De superrike er late, grådige og farlige

Sykepleiere, lærere og håndverkere må jobbe hardt for hver krone, mens milliardærene ser formuene sine vokse mens de er på ferie. De lever av andres arbeid gjennom arv, eiendom, aksjeutbytte og passiv inntekt.

Når vi verdsetter kapital mer enn innsats og spekulasjon mer enn verdiskaping, da undergraver vi det moralske fundamentet for et rettferdig samfunn.

I tillegg er mange formuer skjult i skatteparadiser for å unngå å bidra til fellesskapet. Hvis ikke dette er grådighet så vet ikke jeg.

De redder ikke verden, men bidrar til å ødelegge den. Dette er en farlig utvikling

Det er provoserende når de superrike bare kan kjøpe seg all verdens tjenester fra andre mennesker og late seg på sine Luksusyachter, luksusboliger og luksusreiser, mens noen hardt arbeidende knapt har råd til ferie og atter andre sliter med å få endene til å møtes.

Vi trenger å ta et oppgjør med myten om den hardtarbeidende milliardæren. 

Det stopper ikke der. Ifølge Oxfam står den rikeste 1 prosent for mer karbonutslipp enn de fattigste 66 prosent. Luksusyachter, privatfly, flere luksusboliger eller hytter, ekstreme forbruksvaner og overforbruk av ressurser driver klimaendringene.

Samtidig investerer de rikeste ofte i fossilindustri og annen miljøskadelig virksomhet, noe som er farlig for planeten og mennesker.

De rikeste forurenser mest, men rammes minst. De redder ikke verden, men bidrar til å ødelegge den. Dette er en farlig utvikling.

Og nei, de skaper ikke nødvendigvis jobber heller. En av de vanligste unnskyldningene for de superrikes ekstreme rikdom er at de skaper jobber. Men realiteten er at de fleste arbeidsplasser skapes av vanlige bedriftseiere og små og mellomstore virksomheter.

Ikke en tid for å gå stille i dørene

stemmer

De rikeste investerer der de kan få maksimal avkastning, på bekostning av arbeidsplasser. Ofte kjøper de opp eksisterende selskaper, slanker organisasjoner, outsourcer, kutter lønn og øker utbytte. 

Ikke bare blir det lite jobbskaping av dette, men de rikeste flytter også verdier fra arbeidere til eiere, og noen flytter til og med til et annet land for å betale mindre skatt. Dette forteller oss at vi trenger å revurdere hva vi verdsetter og hvem vi beundrer.

Det er på tide å stille spørsmålet: Hvor mye skal én person egentlig kunne eie i en verden med voksende ulikhet og klimaendringer som løper løpsk? Spør du meg så mener jeg vi absolutt bør ha et tak på hvor mye et menneske kan tjene.

De superrikes privilegier er ikke bare en fare for klimaet, men også for demokratiet. De forsterker sosial uro og er pådrivere av autoritære krefter. Det forstår man lettere når vi nå ser hvem som virkelig styrer i Russland og USA. Det er oligarkene, altså de superrike og mektige.

Det vi trenger er et nytt økonomisk paradigme. Ett der verdiskapning handler om å bidra, ikke om å eie. Ett der arbeid, kreativitet og omsorg verdsettes, også økonomisk. Ett der økonomisk gevinst er knyttet til samfunnsnytte, ikke spekulasjon.

Et skritt på veien kan være en mer progressiv beskatning av formue, arv og kapitalinntekter. Et annet kan være innføring av grunninntekt (borgerlønn), som sikrer alle et verdig livsgrunnlag, reduserer fattigdom og styrker helsen og livskvaliteten.

Når en liten gruppe mennesker har ressurser som kunne utryddet all fattigdom og finansiert grønn omstilling, men i stedet investerer i eget forbruk, da står vi midt i en moralsk krise.

Selvfølgelig finnes det unntak blant de superrike, men det er ikke mange av dem.

Den ekstreme rikdommen som nå er akkumulert hos noen få, er ikke et tegn på suksess. Det er et tegn på systemfeil, noe som går alvorlig ut over mennesker og planeten vi bor på.

Dette må vi ta tak i og det er noe vi alle bør tenke over når vi snart skal stemme til høsten.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.