Hva sier vi i fylla?

Av barn og fulle folk får en høre sannheten er et norsk ordspråk.

Er det som sies etter en del glass, noe vi egentlig mener og som vi holder tilbake i edru tilstand, eller er det personfremmed fyllerør som ikke er representativt for edru meninger?

Det er mulig å karakterisere fylleprat på to måter; enten ved at alkoholen virker som et slags sannhetsserum og avslører hva vi egentlig mener, eller ved at alkoholpåvirkning fører til ytringer som ikke representerer det vi står for i edru tilstand. Den som har ytret seg uheldig i fylla, vil oftest vektlegge det siste synspunktet.

Det er vel kjent at på stigende rus vil feilkontroll, impulskontroll og dømmekraft kunne svekkes i takt med rusen. Basert på disse alkoholvirkningene, er det nærliggende å anta at alkoholen avdekker og avslører hva vi egentlig mener. 

Mange vegrer seg

Dette synet råder også når en forbrytelse begått i rus straffes i rettsvesenet. Det gis ikke strafferabatt fordi gjerningsmannen var full. Noen ganger vil en person ha fullstendig hukommelsestap for det hen gjorde under alkoholpåvirkning. Da er det ofte tale om betydelig alkoholpåvirkning, og det kan i ettertid hevdes at det som skjedde må ha vært alkoholfremkalt personfremmed vås.

Ved nærmere studier av slike tilfeller finner man imidlertid nokså ofte at vedkommende var ganske bevisst der og da. Manglende erindring kan skyldes at høy alkoholpromille blokkerer lagringen i hukommelsen av hendelser under rus. 

Det synes å være få holdepunkter for at våre grunnleggende meninger blir annerledes i fylla. Men hvor sikre er vi på det? Kan senere års hjerneforskning på rusmiddelfeltet hjelpe oss til å finne ut om alkohol kan endre oss mer dyptgripende når vi er i ruset tilstand?

De fleste hjerneforskere og nevrologer mener at all mental aktivitet er en konsekvens av prosesser i vår hjerne. I hjernen finnes det flere hundre milliarder hjerneceller.

De best studerte er de rundt 80 milliarder nevronene av flere forskjellige typer som hver har forbindelser til tusenvis av andre nevroner. Det dannes på denne måten tallrike nevronnettverk, der enkelt nevronene hele tiden kan påvirke hverandre.

Alle våre følelser, tanker, meninger, «forskjellige synser», vår oppfatning av oss selv og verden, vårt språk og vår adferd er en konsekvens av det som enhver tid er lagret i nevronene og av kommunikasjonen mellom dem. Hjernen med sine til enhver tid pågående prosesser er med andre ord vårt «mentale jeg».

Ble stilt til veggs og spurt fire ganger

Det er godt dokumentert at alkohol påvirker kommunikasjonen mellom nevroner. Denne vil hemmes mellom noen nevrontyper og stimuleres mellom andre – i begge tilfeller i stigende grad med økende alkoholpromille. Med andre ord

som ellers når vi er alkoholpåvirket. Dette mener forskerne kan forklare hvorfor vi kjenner oss annerledes og endrer adferd under alkoholpåvirkning. 

Tilbake til utgangspunktet; kan slik viten bidra til innsikt i om alkohol enten frigjør våre etablerte meninger eller skaper nye personfremmede?

Et problem er at ingen vet hvor våre meninger, holdninger og synspunkter ligger lagret i hjernen. Mest sannsynlig er de en konsekvens av funksjonen av tallrike nevronnettverk som «samsnakker» med hverandre. Dette «samsnakket» eller kommunikasjonen mellom nevronene vil endres når alkohol er til stede.

Med økende alkoholkonsentrasjon, forstyrres kommunikasjonen kraftigere og i flere deler av hjernen. Mest følsomme for alkoholpåvirkning er de deler av hjernen som er viktig for hukommelse og for områder som regulerer adferd og hva vi sier. Dette kan forklare at impulsivitet, kritikkløst snakk og dårlig selvkontroll skjer i fylla, til støtte for synspunktet om at alkoholen får oss til å vise vårt sanne jeg.

Men alkoholen virker også på andre områder av hjernen. Etter alt å dømme er alkohol det rusmiddelet som kan påvirke flest nevroner og dermed måten alle hjernens nevroner samsnakker på. Men det er langt mindre studert om dette er nevrofarmakologiske virkninger som virkelig kan endre våre grunnleggende meninger. 

Det nærmeste man har kommet er at noen rusmidler i høye doser kan gi psykoselignende symptomer. Det kan være illusjoner, tankeforstyrrelser, vrangforestillinger og paranoide tanker samt utvisket skille mellom fantasi og virkelighet. Under slik rus kan det oppstå nye tanker som vi ikke har i upåvirket tilstand. Vanligvis regnes ikke alkohol med blant de rusmidlene som har slike virkninger. Men alkohol virker på mange forskjellige nevroner – også på den sorten som formidler de psykoselignende symptomene til for eksempel rusmiddelet fensyklidin (englestøv). 

Grunnen til at vi vanligvis ikke opplever slike symptomer når vi drikker, er at alkohol holder disse symptomene i sjakk via virkninger på andre nevrontyper.

Det kan tenkes at noen personer har en overvekt av nevrontyper som formidler alkoholens psykoselignende virkninger i forhold til de nevronene som holder disse virkningene i sjakk. Balansen mellom virkninger av alkohol på disse to sortene av nevroner er lite utforsket, antagelig først og fremst av forskningsetiske hensyn.

Muligheten for at alkoholvirkninger hos noen personer kan gi personfremmed meningsendring under rus, kan derfor ikke avvises helt.

Siste ord er neppe sagt om fylla har skylda for at enten tilbakeholdt tankegods blir åpenbart for andre, eller for at våre meninger omskapes. Men de fleste vil kjenne til hvordan de selv blir når de drikker mye. I edru tilstand før fylla setter inn, vil vi alle ha et ansvar for at ikke alle konsekvensene av alkoholvirkningene i hjernen skal bli luftet i offentlighet og vil kunne innrette alkoholinntaket etter det. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.