KRONIKK

EU og Storbritannia: Hvem får, hvem gir?

Storbritannias statsminister brukte harde ord for penga i sitt oppgjør med brexit: Britene har tapt mer enn de har vunnet. Nå vil han reparere skadene. Men hvor mye er britene villige til å gi? Og hvor går EUs smertegrense?

Fredag møter Burnham EU-presidentene Ursula von der Leyen og António Costa i Brussel.
Publisert Sist oppdatert

Det var befriende å høre Andy Burnhams klare tale under den stive Lord Mayor's Banquet i London mandag.

«Brexit har vært en skuffelse».

Britisk økonomi har tapt mellom 4 og 8 prosent av brutto-nasjonalprodukt. Enda vondere for de konservative brexit-forkjemperne, som drømte om å gjenskape britenes «glory» i verden, må det være å høre statsministeren fastslå at landets internasjonale innflytelse er svekket.

Nå våger Burnham å ta tyren ved hornene.

Han setter brexit-tragedien i et langt større perspektiv: Brexit var den første dominobrikken i en internasjonal bølge av isolasjonisme og proteksjonisme. En utvikling som først og fremst tjente Vestens fiender.

Kunne vår egen statsminister gjort det samme?

– Den som kunne glede seg mest over et splittet og svekket Europa var Vladimir Putin, formante Burnham. Europas viktigste militærmakt hadde vendt EU ryggen. Like etter sådde Donald Trump tvil om USAs vilje til å stå ved Natos artikkel 5, å forsvare sine europeiske allierte. Splittelsen var en gavepakke til Putin som forberedte fullskalainvasjonen av Ukraina.

Det interessante er Burnhams brutalt ærlige geopolitiske perspektiv: Brexit har svekket både Storbritannia og alliansene med land britene deler verdier og sikkerhetsinteresser med.

Her er det fristende med et tankeeksperiment: Kunne vår egen statsminister gjort det samme? Løfte blikket fra mellomlandskabler og høye strømpriser og sette ord på betydningen av at Norge står utenfor Europas viktigste politiske samarbeid i en tid hvor vår sikkerhet står på spill? Men la vår egen europeiske rolle ligge.

Tilbake til Europa

Fredag møter Burnham EU-presidentene Ursula von der Leyen og António Costa i Brussel. Målet er et nytt og tettere samarbeid med EU. Men hvor mange brexit-kameler må britene svelge for å nærme seg Brussel?

Budskapet fra EU-landene er klart: Dere valgte å forlate samarbeidet, skriver Frisvold. Her er Ursula von der Leyen..

Så langt handler det om ungdomsutveksling, mattrygghet og samarbeid om klimakvoter. Forskningssamarbeidet er allerede gjenopptatt. Områder hvor begge parter har åpenbare fordeler av å samarbeide.

De virkelig store spørsmålene gjenstår: Handel, tjenester, forsvarsindustri og hvilken plass Storbritannia skal ha i Europas politiske og sikkerhetspolitiske samarbeid.

Her er Burnham bundet på hender og føtter. Han kan verken be om medlemskap i EUs tollunion eller Det indre marked, slik Norge deltar i gjennom EØS. Fri bevegelse av arbeidstakere er fortsatt en tjukk rød strek. I hvert fall frem til neste valg.

I stedet vil Burnham gjennom en «pragmatisk tilnærming» gradvis gjenvinne fordelene britene mistet og begynner med ungdommen.

Fra neste år får britiske studenter, lærere og ungdom igjen delta i Erasmus+. Britiske forhandlere har sikret 30 prosent rabatt på kontingenten for 2027. Deretter må britene forhandle om prisen på nytt. Studenter fra EU-land skal få gå på britiske universiteter til samme kostnad som britene selv. Spennende blir det om Norge oppnår det samme da norske studenter på britiske universiteter alltid har betalt mer enn sine EU-kollegaer – at unntak fra EØS-avtalens prinsipp om likebehandling. 

