Når bistandsbudsjettene krymper, «danser» mikrobene på bordet

«Mine herrer, det er mikrobene som vil få det siste ordet». 

Sitatet tilskrives Louis Pasteur og tjener som både en påminnelse og en advarsel. Vi lærer stadig mer om mikroorganismer og gjør store fremskritt med hensyn til både å nyttiggjøre oss av dem, og begrense skaden de kan volde. Like fullt har virus og bakterier og andre mikrober vært her milliarder av år før oss, og de vil være her lenge etter at vi er borte. 

Kanskje er det denne erkjennelsen av at vi aldri vil få full kontroll over mikroskopiske patogener som ligger bak den massive mediedekningen av virusutbrudd den siste tiden? Mest ekstremt er måten nordmenn har fått følge cruiseskipet Hondius nærmest «minutt for minutt» på sin virusbefengte reise fra Kapp Horn til Nederland, hvor skipet nå ligger til kai. 

«Fransk kvinne får puste­hjelp etter hantavirus­smitte». «Nederlandsk kabinansatt testet negativt for hantavirus» er noen av de utallige overskriftene vi har sett den siste måneden.

Andes-varianten av hantaviruset er svært dødelig og vi mangler både vaksine og medisiner for å bekjempe det. Likevel regnes viruset som lite smittsomt. Kun et drøyt dusin smittede er registrert i forbindelse med utbruddet på cruiseskipet.

Ebolautbrudd – en menneskeskapt krise 

Da er det pågående ebolautbruddet i Kongo og Uganda mer alvorlig. Verdens helseorganisasjon har erklært det som «en folkehelsekrise av internasjonal betydning».

Denne varianten av ebolaviruset er mindre dødelig enn noen av sine slektninger, men tar like fullt livet av mellom 30-40 prosent av de som blir smittet. Det finnes ingen vaksine mot Bundibugyo-varianten av viruset. 

Heller ikke ebola er i utgangspunktet svært smittsomt. Viruset overføres kun gjennom direkte, eller indirekte, kontakt med kroppsvæsker fra en syk eller død person. Den beste måten å bekjempe ebola på er derfor å isolere smitten, noe man har gjort med stor suksess ved flere anledninger i en årrekke.

Å oppdage utbruddet på et tidlig stadium og sette inn tiltak for å begrense smitten krever imidlertid ressurser på bakken. 

Det koster penger, noe det er blitt adskillig mindre av. 

Frem til og med 2024 var USA den desidert største enkelbidragsyteren med 1,4 milliarder i støtte til Den demokratiske republikken Kongo. 

Pengene gikk til mye forskjellig, inkludert sykehus, men også direkte til pandemiberedskap i form av feltarbeidere, transport av smitteprøver og overvåkingssystemer. 

Det var ikke bare den drastiske reduksjonen i finansiering i 2025 som skapte problemer. Måten det skjedde på, gjennom en umiddelbar stans i amerikanske bistand, forårsaket et brutalt og sjokkartet brudd i slike tjenester. 

Caritas Kongo merket også kuttene godt. Relativt sett er Caritas likevel blitt enda viktigere enn før bistandskuttene. De er kongolesere, så da mange av de internasjonale organisasjonene dro hjem, enten det skyldtes pengemangel eller krig, fortsatte de naturligvis arbeidet. Alt i 2024 stod Caritas og andre trosbaserte organisasjoner for 40 prosent av helsetilbudet i Kongo. Siden da har andelen av den kongolesiske befolkningen som er helt avhengig av Caritas for å overleve ebola og andre kriser, steget markant. 

Tilstedeværelsen over hele landet er også viktig med hensyn til å oppdage og spore smitte. Gjennom 48 bispedømmer og et titusentalls sogn med egne Caritas-komiteer, har de bedre oversikt enn kanskje noen andre. 

Dette ebolautbruddet er det syttende i rekken for DR Kongo. Vi kan ikke bestemme over mikrobene, men vi mennesker har stor påvirkning på hvilket spillerom de får. Krig er en menneskeskapt faktor som både tidligere, og i dagens situasjon, spiller en viktig rolle. Den væpnede konflikten som pågår, samt tidligere kriger, har ført til omfattende fordrivelse til større byer som Butembo og har skapt ekstrem fattigdom og sårbarhet. Store konsentrasjoner av internt fordrevne gjør det enklere for viruset å spre seg. 

