Hvorfor nekter Sylvi å si at hun er statsministerkandidat?

Mens Høyre har nok med å forsøke å klore seg over 15-prosent-streken, ligger Fremskrittspartiet stabilt godt over 20 prosent på meningsmålingene.

Likevel nekter Sylvi Listhaug å erklære seg som statsministerkandidat. 

Tidligere partileder Carl I. Hagen mener hun åpenbart er det likevel. I slutten av juli omgjorde også NRK sin første avgjørelse om å ikke gi Listhaug rolle som statsministerkandidat før hun selv gikk ut å sa at hun var det. Statskanalen mener nå at hun er det.

Likevel rakk ikke Frp-lederen hånden opp sammen med Erna Solberg og Jonas Gahr Støre da panelet ble bedt opp hånden dersom de ønsket å bli statsminister under Nettavisen og Amedias partilederdebatt 6. august.

I stedet svarer Sylvi Listhaug alltid omtrent det samme når hun blir spurt om hun er statsministerkandidat. Aldri ja, men med den politikerske helsetningen: «For Frp er det naturlige utgangspunktet for forhandlingssituasjoner at det største partiet i regjering bør få statsministeren».

Så hvorfor svarer hun ikke bare bekreftende på statsministerkandidat-spørsmålet?

Vel, det finnes i hvert fall tre mulige årsaker, som ikke nødvendigvis er gjensidig utelukkende.

1. Et samlet blå-blått regjeringsalternativ

Fremskrittspartiet ønsker seg helst en regjering sammen med Høyre alene, uten Venstre og KrF. Høyre vil gjerne ha en bredere konstellasjon. KrF vil være med, mens Venstre er uklare (nestleder Sveinung Rotevatn har sagt nei til Frp, men det betyr ikke så mye). Uansett regjeringsdeltakelse må Frp ta høyde for at de trolig vil behøve både KrFs og Venstres støtte for å danne en blå-blå regjering med en solid plattform.

Ved å avstå fra å lansere seg selv som statsministerkandidat oppnår Sylvi Listhaug følgende:

1. Å beholde inntrykket av at Høyre og Frp står sammen.
2. Å holde Høyre og Erna Solberg relativt blide.
3. Å gjøre det lettere for spesielt Venstre bidra til en regjering med et sterkt Frp.

2. Vedum-spøkelset

Fremskrittspartiet har vinden i ryggen på meningsmålingene, og kan for et utrent øye se ut til å bare skulle surfe inn et knallsterkt valgresultat. 

Men det er slett ikke gitt at det går sånn. Som ABC Nyheter og Altingets partimåling for august viste, er Frp det partiet med soleklart flest hjemmesitter-velgere, altså velgere som sier de vil stemme de mørkeblå, men som ikke stemte ved sist valg. Om en stor andel av dem heller ikke stemmer 8. september, vil det gå kraftig ut over Frp. Partiet har også elementer av protestparti i seg, og proteststemmer er det færre av i valg enn på meningsmålinger.

Dessuten kan vinden snu – på grunn av en hendelse eller andre dynamikker i samfunnsdebatten – og Frp kan miste fremdrift og gå tilbake i perioden frem mot valget. Det er fortsatt tre uker til. Om Frps valgresultat blir mye dårligere enn meningsmålingene tilsa, blir det en dårlig posisjon å være i å ha gått høyt ut under valgkampen og lansert seg selv som statsministerkandidat.

Trygve Slagsvold Vedum gjorde det mens Senterpartiet fortsatt hang høyt som en tårnfalk over det politiske landskapet tre måneder før valget i 2021. Da hadde det gamle bondepartiet tilsynelatende etablert seg oppe på 20-tallet på målingene. Men så begynte fallet. Det ble kraftig. 

Fasit ble et valgresultat på 13,5 prosent, mot Aps 26,3, og en statsministerkandidat som så passe fjollete ut, til tross for et isolert sett strålende valgresultat.

For det var så latterlig åpenbart at Trygve Slagsvold Vedum ikke skulle være statsminister.

3. Vil ikke

En tredje grunn til at Sylvi Listhaug kvier seg for å stå frem som statsministerkandidat, er at det ikke nødvendigvis tjener hverken henne eller partiet å være det. Statsministerrollen krever for eksempel et stort utenrikspolitisk fokus og ansvar. For eksempel må statsministeren jevnlig møte EU-ledere og andre stats- og regjeringssjefer om forhold som berører EØS- og EU-samarbeid. Det betyr kompromisser og tap i forhandlinger der partiet er bundet av avtaler de delvis er imot. 

Også andre store utenrikspolitiske spørsmål, som Gaza, vil det være vanskelig for Frp å manøvrere i.

Som øverste ansvarlige for en norsk regjering, må også Listhaug helt legge bort friheten det gir å være i noen slags opposisjon. Dét er ikke Fremskrittspartiet vant til, og faren for å bli avslørt som «akkurat som alle de andre» vil være overhengende.

Utfallet

Men hva om Fremskrittspartiet innfrir meningsmålingene, og blir klart større enn Høyre ved valget, og de skal danne regjering sammen? Kan da Sylvi Listhaug likevel la Erna Solberg flytte tilbake på statsministerens kontor?

Vel, det har skjedd før. Sist i 2001, da KrFs Kjell Magne Bondevik ble statsminister med et velgergrunnlag på 12,4 prosent, selv om regjeringspartner Høyre hadde oppnådd et valgresultat på 21,2. Høyre-leder Jan Petersen tok til takke med utenriksministerposten fordi de andre koallisjonspartiene Venstre og KrF ønsket Bondevik. Petersen gikk av som Høyre-leder knapt tre år inn i regjeringsperioden.

Det som skjedde i 2001, kan skje igjen. KrF og Venstre er begge mer komfortable med Erna som statsminister enn Sylvi.

Om Listhaug ikke blir statsminister, må hun etter tradisjonen ta en av de to andre store postene: finans eller utenriks.

Utenriks er ikke for Sylvi Listhaug, og posten er uansett tiltenkt Ine Eriksen Søreide fra Høyre. Rollen som finansminister er svært låst og vil neppe gi Listhaug det handlingsrommet hun ønsker for å vise gjennomslag for Fremskrittspartiets politikk.

Det aller beste utfallet for Fremskrittspartiet vil være at de blir slått på målstreken av Høyre 8. september, og at de to samlet blir så store at de kan regjere uten Venstre og KrF.

Men dét kan Sylvi Listhaug aldri si. At de egentlig ønsker å være minst.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.