Hvorfor oppstod opptøyer etter PSG-seier?

På lørdag ble Paris Saint-Germain europamestre i fotball for andre år på rad etter å ha slått Arsenal i en dramatisk straffesparkkonkurranse. Titalls millioner franskmenn jublet. Men feiringen kom nok en gang med en bismak.

Akkurat som i fjor oppsto det opptøyer i Parisgatene. 

Over 400 mennesker ble arrestert nasjonalt, biler brant langs Champs-Élysées, butikkvinduer ble knust og politiet måtte rykke ut med tåregass for å spre folkemengder rundt om i byen. Mange av dem som var involvert var unge menn med minoritetsbakgrunn – og en betydelig andel av de pågrepne var mindreårige.

Når fotballhooligans er voldelige, har det sin logikk. Vold oppstår i tilknytning til tap, skuffelse, provokasjon eller som en del av en gammel rivalisering mellom to lag. Men å brenne biler og angripe politiet etter at ens eget lag har vunnet Champions League – hva er det? 

Diskusjonene går høyt i Frankrike og ellers internasjonalt på sosiale medier. Marine Le Pen skreiv på X: «Only in France does a football club's victory spark riots.» Innvandringsdebatten blusset opp igjen.

Hvorfor etter en seier?

Selv har jeg i lang tid vært opptatt av volden og kriminaliteten som springer ut fra minoritetsforsteder i europeiske byer. Jeg har besøkt mange av disse områdene og snakket med både forskere og lokale praktikere for å forstå mekanismene bak. 

To spørsmål er særlig relevante i denne sammenhengen: Hvorfor opptøyer selv etter en seier? Og hvorfor er det særlig unge menn med minoritetsbakgrunn fra forstedene som deltar?

Når selv en seier utløser opptøyer, er det fordi opptøyer ikke nødvendigvis handler om konflikt eller protest. Hvem som vant eller tapte er ikke så viktig. 

Det handler om det forskere kaller «flashpoints» – situasjoner som gir unge menn mulighet til å opptre aggressivt med relativt lave konsekvenser, fordi mange gjør det samtidig. Man forsvinner i mengden. Dette skjer ikke bare i forbindelse med fotballfeiringer, men også under nyttårsfeiring og lignende. Spenning er en viktig del av dette. 

Det er tusenvis av mennesker ute i gaten nattestid. Det er mye adrenalin og kroppen er høyt aktivert. Når noen først kommer i gang, får mange andre et testosteron-kick. Og følelsen av å gjøre noe sammen med hundrevis av andre er en rus i seg selv. 

Vi taper slaget

Dominerer

Men da oppstår spørsmålet: hvorfor skjer dette ikke ved enhver stor folkemengde? Og hvorfor er det særlig unge menn med minoritetsbakgrunn fra forstedene som dominerer? Da må vi ikke bare se på de situasjonsbestemte mekanismene, men på to strukturelle forhold. 

Det første er territoriell marginalisering. Unge menn fra utenforskapsområder – banlieues – vokser opp med høy arbeidsledighet, opplevd diskriminering og en dyp mistillit til staten. Denne mistilliten har bygget seg opp over mange år, for noen over generasjoner. De føler seg utenfor og opplever at storsamfunnet ser ned på dem. For dem er republikken primært synlig som kontrollapparat – gjennom politiet – ikke som noen som åpner dører og skaper muligheter. 

Det skaper et helt annet forhold til offentlig orden og autoritet enn det unge franskmenn med middelklassebakgrunn har.

Når de først har samlet seg i sentrum og situasjonen er der, har de allerede en lavere terskel for konfrontasjon med politiet enn andre. Som innenriksminister Laurent Nuñez påpekte, hadde mange av dem som skapte trøbbel ikke engang sett kampen. De kom for å vandalisere. Seieren var et påskudd, ikke en årsak.

Det andre er Young Male Syndrome – et veldokumentert fenomen som beskriver unge menns sterke tendens til risikoatferd og aggresjon, særlig i grupper av andre unge menn. Det er en viktig forklaring på hvorfor unge menn er overrepresentert i voldskriminalitet verden over. Fenomenet finnes på tvers av kulturer og historiske perioder, men kommer sterkest til uttrykk blant dem som har lite å tape og få konstruktive arenaer å lykkes på.

Her spiller klasse og bakgrunn en avgjørende rolle. Unge menn fra marginaliserte forsteder – med minoritetsbakgrunn og arbeiderklassebakgrunn – har langt mindre å tape enn unge menn med middelklassebakgrunn. 

En ung mann med utdanning, jobbmuligheter og fremtidsutsikter veier konsekvensene av å kaste en stein mot politiet. 

En ung mann fra banlieuen uten disse ankerfestene gjør ikke det på samme måte. Han har mye energi og et sterkt behov for å vise seg, ta plass og bety noe for andre. Det er maskulin energi som i andre sammenhenger kunne bygget noe, men som her kanaliseres på feil måte.

Det er lenge igjen til valget

Hva gjør man da?

For det første må prisen for vold bli høy nok til at slike situasjoner ikke oppleves som konsekvensfrie. Mange må arresteres og rettsforfølges. Når risikoen for å bli tatt øker, synker risikoviljen. Opptøyene i år var tross alt mindre intense enn i fjor, så politiets beredskap har hjulpet litt.

Men det holder ikke alene. Dersom unge menn fra franske forsteder hadde tilgang til de samme konstruktive arenaene som andre – jobb, anerkjennelse, en plass der de betyr noe – ville energien funnet andre veier. Her kommer integreringen inn. Det er et krevende og langsiktig arbeid, spesielt når problemene har hopet seg opp over tid og den sosiale mobiliteten er lav.

Men fotballen viser at det er mulig å skape noe felles på tvers av bakgrunn og geografi. PSGs spillere – mange med røtter i de samme forstedene som guttene som brant biler lørdag natt – er levende bevis på det. De kanaliserte den samme maskuline energien inn i noe som løftet dem.

Fotballseieren i Champions League to år på rad har samlet millioner av franskmenn og brakt fransk fotball til nye høyder. Alt dette fortjener en verdig feiring. Vold og hærverk må slås hardt ned på – uten forbehold. Men den virkelige utfordringen er langsiktig: å gi rotløse unge menn arenaer der energien kan brukes konstruktivt, ikke til noe som skjemmer Paris selv i byens mest stolte øyeblikk.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.