Det kan alltid bli verre

2025 var et skrekkelig år. Med blodige kriger. Mindre demokrati. En dramatisk svekkelse av klima- og miljøkampen. Og en nærmest total sanering av rike lands solidaritet med verdens mest sårbare. Det er fristende å tro at vi har nådd bunnen, men det kan være ønsketenkning. For som vi vet: Det kan alltid bli verre.

Mange peker på 2026 som et skjebneår for både demokratiet, verdensøkonomien, den regelstyrte verdensordenen og Ukraina. Hva kan vi egentlig vente oss av året som ligger foran oss?

Økonomien: Lettelsens sukk, eller storm i horisonten?

I mai 2025, midt i Trumps tollkaos, advarte flere økonomer om en mulig global depresjon. Den har uteblitt. Kanskje til dels fordi europeiske land unnlot å svare med samme mynt, i motsetning til da Herbert Hoover innførte tilsvarende tollsatser i 1930.

Faren er ikke helt over. 2025 var tollåret, 2026 vil bli året for tollkonsekvensene, spår en shippingsekspert. Prognosene for det nye året spriker, men flere eksperter mener at de negative konsekvensene av «trumponomics» vil begynne å gi seg mer til kjenne i 2026. Det vi vet med sikkerhet er at den amerikanske statsgjelden, som Trump lovet å redusere, i stedet økte kraftig. 

På den andre siden presterer et lite antall enormt lønnsomme teknologigiganter ekstremt godt, og «tech»-investeringer, særlig knyttet til kunstig intelligens, sørget for vekst i den amerikanske økonomien til tross for stillstand eller tilbakegang i andre sektorer, som eksempelvis landbruk.

Er dette en boble? Hvis ja, kan smellet bli historisk. Og utover økonomisk elendighet kan konsekvensene bli både sosial uro og mer krig. 

Kan få katastrofale konsekvenser

stemmer

I det globale sør finnes det flere lyspunkter. Eksempelvis er Uganda – et land hvor Caritas Norge har vært engasjert gjennom mange år – spådd en vekst på hele 7,6 prosent i 2026, ifølge Det internasjonale pengefondet (IMF). Kanskje vil dette komme overraskende på mange. Landet er tross alt omgitt av konfliktsoner og er Afrikas største flyktningmottager. Vi som kjenner Uganda vet imidlertid at befolkningen, både flyktninger og innfødte, er smekkfulle av initiativ og gründerånd. 

Arbeidet Caritas Uganda gjør, med støtte fra Caritas Norge, er tuftet på potensialet som bor i menneskene der. Tiltak som introduksjon av mer effektive jordbruksteknikker, større variasjon av avlinger, fiskeoppdrett, bedre lagring og økt grad av videreforedling tar ikke sikte på å yte bistand til passive mottakere, men har som mål å gi folk verktøyene de trenger for å hjelpe seg selv.

Men de utviklende økonomiene er sårbare. En global nedtur vil kunne sabotere den imponerende fremgangen i flere afrikanske land. 

Klima og miljø: «Drill baby, drill» 

Når lederen av verdens største økonomi har «drill baby, drill» som et av sine slagord, lover det dårlig for kampen mot global oppvarming. 

Det demonstrerte han da også til de grader i 2025. Blant annet ved å trekke USA ut av Paris-avtalen, igjen, og ved å utstede presidentordre med talende titler som: «Gjenopplive USAs vakre, rene kullindustri.» Året er ungt, men allerede har USA gjort det klart at de trekker seg fra FNs klimakonvensjon, så vel som 65 andre internasjonale organisasjoner. 

Likevel går det grønne skiftet enn så lenge sin gang i andre deler av verden, ikke minst i Europa og Kina. Det skyldes åpenbart bekymring for klimaendringene, men delvis også troen på at grønn teknologi er fremtiden og at det derfor gir økonomisk mening å sørge for at man er med i kappløpet om å utvikle og produsere de beste løsningene for morgendagen. 

Det er likevel en risiko for at de militære sikkerhetstruslene kan føre til at fokuset flyttes fra fremtiden til de umiddelbare bekymringene her og nå. 

Året da «den dype freden» blir henvist til historien?

Da Trump inntok Det ovale kontor 20. januar 2025, var det noen som håpet at hans America First-doktrine ville innebære færre amerikanske militære intervensjoner. Han skulle tross alt gjøre slutt på de amerikanske «forever wars».

Slik gikk det ikke. I 2025 angrep USA mål i like mange land som i hele Trumps første fireårsperiode: Jemen, Somalia, Irak, Iran, Syria, Nigeria og Venezuela.

