Nyhetsanalyse

Derfor tapte Canada for Norge om plass i Sikkerhetsrådet

Kanadisk statsminister Justin Trudeau sammen med statsministeren i Mali, Soumeylou Boubeye Maiga i Gao. Trudeau har fått kritikk fra kanadiske eksperter for å være en tanke for tett med tvilsomme ledere. Maiga måtte senere gå av etter Ogossagou-massakren der 160 bønder mistet livet.
Kanadisk statsminister Justin Trudeau sammen med statsministeren i Mali, Soumeylou Boubeye Maiga i Gao. Trudeau har fått kritikk fra kanadiske eksperter for å være en tanke for tett med tvilsomme ledere. Maiga måtte senere gå av etter Ogossagou-massakren der 160 bønder mistet livet. Foto: Adrian Wyld / AP / NTB scanpix

Manglende tiltro til kanadisk utenrikspolitikk og sabotasje fra kanadiere selv bidro til at Norge og Irland kapret plassene i Sikkerhetsrådet.

Stemmer: Martin Jacob Kristoffersen
Journalist i ABC Nyheter.

Delta i debatten

Send oss gjerne forslag til kronikker vi kan publisere.
Formen bør være kronikk/kommentar/blogginnlegg med maks 1000 ord.

E-post: stemmer@abcnyheter.no

Helt sikre blir vi aldri. Imidlertid var det ikke overraskende at Norge danket ut Canada om plassen i Sikkerhetsrådet, mener flere forfattere og eksperter.

Canadas utenrikspolitikk har de siste årene brutt med synspunktene til deres egne menneskerettsorganisasjoner og det sivile samfunn. Før avstemningen i FN ble et brev, forfattet av tenketanken «Canadian Foreign Policy Institute» underskrevet av 100 kanadiske samfunnstopper og 3.500 andre individer, og levert til FN-delegatene.

Noen dager senere, 1. juni, fikk alle FN-ambassadører et nytt brev fra «Just Peace Advocates», signert av over 100 organisasjoner.

Budskapet i brevene, som slakter Canadas utenrikspolitikk de senere årene, var klart – Canada fortjener ikke å være i Sikkerhetsrådet.

Land oftest valgt inn i FNs Sikkerhetsråd

Japan - 11
Brasil - 10
Argentina - 9
India - 8
Pakistan, Colombia, Italia - 7
Canada, Belgia, Tyskland, Nederland, Polen- 6
Norge, Spania, Peru, Panama, Nigeria, Egypt, Chile - 5

Trudeau ville sette Canada tilbake på kartet

Da den 43 år gamle, kjekke og karismatiske Justin Trudeau ble Canadas statsminister i 2015, lovet han sette Canada tilbake på kartet.

«Mange av dere har vært bekymret for at Canada har mistet sin empatiske og konstruktive stemme i verden i løpet av de ti siste årene. Vel, jeg har en enkel beskjed til dere - På vegne av 35 millioner kanadiere, vi er tilbake, sa han den gangen.»

Celine Dion under konserten 19. september i fjor. Foto: Alice Chiche / AFP / NTB scanpix
Celine Dion under konserten 19. september i fjor. Foto: Alice Chiche / AFP / NTB scanpix

Fem år tidligere, i 2010, feilet Canada å sikre en plass. Å være jevnlig representert i Sikkerhetsrådet, er sikkerhetspolitisk viktig for Canada. De har blitt valgt inn hvert tiår fra 1946 til 2000. Derfor førte tapet i 2010 til en politisk oppvask. «Seiersrekken» ble brutt.

Etter at Trudeau ble statsminister, prøvde han på det hans forgjenger ikke klarte, og kastet seg i 2016 inn i kampen mot hovedsakelig Irland og Norge, som tilhørte den «vestlige gruppen».

Celine Dion, Bono og norske vafler

Konkurransen var hard, men det kanadiske fremstøtet, som inkluderte billetter til Celine Dion-konsert for FN-delegatene, falt ikke i smak i like stor grad som den irske konserten med deres store sønn Bono og resten av U2, og ikke minst - den norske vaffeldagen.