EUs lover på autopilot

Mer oppsiktsvekkende er avtalen om mattrygghet og veterinærkontroll.

Etter brexit har britiske eksportører av kjøtt, fisk, ost og andre matvarer måttet gjennom et omfattende skjemavelde med sertifikater og grensekontroll. En konsekvens mange advarte mot, men få ville høre på under folkeavstemningen.

Nå er britene villige til å bli «rule takers» av ypperste klasse. EUs regler for mattrygghet, dyrehelse og veterinærkontroll skal gjelde automatisk på britisk side av Kanalen, med enkelte begrensede unntak. Og når EU endrer reglene, skal britene følge etter.

Og oppstår det uenighet om hvordan EU-retten skal tolkes og gjennomføre, får EU-domstolen siste ord. Tenk dét: underlegge seg EU-domstolen i Luxemburg, denne gangen uten britiske dommere! 

Her er forskjellen fra EØS-avtalen slående. Vi vurderer hver enkelt EU-rettsakt før den innlemmes i EØS-avtalen. Vi har vårt eget overvåkingsorgan, ESA, og vår egen EFTA-domstol.

Årsaken er at brexit har gjort handelen med EU til et skjemahelvete.

Her ligger fordelen ved EØS-avtalen: Når Mattilsynet godkjenner norsk lakseproduksjon etter EUs regler, anerkjennes kontrollen i alle EU-land. Britiske eksportører har derimot måttet dokumentere at varene oppfyller EUs krav, med tilhørende grensekontroll, i hele EU.

Den britiske regjeringen har anslått en årlig økonomisk gevist på over fem milliarder pund om britiske eksportører slipper unna skjemaveldet. For lykkes forhandlingene om den nye avtalen vil mye av papirarbeidet og kontrollen forsvinne.

Britene har forstått at den økonomiske gevinsten veier tyngre enn prinsippet om å bestemme alt selv.

Britisk forsvarsindustri får kun delta på tredjelandsvilkår med langt dårligere adgang enn norske selskaper gjennom Norges deltakelse i ordningen, skriver Frisvold.

Ingen gratisbilletter

Da britene kom tilbake til forskningsprogrammet Horisont Europa i 2024, fikk de en særordning som korrigerer kontingenten dersom britiske forskere henter hjem vesentlig mindre enn landet betaler inn. Motsatt må de betale ekstra dersom de får betydelig mer tilbake. Vi henter mer hjem enn vi betaler, men må ikke øke kontingenten av den grunn. 

Verre gikk det da britene ville delta i SAFE, EUs nye finansieringsordning for felles innkjøp av forsvarsmateriell.

Forhandlingene strandet på prisen. Britisk forsvarsindustri får kun delta på tredjelandsvilkår med langt dårligere adgang enn norske selskaper gjennom Norges deltakelse i ordningen.

Budskapet fra EU-landene er klart: Dere valgte å forlate samarbeidet. Nå kan dere ikke bare plukke fra øverste hylle og samtidig kreve rabatt av land som selv sliter økonomisk. 

Les også: Slik kan Russland utnytte det norske valget

Veien er lang og smerten er stor

Fredagens toppmøte kan bli et viktig vendepunkt i britenes traumatiske forhold til EU. På toget under Kanalen har Burnham med seg et alvorlig oppgjør med forestillingen om at landet fikk mer makt, frihet og innflytelse ved å melde seg ut av EU.

Er han villig til å risikere å vekke den vonde EU-debatten til live? Hvor langt han kan gå i å knytte Storbritannia tettere til EUs indre marked og forsvarssamarbeid, avhenger av hvordan dette første skrittet blir mottatt i britiske medier og politiske miljøer.

For britene står overfor et ubehagelig valg: Hva gjør mest vondt? De økonomiske tapene og den svekkede innflytelsen i verden eller å måtte underlegge seg EUs lover, uten å ha noen stemme med i laget?

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.