Det svir – likevel trenger vi den 

Jeg fikk nettopp beskjed om at jeg må betale rundt 1,2 månedslønner ekstra i skatt – på grunn av formuesskatten. Det svir, og jeg skal være ærlig: det kjennes. 

Likevel står jeg for at vi trenger denne skatten. For alternativet, slik jeg ser det i dag, er langt verre.

Uten formuesskatten vil titusenvis av de rikeste i Norge i praksis kunne bli nullskatteytere. Vi snakker om rundt 35.000 personer med store formuer – i et av verdens kanskje enkleste land å bli rik i. 

Det handler om vi skal ha et system der alle bidrar etter evne – eller et der de med mest slipper unna.

Et land med stabil økonomi, høy tillit, god infrastruktur og et sikkerhetsnett som gjør det mulig å ta risiko og lykkes.

Derfor handler ikke dette bare om hva jeg personlig må betale. Det handler om hva slags samfunn vi vil ha. Om vi skal ha et system der alle bidrar etter evne – eller et der de med mest slipper unna, mens vanlige folk tar en større del av regningen.

stemmer

Kommer stadig som et sjokk på oss

Jeg har også tenkt en del på behovet for å etterforske staten og hvordan offentlige midler faktisk blir fordelt. Det er et viktig spørsmål som fortjener grundig granskning, særlig når vi ser hvor store summer det er snakk om – og hvilke prioriteringer som blir gjort.

Debatten om penger som går til utlandet, for eksempel til Kina, blir ofte løftet frem som et stort problem. Men i den store sammenhengen fremstår dette som småbeløp sammenlignet med de milliardene som tidligere er blitt overført fra fellesskapet til en liten gruppe svært rike gjennom skattekutt, subsidier og gunstige konsesjoner.

Da Frp/Høyre-regjeringen gjennomførte omfattende kutt i formueskatten og selskapsskatten, ble det begrunnet med at dette skulle føre til økte investeringer og flere arbeidsplasser. De var så sikre på denne effekten at de bestilte analyser for å dokumentere det. Resultatet var imidlertid det motsatte av hva de hadde forventet: analysene viste at skattekuttene verken førte til økte investeringer eller flere jobber. Senere kom også Statistisk sentralbyrå til samme konklusjon.

Med andre ord: politikken som skulle «skape vekst», viste seg ikke å ha den effekten som ble lovet.

Det mest oppsiktsvekkende er kanskje ikke bare at dette skjedde, men hva som skjedde etterpå. Til tross for manglende resultater fortsatte man med den samme politikken – og det foreslås nå å fjerne formueskatten helt. Begrunnelsen er fortsatt den samme: at det vil skape investeringer og arbeidsplasser, selv om tidligere erfaringer ikke støtter dette.

Les også: Flere lever med kroniske sykdommer 

Samtidig diskuteres det kutt i velferdsordninger som sykelønn, noe som i praksis kan bety at vanlige arbeidstakere må bære en større økonomisk risiko selv. Dette reiser spørsmål om hvem som faktisk vinner og taper på slike prioriteringer.

Alt dette peker på behovet for større åpenhet, bedre kontroll og en reell vilje til å ettergå hvordan fellesskapets ressurser brukes. Når store summer flyttes uten dokumentert effekt, samtidig som belastningen på vanlige folk øker, er det legitimt å stille kritiske spørsmål.

Til syvende og sist handler dette om tillit: tillit til at staten forvalter fellesskapets penger på en rettferdig og kunnskapsbasert måte – og at politiske beslutninger faktisk er til det beste for samfunnet som helhet.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.