ICE er allerede paramilitær

Paul M. H. Buvarp spør om Trump har bygget en paramilitær styrke. Han sikter til ICE – det føderale organet for immigrasjons- og tollhåndhevelse, underlagt Department of Homeland Security, etablert i kjølvannet av 11. september.

Buvarp har rett i at drapet på Renee Nicole Good av en ICE-agent i Minneapolis ikke var et tilfeldig avvik. Det var en forutsigbar konsekvens av en praksis der terskelen for bruk av dødelig makt er lav og institusjonell ansvarliggjøring er svak. 

Dette er ikke et veiskille, slik Buvarp antyder. Det er en realitet, en etablert tilstand.

Han har også rett i at maktapparater sjelden innføres som autoritære, men gradvis formes til det, og at rettsstatens grenser blir virkelig testet først når maktutøvelse møtes av motstand.

Buvarp: Sjokkpregede operasjoner

stemmer

Spørsmålet er allerede besvart

Men der stanser den kritiske analysen. Spørsmålet han stiller, besvares ikke, i hvert fall ikke direkte. Det kan imidlertid besvares bekreftende og med empiri, dvs. behandles som en eksisterende realitet, ikke en mulig fremtid. 

ICEs paramilitære praksis er grundig dokumentert. Over tid, i en rekke delstater, har etaten systematisk brutt grunnleggende rettsstatsprinsipper: aggressive pågripelser utenfor strafferettslige rammer, omfattende bruk av frihetsberøvelse uten dom, fravær av reell domstolskontroll og alvorlige inngrep i rettssikkerhet og menneskerettigheter. 

Dette er ikke et veiskille, slik Buvarp antyder. Det er en realitet, en etablert tilstand.

Når Buvarp fremstiller ICEs metoder som en utvikling som kan komme, nedtoner han alvoret. Spørsmålet er ikke om ICE er blitt paramilitær. Spørsmålet er hvorfor det fortsatt behandles som et åpent spørsmål.

Menneskerettsorganisasjoner og rettslige aktører beskriver ICE eksplisitt som en nasjonal, paramilitær politistyrke. En struktur der militære metoder og føderal politimakt blandes, og der ansvarsforhold bevisst gjøres uklare.

Slik ser paramilitær makt ut

«Paramilitær» betyr her ikke privat milits. Det betyr militarisert sikkerhetsutøvelse innenfor sivil forvaltning: anonymiserte operasjoner, taktisk maktbruk, høy grad av tvang, lav åpenhet – rettet mot sivile. Resultatet er uklar hjemmel, svekket identifikasjon og redusert etterprøvbarhet. Over dette ligger et administrativt interneringssystem med langt svakere rettssikkerhetsgarantier enn strafferetten.

Konsekvensene er velkjente. Økt risiko for vilkårlig frihetsberøvelse. Systematiske «chill effects», der mennesker unngår demonstrasjoner, rettsmøter, helsetjenester og kontakt med myndigheter. Og en normalisering av innenrikspolitisk «counterinsurgency», der sivile miljøer behandles som operasjonsteatre.

Et flertall av dem som sitter i ICE-forvaring har ingen kriminell bakgrunn. Human Rights Watch dokumenterer manglende tilgang til advokat og effektiv domstolskontroll. 

Amnesty International viser hvordan masseinternering kombinert med svak rettssikkerhet har ført til forhold som kan utgjøre grusom eller umenneskelig behandling. ACLU har dokumentert pågripelser uten tydelig identifikasjon, uten begrunnelse, og rask transport i umerkede kjøretøy til ukjente steder – særlig i forbindelse med demonstrasjoner og målrettede raid.

Dette er ikke enkelttilfeller. Det er et mønster. Og det er nettopp slik paramilitær makt ser ut i praksis. 

Militære og paramilitære hånd i hånd

Siden drapet på Renée Good, som mange eksperter mener var overlagt, har ICE terrorisert befolkningen og brutalisert mennesker med aksent eller mørk hud. ICE har skapt utbredt frykt i lokalsamfunnet. 

Nå vurderer Trump å bruke Insurrection Act – en sjelden anvendt lov fra 1792 – til å sette inn militærstyrker for å støtte ICE mot innbyggerne i Minneapolis, og dermed eskalere kampanjen av vold og intimidasjon.

I så fall, det militære og det paramilitære hånd i hånd, i uskjønn forening.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.