Når institusjonene glir

I en tidligere kronikk stilte jeg spørsmålet om Donald Trump er i ferd med å bygge en paramilitær styrke gjennom ICE. I en motkronikk hevder Jan Borgen at spørsmålet allerede er besvart. Borgen skriver at ICE er paramilitær, dette er empirisk dokumentert, og det å behandle det som et åpent spørsmål bidrar til å nedtone alvoret.

La meg begynne med det vi er enige om. ICEs bruk av militært utstyr, militære taktikker, maskering, lav terskel for maktbruk og svake mekanismer for ansvarliggjøring er dypt urovekkende. Dette er et mønster som reiser alvorlige rettsstats- og menneskerettighetsspørsmål. Alvoret står ikke til diskusjon.

Grusom behandling

stemmer

Uenigheten handler derfor ikke først og fremst om fakta, men om hvordan makt i dag lar seg forstå, avgrense og holdes ansvarlig.

ICE er her ikke bare et amerikansk særtilfelle, men et tydelig eksempel på et bredere skifte i hvordan statlig makt organiseres og utøves i vår tid. Institusjonen befinner seg i et glidende felt mellom sivil forvaltning, politi og militær maktbruk. Den har sivilt mandat, men benytter militære taktikker. Den er formelt underlagt justisdepartementet, men opererer tidvis med anonymiserte styrker uten tydelig merking. Den håndhever innvandringslovgivning, men gjennomfører operasjoner som ligner opprørskontroll.

Klassifiseringen kan være riktig. Men den gir oss ikke, i seg selv, verktøyene til å forhindre at andre institusjoner – også i Europa, også i Norge – følger samme glidende bane.

Når Borgen insisterer på at ICE er paramilitær, og at dette kan fastslås empirisk, støter vi på et interessant problem: hvorfor er denne klassifiseringen fortsatt omstridt blant aktører som i stor grad ser de samme fakta? Svaret er at institusjonen selv er uklar. Den har endret praksis raskere enn kategoriene, regelverkene og kontrollmekanismene som skal holde den ansvarlig.

Sjokkpregede operasjoner

stemmer

Her møter vi det man kan kalle et begrepsmessig etterslep. Kategoriene vi bruker – sivil, politi, militær – ble utviklet for en institusjonell virkelighet der makt var tregere, offentligheten mer samlet, og grensene mellom sfærer lettere å trekke. I dag opererer makt i et informasjonsmiljø preget av tempo, synlighet og umiddelbar effekt, der handling ofte belønnes før den er grundig avklart, og der institusjonell etterprøvbarhet kommer på etterskudd.

I et slikt miljø blir glidningen funksjonell. Institusjoner som ICE får handlingsrom nettopp ved å operere mellom kategorier. De kan påberope seg sivil autoritet når de trenger legitimitet, og militær effektivitet når de trenger kraft. De faller dermed delvis utenfor begge regelverkene. Denne uklarheten fungerer strategisk, uavhengig av om den er tilsiktet eller ikke.

Dette er ikke nytt i historisk forstand. Som jeg skrev først: Autoritære maktstrukturer varsler sjelden sin egen ankomst. 

De erklærer ikke hva de er blitt, men gradvis forskyver praksis mens den juridiske formen i stor grad består. Det som i ettertid fremstår som åpenbart, befant seg i samtiden ofte i et rom av teknikalitet, nødvendighet og midlertidighet.

Problemet med å redusere ICE-debatten til et spørsmål om korrekt klassifisering, er derfor ikke at klassifiseringen er irrelevant. Det er at den er utilstrekkelig. Selv om man mener at ICE allerede har utviklet seg til en paramilitær struktur, gjenstår de avgjørende spørsmålene: Hvordan ble dette mulig innenfor formelt lovlige rammer? Hvilke mekanismer normaliserte praksisene? Og hvordan kan lignende prosesser identifiseres og motvirkes andre steder?

Dette peker mot en dypere utfordring i vår tid. Vi er vant til å forstå sannhet som korrespondanse: noe er sant når det samsvarer med virkeligheten. Dette er uunnværlig i vitenskap og i spørsmål som lar seg måle og fastsette. Har ICE militært utstyr? Ja. Bruker de militære taktikker? Ja. Opererer de uten full sivil kontroll? I stor grad ja. Slike spørsmål kan besvares ved å sammenligne påstand mot faktum.

Men spør vi når ICE ble paramilitær støter korrespondansetenkningen mot en grense. Var det da Trump utvidet mandatet i 2025? Da kamuflerte agenter dukket opp i Portland i 2020? Da budsjetter til militært utstyr ble godkjent under Obama? Vi forsøker å fange en prosess i én kategorisk påstand.

Når vi står overfor institusjoner i bevegelse, kommer dette sannhetsbegrepet til kort. For institusjoner er ikke statiske størrelser. De formes gjennom praksis over tid. Derfor finnes det også en debatt om hvorvidt Trump kan kalles fascistisk eller ikke.

Her kan det være nyttig å hente frem et eldre sannhetsbegrep: aletheia, eller sannhet som avdekking. I denne tradisjonen trer sannheten gradvis frem gjennom journalistikk, rettsprosesser, politiske konflikter og historisk siling. Ikke fordi fakta mangler underveis, men fordi mønstre trenger tid for å bli synlige.

ICE-debatten illustrerer dette med ubehagelig presisjon. At praksisene er bekymringsfulle er ikke det vesentligste. Vi diskuterer om mønsteret allerede er fullt synlig, eller om vi befinner oss midt i en avdekkingsprosess. Begge deler kan være sant samtidig.

Min opprinnelige kronikk var derfor spørrende med hensikt. Ikke for å bagatellisere alvoret, men for å insistere på årvåkenhet i en tid der makt ofte forskyves gradvis, innenfor rammene av det formelt legitime, og i et offentlig rom som belønner hastighet fremfor friksjon.

ICE kan være paramilitær. Klassifiseringen kan være riktig. Men den gir oss ikke, i seg selv, verktøyene til å forhindre at andre institusjoner – også i Europa, også i Norge – følger samme glidende bane. 

Det er innsikten i mekanismene, ikke bare navngivningen av resultatet, som gir grunnlag for motstand.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.