På toppen av det hele kommer altså en «pandemi» av selviskhet, som gjør at rike land bidrar mindre. USA fører an i denne uheldige utviklingen. Ikke bare gjennom bistandskutt, men også gjennom sin symboltunge utmelding av Verdens helseorganisasjon (WHO). 

Det er mange helsekriser 

Det er mange helsekriser som nå utspiller seg samtidig og de har noen fellesnevnere: vanstyre, krig og manglende internasjonal solidaritet. Når stater bryter sammen, når offentlige tjenester forvitrer, når helsearbeidere flykter og når verdenssamfunnet vender blikket bort – da får mikrobene større spillerom. Det er altså menneskelige valg og prioriteringer som i vesentlig grad avgjør hvor stor skade mikrobene kan påføre oss. 

Ett eksempel på en menneskeskapt helsekrise finner vi i Venezuela. Et land med enorme naturressurser som har vært blant de rikeste i Latin-Amerika, og som fremdeles burde være det. Men etter år med politisk vanstyre, økonomisk kollaps, sanksjoner og en stat som har sluttet å fungere, har helsevesenet i praksis kollapset. 

Da jeg besøkte Venezuela nylig, møtte jeg et samfunn der 97 prosent av sykehusene mangler fungerende vann- og sanitærløsninger, der minstelønnen er tre kroner i måneden, og der rundt 60 prosent av befolkningen er underernært. Det er tall som ikke hører hjemme noe sted og hvert fall ikke i et land med verdens største oljereserver. Operasjoner blir utført i lys av mobiltelefoner på grunn av strømmangel, og pårørende må selv skaffe så grunnleggende utstyr som operasjonshansker til veie før et inngrep.

I praksis er det Caritas Venezuela som fyller gapet som de manglende offentlige tjenestene har etterlatt seg. Gjennom 300 lokale kontorer og over 30.000 ansatte og frivillige når de mennesker som ellers ville vært helt overlatt til seg selv. De veier barn, deler ut ernæringstilskudd, følger opp gravide, driver helsestasjoner og overvåker sykdomsutbrudd. Sivilsamfunnet gjør en heroisk og inspirerende innsats, på tross av knappe ressurser. 

Listen over helsekriser er lang og voksende. Kongo, Sudan, Sør-Sudan, Haiti, Myanmar og Gaza er noen eksempler. Der helsevesen bryter sammen, får sykdommer overtaket. Der mennesker drives på flukt, øker risikoen for spredning. Når det i tillegg kuttes i bistand, forsvinner den siste beskyttelsen til de mest sårbare. 

Mikrobene er likegyldige. De bryr seg ikke om budsjetter. De bryr seg ikke om politiske prioriteringer. De bryr seg ikke om at rike land har andre ting å bruke pengene på. 

Skjemmer selv i byens mest stolte øyeblikk

For mikrober finnes det ingen statsgrenser, bare nye verter

Når vi snakker om helsekriser i vår tid, er det ofte selve sykdommene som stjeler overskriftene, men oppmerksomheten burde i større grad vært rettet mot sammenbruddet av systemer som skal holde dem i sjakk. Og det skjer som følge av våre egne valg og prioriteringer. 

Sviktende støtte til sivilsamfunnsorganisasjoner som sikrer rent vann og sanitære tilbud og dermed hindrer smitte. Manglende finansering til matsikkerhets- og ernæringsprogrammer som gjør mennesker mer robuste i møte med sykdom. Bortfall av grunnleggende helsetilbud og vaksinasjonsprogrammer. Og sviktende oppslutning rundt globale organisasjoner, særlig WHO, som koordinerer og mobiliserer den internasjonale responsen, og bidrar med utstyr og kompetanse som mangles lokalt. 

Enkelte ganger bidrar naturkatastrofer til sammenbruddet. Ofte skyldes det krig. Iblant skyldes det et pennestrøk på et presidentkontor.

Mikrobene bryr seg ikke om landegrenser. Å melde seg ut av WHO, slik USA har gjort, eller kutte i bistanden, slik mange rike land gjør, medfører derfor stor risiko for oss alle. Vi kan toe våre hender når helsekriser rammer mennesker i land langt borte, men vi kan ikke gjøre det i trygg forvissning om at krisene aldri når oss. 

Louis Pasteur har nok rett: Mikrobene får det siste ordet, men det er i stor grad opp til oss om det skal skje på vår vakt.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.