Atomvåpen gjøres normale, men er det ikke

I boken Indefensible Weapons hevder folkerettsekspert Richard Falk og psykiater Robert Jay Lifton at teorien om atomavskrekking bygger på én farlig forutsetning: at ekstrem ødeleggelse «normaliseres» for tanken og derfor omtales av politikere som strategiske virkemidler de kan håndtere rasjonelt og ha kontroll over. 

De viser imidlertid at det som ser rasjonelt ut på papiret, i virkeligheten er politisk ekstremrisiko. De angriper teorien som grunnleggende uforsvarlig, og konkluderer med at atomvåpen for alle praktisk formål er uforsvarlige – rettslig, politisk, og psykologisk. De advarer mot at atomtrusselen er blitt «normalisert» i maktens språk og i sikkerhetspolitiske doktriner. 

Mer skremmende enn konkrete trusler

stemmer

Dette gir et klart krav til dagens ledere, eksperter og medier: Slutt å late som om atomvåpen skaper trygghet og stabilitet!

Psykolog Tor Levin Hofgaard peker på samme tema i kronikken Barna arver vår angst. Han beskriver hvordan barn i Norge i dag kan snakke rolig om atomkrig, som om det er blitt en del av hverdagen. Det tyder på at voksnes forsikringer til barna om beskyttelse mot faren for en atomkrig, ikke lenger virker overbevisende.

Voksne, medier og politikere har et ansvar for å bære uroen og angsten selv, mener Hofgaard; de må ikke skyve den over på barna. Men samtidig må de være ærlige om alvoret. I forlengelsen av Hofgaards resonnement vil jeg si at voksne derfor bør være tydelige overfor barn på at atomtrusselen verken er normal eller akseptabel for menneskelig sameksistens. 

Atomtrusselen må ikke normaliseres

Nettopp denne normaliseringen er kjernen i kritikken fra juristen Richard Falk og psykiateren Robert Jay Lifton.

Falk understreker at atomvåpen skiller seg fra alle andre våpen fordi de kan utslette hele samfunn, ikke bare avgjøre kriger. Han advarer mot at avskrekking og opprustning bryter med grunnleggende rettsprinsipper som vern av sivile og krav om forholdsmessighet. 

Samtidig peker han på hvordan atompolitikk ofte skjermes fra offentlig debatt gjennom teknisk språk og henvisninger til «nasjonal sikkerhet» – begreper som tilslører de enorme menneskelige og moralske kostnadene ved å opprettholde slike arsenaler. Atomvåpen er dermed ikke bare et militært spørsmål, men et dypt problem for både folkeretten og politisk ansvarlighet.

Dermed aksepterer at kjernevåpen kan brukes på Norges vegne.

Lifton analyserer de mentale følgene av nettopp denne måten å omtale trusselen på. Han beskriver «psykisk nummenhet» som en tilstand der vi slutter å ta inn over oss hvor katastrofal en atomkrig ville være, fordi faren virker for stor og fjern. 

Når atomkrig reduseres til tekniske og strategiske scenarier, blir «det utenkelige» nærmest banalisert. De moralske reaksjonene sløves. Ifølge Lifton bidrar språket politikere og eksperter bruker til å gjøre masseødeleggelse tenkelig og mulig – i stedet for politisk utenkelig og uakseptabel. Slike mentale forsvarsmekanismer kan gjøre det lettere å leve med trusselen, men også vanskeligere å vekke politisk mot og vilje til å ta risikoen på alvor.

Høy risiko for atomvåpenbruk

Da de overlevende fra Hiroshima og Nagasaki mottok Nobels fredspris i 2024, kalte statsminister Støre tildelingen en påminnelse om behovet for videre nedrustning og rustningskontroll, og en advarsel mot trusler om atomvåpenbruk. 

Samtidig tiet han om at Norge sier nei til FNs traktat om forbud mot kjernevåpen (TPNW) og stiller seg bak Natos atomparaply – og dermed aksepterer at kjernevåpen kan brukes på Norges vegne. Dette synliggjør dobbeltheten i norsk politikk.

Denne dobbeltheten speiler et bredere og enda mer urovekkende bakteppe. De fleste sikkerhetspolitiske forskere og eksperter på rustningskontroll mener at risikoen for atomvåpenbruk er høyere enn noengang. 

Bulletin of the Atomic Scientists har flyttet «Doomsday Clock» til 85 sekunder på midnatt – det nærmeste noensinne. Antall operasjonelle stridshoder øker, og omfattende modernisering av arsenalene pågår i USA, Russland og Kina. Atomvåpenretorikken er skjerpet, særlig etter Russlands invasjon av Ukraina.

Bakgrunnen er dyster: skjerpet stormaktsrivalisering har svekket diplomatiske sperrer mot eskalering. Respekten for FN-paktens forbud mot aggresjon er under press. Samtidig øker nye militærdoktriner og teknologier – fra cyberkapasitet til hypersoniske våpen – faren for feilvurderinger og rask opptrapping.

Slutten på rustningskontrollen

Særlig foruroligende i disse dager er sammenbruddet i rettsordenen som i et halvt århundre har regulert strategiske atomvåpen og dempet opprustningen mellom USA og Russland. Det er svært alvorlig, men er ikke påaktet i opinionen. 

New START, den siste gjenværende bilaterale avtalen som setter tak på de strategiske atomarsenalene til USA og Russland, utløper 5. februar 2026 og blir neppe forlenget. For første gang siden 1970-tallet vil det ikke være noen rettslig bindende begrensning på de to statenes strategiske atomstyrker. Inspeksjoner og gjensidig datadeling vil forsvinne for godt, og terskelen for opprustning senkes. Militære doktriner kan heretter endres uten traktatbaserte bånd. 

Dette er nettopp mekanismene som historisk har drevet våpenkappløp og økt krisefaren.

Norges sikkerhet står på spill

For Norge og andre småstater er New START-avtalens utløp ikke fjern stormaktspolitikk. Rustningskontroll, og særlig begrensninger av atomvåpenarsenalene i Russland og USA, har vært et sentralt vern mot vilkårlighet og maktspill. Når den siste gjenværende bilaterale avtalen forsvinner, øker stormaktenes handlingsrom, mens småstaters innflytelse krymper.

Dette sammenbruddet har også en mental side. Her møtes Hofgaards uro for barns tilvenning til atomtrusselen og Falk og Liftons advarsel mot at det utenkelige blir gjort normalt. Når politiske ledere snakker kjølig og teknisk om atomvåpen, samtidig som rettslige sperrer faller bort, forsterkes den nummenheten Lifton advarer mot.

Det holder ikke å peke på enkeltstaters atomtrusler. Problemet er mye bredere: flere våpen, bortfall av begrensninger og skyhøy risiko. Hvis politikere og medier mener alvor, må de si rett ut at atomavskrekking mangler et forsvarlig rettslig grunnlag, og at alternativer ikke bare er moralske, men sikkerhetspolitisk nødvendige.

Stemmer er ABC Nyheters debattseksjon. Dette er meningsytringer, og innholdet står for skribentens regning. Ønsker du å bidra? Send kronikk eller debattinnlegg til stemmer@abcnyheter.no.