Grensekonflikter blusset opp mellom Pakistan og India, samt Thailand og Kambodsja. De blodigste konfliktene – Ukraina, Sudan og Gaza – fortsatte å påføre sivilbefolkningen ufattelige lidelser. Kun i en av disse krigene er en nominell våpenhvile på plass, men at våpnene hviler i Palestina kan man ikke si. Norske PRIOs kunstige intelligens spår at nærmere åtte tusen mennesker vil bli drept i Palestina i 2026.

Hva med den største krigen i Europa siden andre verdenskrig? Mange håper at 2026 vil bli det siste av 12 år med kontinuerlig krig mellom Russland og Ukraina. Begeistringen for fred blir imidlertid dempet av engstelsen for betingelser som vil legge til rette for ny russisk aggresjon i fremtiden.

Krigen i Ukraina er uhyggelig, men følger et relativt stabilt mønster med gjensidige luftangrep og nokså langsomme endringer av frontlinjene. Det er ingenting stabilt ved angrepene Trump gjennomfører.

Riktignok har han ennå til gode å slå fredsprisvinneren Obama i antall land bombet på ett år, syv i 2016 mot Trumps seks i 2025, men han er en uforutsigbar og destabiliserende kraft i verdenspolitikken. Ikke bare gjennom angrep og bortføringer av andre lands statsledere, men også med sine trusler mot både fiender og gamle allierte.

Jo lavere terskelen blir for å bruke krig som et politisk virkemiddel, jo større er faren for at en av disse konfliktene eskalerer til noe mye større. Man kan som kjent nokså lett velge når en krig begynner, men ikke nødvendigvis når den ender. 

Krig er ikke den eneste faren som truer 

I 2025 akselererte rike lands bortprioritering av støtten til verdens mest utsatte mennesker. USAs brå avvikling av USAID var det mest dramatiske eksempelet, men også store europeiske giverland har kuttet i bistand til fordel for opprustning. Å vektlegge militære trusler på bekostning av nær sagt alt annet kan imidlertid straffe seg. 

Det globale helsesamarbeidet fikk seg en voldsom knekk i fjor, da USA blant annet meldte seg ut av WHO. Viktige vaksinasjonsprogrammer, beredskap mot pandemier og innsats mot sykdommer som malaria, tuberkulose og hiv har mistet finansiering. 

Dette rammer mennesker hardest i det globale sør, hvor sikkerhetsnettene allerede er tynnest. Det er likevel en trussel mot hele menneskeheten. WHO må kvitte seg med om lag en fjerdedel av sine resterende ansatte, verden over, i løpet av 2026. Om det kommer en pandemi i år, vil vi på flere måter være dårligere stilt enn vi var i 2020. 

Matsikkerheten er også under press. Klimaendringer, krig og økonomisk uro har gjort mat dyrere og mindre tilgjengelig, særlig i regioner som allerede er sårbare. Når humanitære budsjetter kuttes og internasjonale institusjoner svekkes, blir det vanskeligere å sikre at mennesker får tilgang til riktig mat i tilstrekkelige mengder. I denne konteksten valgte den norske regjeringen å kutte 700 millioner til matsikkerhet i bistandsbudsjettet for 2026, ca. 30 prosent kutt sammenliknet med 2025.

For millioner av mennesker kan 2026 bli året hvor både helse og ernæring forverres samtidig – en farlig kombinasjon som øker risikoen for nye humanitære katastrofer. Ifølge nettsiden. Impact Counter, er dødsraten som følge av kuttene i skrivende stund på 88 mennesker hver time. 

Og den regelstyrte verdensordenen, som i flere tiår har gitt små stater og sårbare grupper en viss beskyttelse, er i ferd med å smuldre.

2026: Skjebneåret?

Så, har vi nådd bunnen? Mye taler for at vi kan synke dypere. 

I en verden hvor alle ruster seg til tennene er det vanskelig å riste av seg frykten for en ny storkrig. Den globale oppvarmingen tar ikke en pause fordi vi ikke lenger vier den oppmerksomhet. Potensielle pandemier er like lite hensynsfulle. Og verdens mest sårbare trenger fremdeles vår støtte, selv om vi er mindre villig til å gi den. 

Alt tyder på at 2026 blir et særdeles vanskelig år. Er det noen grunn til å tro at 2027 blir bedre? 

Muligens vil mellomvalget i USA i november gi oss noen svar. Flere har pekt på det som et avgjørende tippepunkt for demokratiets fremtid i USA. Om vi har adskillig lengre å synke før vi når bunnen, eller om vi gradvis kan begynne oppstigingen, kan vi få noen indikasjoner på da. 

Det kan alltid bli verre. Derfor må vi jobbe desto hardere for at det blir bedre. 

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.