Norges FN-ambassadør, Mona Juul, kledd i knallrødt forkle, serverte vaflene personlig for FN-delegatene. Norge viste også sin uselviskhet ved å hylle motkandidaten Irland, gjennom å arrangere feiring av den irske høytiden St. Patricks dag. I tillegg innkasserte Norge på sin egen sjarmør, Kronprins Haakon, som ble sendt jorda rundt, både til New York og småstater i Stillehavet, for å knuse noen hjerter.

Da det var tid for å stemme, fikk Norge 130, og Irland 128 stemmer, der 128 var minimum for å unngå en runde to. Canada endte med 108.

Dermed ble Norge stemt inn i Sikkerhetsrådet for andre gang etter 2000.

Trudeau legger skylda på at Canada meldte seg inn i kampen sent, i 2016, mens både Norge og Irland har kjempet om plassen flere år tidligere.

«Realiteten er at å melde seg på fem år etter dem, ga dem et forsprang vi ikke var i stand til å ta igjen», sa han på en pressekonferanse etter avstemmingen.

Mon det. Som sagt tapte Canada også i 2010 - så å starte en ny kampanje rett etterpå, ville kanskje ikke ha vært så gunstig. Kritikere peker på andre årsaker.

Kronprins Haakon sammen med forsvarssjef Viliame Naupoto inspiserer 100 soldater fra sjøforsvaret og hæren på Nausori flyplass utenfor Fijis hovedstad Suva. Foto: Karen Setten / NTB scanpix / NTB scanpix
Kronprins Haakon sammen med forsvarssjef Viliame Naupoto inspiserer 100 soldater fra sjøforsvaret og hæren på Nausori flyplass utenfor Fijis hovedstad Suva. Foto: Karen Setten / NTB scanpix / NTB scanpix

– Ydmykende

Ifølge Canadian Press, blir tapet i Canada sett på som ydmykende for Trudeaus regjering, vekker bekymring for Canadas anseelse i verden, og det er stilt krav om omfattende gjennomgang av landets utenrikspolitikk. Altså en reprise fra 2010.

Adam Chapnick, som har skrevet en bok om Canadas historie i Sikkerhetsrådet, har uttalt til Politico at «Trudeau blir nødt til å bære dette tapet personlig»

FN-ambassadør Mona Juul serverer vafler sammen med militærattaché Ernst Egelid til FN-delegatene. Foto: UD
FN-ambassadør Mona Juul serverer vafler sammen med militærattaché Ernst Egelid til FN-delegatene. Foto: UD

Like etter tapet forkastet Trudeau sin FN-ambassadør, og erstattet ham med Bob Rae, som er for tiden ute på en brannslukkingstur. Rae er ikke enig. Det eneste lærdommen Rae trekker av avstemningen, er at de ikke hadde nok stemmer, ganske enkelt.

«Det grunnleggende i hvordan vi ser på livet, politikken og internasjonale relasjoner, står sterkt. Jeg vil ikke kaste ut noen babyer med badevannet», sier han til The Canadian Press.

Chapnick mener Canadas avsatte FN-ambassadør, Marc-Andre Blanchard, var glimrende, selv om Canada ikke fikk plass.

«Men han hadde ingenting å jobbe med», sier Blanchard til National Post.

Hardt ut mot Canadas utenrikspolitikk

Canadas kandidatur har vært kraftig motarbeidet fra landets egne rekker. I likhet med kritiske røster i Norge, var det også mange i Canada som mente landet ikke har noe i Sikkerhetsrådet å gjøre.

Imidlertid, i Norge gikk bekymringene mest på å bli dratt inn i stormaktenes geopolitiske spill.

I Canada fikk regjeringen kritikk fra sine egne organisasjoner for retningen landets utenrikspolitikk har beveget seg de siste to tiårene.

«Canadas utenrikspolitikk har vært basert på stil fremfor substans», skrev geografiprofessor Stephen Kimber og journalistprofessor John Kirk i en kronikk i CBC, publisert før avstemningen.

På linje med USA

Da Canada fikk plassen i 1998, var de en viktig bidragsyter til fredsbevarende styrker verden over, ledet en internasjonal kampanje for å forby landminer, og bidro til å opprette den internasjonale straffedomstolen (ICC).

