Feil start på europadebatten?

Hvorfor ble EU-debatten umiddelbart til en utmattende stillingskrig? Var det nødvendig? Kunne det ha vært unngått? Kanskje ikke.

Finnes det noe ved oss som forpurrer en sindig diskusjon om forpliktende overnasjonalt samarbeid? Begynner europadebatten på feil sted? Mange spørsmål.

I et nytt forsøk kunne vi kanskje ha startet med å definere oss selv. Bli noenlunde enige om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Selvinnsikt er bra.

Har vi eksempelvis våknet helt etter 400 års-natten under dansk styre? Har vårt traume som en fjern og ubetydelig dansk vasall uten eget diplomati og senere som krigsbytte til Sverige sluppet taket? Flere spørsmål.

En gang beskrev min samfunnsfagslærer den norske folkesjelen omtrent slik: En traust døl mistroisk til folket i nabodalen. En ættehistorie preget av strid om beiterettigheter, jakt og seterdrift – samme forhold for fiskeværene og på havet.

Geografien skiller og definerer oss. En barsk virkelighet. Hver mann og bygd for seg selv.

Han om det. Så enkelt kan det kanskje ha fortonet seg en gang i tiden. Jovisst bidrar geografien og klimaet til å forme livsbetingelsene her oppe i nord, men uten at dette gjør nordmenn til en egen mennesketype. 

Et viktig historisk særtrekk som vi deler med Sverige og Island er fraværet av føydalisme, livegenskap og fra et stykke ut på 1100-tallet, slaveri. Norske leilendinger var frie bønder med egne rettigheter. Også dette har bidratt til å forme oss. Vi venter å bli rådført og hørt.

Etter høymiddelalderen, der Norgesveldet var på sitt største og mest vitale, fulgte svartedauden og nedgangstider. Det første bunnpunktet kom tidlig på 1500-tallet: Vi var blitt et lydrike under danskekongen, i realiteten en dansk provins. Det neste kom drøyt fire hundre år senere med noen båtlaster tyske soldater. Et nytt alvorlig traume.

Før: Slå Russland og ukrainsk seier

I begge perioder ble vi skånet for slike enorme lidelser og ødeleggelser som kontinentale europeere tidvis har gjennomlevd. Der trelasthandel, bergverksdrift og skipsfart bidro til økonomisk vekst i dansketiden, dekket overskuddet fra handelsflåten regningene våre etter andre verdenskrig. Det siste til en brutal pris av rundt 3000 sjøfolk og 500 skip.

Tidligere forskning har vist at ingen andre europeere vektlegger selvstendighet like mye som oss nordmenn: Aldri mer union, og aldri mer 9. april. 

Men hva om vi stilles overfor følgende paradoksale dilemma: Unionen som siste skanse mot et nytt 9. april, eller som redningen i møte med en ny pandemi. Ja, lyset må på etter 400-årsnatten under Danmark og personalunionen med Sverige. Vi må fri oss fra rollen og lynnet som nordeuropeisk vandrepokal og grovarbeider.

Vår strategiske posisjon, kritiske råvarer og en enorm pengebinge tiltrekker seg nemlig oppmerksomhet. Også den nordiske samfunnsmodellen er interessant. Der demokrater ser lys, ser autokrater og imperiebyggere regimetrusler og gevinstmuligheter.

Mens tillit, velferd og rettferdig fordeling år etter år har bidratt til at vi nordboere topper en rekke levekårsstatistikker, inkludert Verdens lykkerapport, kan det også fungere som en sikkerhetspolitisk sovepute og lulle oss inn i en falsk trygghetsfølelse. 

I en stadig mer kompleks og urolig verden preget av økende stormaktrivalisering og demokratisk tilbakegang, må vi høste lærdom av vårt eget eksempel.

Likesinnede hører sammen og må slå ring om hverandre. Flokken beskytter. Alenegang fungerer dårlig. 

Norden med Norge har mye å tilby et liberalt europeisk fellesskap. Råvarer, industri, investeringer, kjøpekraft og geografi er fremdeles viktig, men også vår samfunnsmodell, velstand, stabilitet og demokratiforståelse. Vi må kjenne vår verdi og besøkelsestid.

Stemmene våre øver innflytelse langt utover det folketallet skulle tilsi. Vi trenger Europa, men Europa trenger også oss. Tryggere sammen!

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.