Dette har blitt trukket fram en som en kontrast til dagens Canada. For eksempel, Da Donald Trump twitret kritikk av ICC, nølte den kanadiske regjeringen med å gi svar på tiltale.

Trudeau fikk også kritikk for å ha prøvd å innynde seg hos noen av de minst menneskerettsvennlige ledere i Afrika.

Artikkelen fortsetter under bildet

Sikkerhetsrådets hovedkvarter i New York. Foto: Johannes Eisele / AFP / NTB scanpix
Sikkerhetsrådets hovedkvarter i New York. Foto: Johannes Eisele / AFP / NTB scanpix

Neste på den lange listen av klager fra det kanadiske sivile samfunnet er at i april i år var det 474 fredsbevarere på FN-oppdrag fra lille Irland, og 65 fra lille Norge. Canada har sendt 35 - det laveste tallet siden opprettelsen av den første fredsbevarende styrken i 1956. Enda lavere hvis man ser i forhold til folketallet.

Norge har også bidratt langt mer til U-hjelp, 0,9 prosent av BNP, mot kanadiske 0,26 prosent.

Det hører med til historien at Trump har kalt Trudeau for «løgnaktig og veik», etter at Trudeau vitset om Trump under et toppmøte, en pinlig affære som kan ha kostet Canada noen stemmer.

«Et aktivum for Israel»

Menneskerettsadvokaten Karen Rodman fra Just Peace kritiserer Canada for å ha vært en av Israels mest trofaste støttespillere, der stemmegivningen i FN har vært nesten helt på linje med USAs. Siden 2000 har Canada stemt til fordel for Palestina 87 ganger, og 166 ganger mot. Norge og Irland har stemt 249 og 251 ganger for, ifølge hennes analyse. Canada har ifølge Jerusalem Post lovet å være «et aktivum for Israel» i Sikkerhetsrådet.

Dette har utvilsomt bidratt til å gjøre Norge og Irland mer «spiselige» kandidater fra land med sympati for palestinere - som er i flertall i FNs generalforsamling.

The Jerusalem Post skrev etter avstemningen at det at Canada tapte plassen er «dårlig nytt» for Israel, med tanke på Netanyahus planer om å annektere en del av de palestinsk-kontrollerte områdene.

På toppen av det hele, dukket det opp en lite flatterende video av Canadas ridende politi rette en snikskytterrifle mot en innfødt som prøver å stoppe en gassrørledning dratt over deres historiske leveområder, i tillegg til en video av en brutal pågripelse av en urfolksleder.

Tjæresand

Brevet fra Canadian Foreign Policy institute klager på at Canada har lagt seg tett opp mot Trumps utenrikspolitikk, og støtter reaksjonære krefter i Sør-Amerika. De kritiserer Trudeau for å lede innsatsen for å avsette Venezuelas Maduro-regjering, og for å støtte korrupte styrer på Haiti og Honduras.

Canada har fått kritikk fra FN på grunn av utvinningen av olje fra tjæresand, ikke anerkjenne forbudet mot eksport av søppel til tredjeland - et forbud Norge har vært med å kjempe for. Canada har heller ikke ratifisert konvensjonen mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling, noe Norge, EU, og mange andre land har gjort. Canada slipper også ut dobbelt så mye CO2 per innbygger som Norge gjør.

Noe av kritikken mot Canada kan også gjelde Norge - begge har betydelig våpeneksport, oljeutvinning og har heller ikke støttet alt som kan krype og gå av FN-initiativ på menneskerettsfeltet, hvis det strider mot egne interesser slik de oppfatter det - for eksempel forbudet mot atomvåpen.

Likevel har Norge klart å gå balansegang mellom sikkerhetspolitikk og økonomiske interesser på den ene siden, og idealisme og tillitsskaping på den andre. Det gjør at Norge konkurrerer over sin vektklasse om innflytelse i verden. På 25 år har et land med et samlet folketall på en middels stor by, produsert en WHO-sjef, en NATO-sjef, leder av Europarådet, og blitt valgt inn i FNs sikkerhetsråd - to ganger - bare for å nevne noe.

Ikke dårlig, Norge. Ikke dårlig i det hele tatt.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden