Kongelig møte på savannen

SØR-AFRIKA (ABC Nyheter): Somrene kan være uutholdelig hete på savannen. Da er det befriende å sitte i skyggen under taket på en firehjuls-trekker. En bil i fart sørger tross alt for litt svalende bris i den dirrende heten.

Flere dager med heftige regnskyll har sørget for en uvanlig grønn savanne. Busker stinne av blader gjør den samtidig nesten ugjennomtrengelig for innsyn. På denne tiden – i begynnelsen av februar – er gresslettene i det sørlige Afrika normalt brunsvidde, gresset så godt som borte – og du kan se langt innover fra veiene.

– Jeg har ikke opplevd maken, sier vår svensktalende guide Hylton Langley.

Tålmodig forklarer han hvordan savannen normalt pleier å se ut på denne tiden av året.

Dagen er på hell, og solen kaster en gylden glans over det frodige landskapet. Rundt oss hopper og spretter impala-antiloper i yr glede over at værgudene har skjenket dem denne muligheten til fete seg opp.

Og inne i buskene et sted gleder også en annen og langt mer truende skapning seg over naturens luner...

Sikret parken

Kruger er en enorm nasjonalpark på størrelse med Nord-Trøndelag, som strekker seg langs grensen til Mosambik. Den ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet for å sikre deler av den sørafrikanske villmarken mot utbredt snikskyting.

Seychellene: God plass i solen

LES SAKEN

Parken bærer den tidligere sørafrikanske presidentens navn, men Paul Kruger var selv en ivrig storviltjeger. Og ifølge et brev ført i pennen av parkens første direktør James Stevenson-Hamilton tenkte ikke Kruger på dyr annet enn som biltong (tørket kjøtt), og synes først ikke noe særlig om tiltaket. Den idealistisk motiverte Stevenson-Hamilton var imidlertid såpass inneforstått med presidentens forfengelighet at han foreslo å kalle opp parken etter ham.

– De færreste har interesse av ville dyr, om de ikke da er døde, forklarte Stevenson-Hamilton tørt om tidsånden den gang.

Han møtte liten forståelse for fredningstanken.

Med sin tilsynelatende lille, men strategisk viktige gest sikret Stevenson-Hamilton at de siste av de store villdyrene i området ikke ble skutt ned. Han skapte også en turistmagnet av de helt sjeldne, og noe Sør-Afrika i dag ikke ville vært det samme uten.

Det er den enorme størrelsen som skiller Kruger fra andre parker. Den er heller ikke inngjerdet, noe som gjør at det ikke er like enkelt å finne dyrene her som på steder der de er innesperret og godt synlig.

At du faktisk er ute i en genuin villmark er den store attraksjonen.

Les også : Sør-Afrika: 10 ting å få med seg i Durban

Sjeldent møte

Denne morgenen er det usedvanlig stille langs kjøreveiene. Impalaene løper litt skvetne forbi oss, men lite tyder på at det skyldes at rovdyr lusker i nærheten. I en liten innsjø leker to hann-elefanter bekymringsløst, og litt senere krysser en flokk sebraer grusveien idet vi begir oss enda dypere inn i parken.

Safari kan være en tålmodighetsprøve. Vår guide Hylton er litt stresset, han vil så gjerne at vi skal se flere av de store villdyrene.

En elefant som sent på ettermiddagen sperrer veien for oss i jakten på den søte frukten i et marula-tre er et lite plaster på såret. Særlig når den digre hannen skjener av veien og dundrer inn i treet så frukten skvetter til alle kanter.

(Saken fortsetter under bildet.)

At vi senere plutselig støter på en flokk villhunder diltende langs landeveien er liksom ikke det samme som å møte løver og leoparder, selv om Hylton jobber hardt for å få oss til å forstå at det vi nå opplever nærmest er en sensasjon.

– Disse dyrene er uhyre sjeldne, dette er helt unikt, nesten hyler den ellers så sindige sørafrikaneren.

Det skal visstnok bare være et par hundre villhunder igjen i parken.

Bjørns reisetips: 5 fantastiske turer

LES SAKEN

Nedgang for geparden

Krugerparken er mer et gedigent kulturlandskap enn en dyrepark. Her har mennesker holdt til i tusenvis av år, blant annet San-folket. Denne gruppen av jegere og samlere har hatt store deler av det sørlige Afrika som tumleplass, og levde parallelt med andre, mer stedbundne folkeslag.

For vel tusen år siden oppsto det større samfunn av stater på savannen, som etter hvert også utviklet samkvem med besøkende utenfra. Men det var møtet med den hvite mann som sørget for den største omveltningen i området, og forandret landet og samfunnsstrukturen for alltid.

De afrikanske bøndene innenfor parkens grenser ble fordrevet, først for å rydde plass til gull- og storviltjegere. Senere for å tilrettelegge for kommersiell utnyttelse av området som nasjonalpark.

(Saken fortsetter under bildet.)

Sistnevnte har utvilsomt reddet store deler av det skjøre dyrelivet fra utryddelse, selv om flere arter i dag sliter med å opprettholde bestanden. Geparden er hardt prøvet, det samme er flere antilopearter.

Men den man er mest redd for skal forsvinne ut av savannens mangfold er villhunden.

– Ingen skjønner hvorfor den er i så sterk nedgang, forklarer Hylton meg når vi kjører ut på ettermiddagsøkten i strålende sol.

Heten ligger som et lokk over den største bosetningen i Kruger, Skukuza, og den kjølende brisen mot ansiktet gjør godt.

Bjørns fototips: Slik får du bedre bilder på safari

LES SAKEN

Det store møtet

Kvelden før siste dagen i parken braker tordenværet løs. En kaldfront er på vei inn. Den møter den oppvarmede luften over oss i et inferno som holder meg våken gjennom store deler av natten.

På morgenen har temperaturen sunket nesten 20 grader. Luften er frisk, men tung av fukt. Av det voldsomme regnet er det bare lett yr tilbake, men det gufne været hindrer oss ikke i å stable oss inn bak i safaribilen.

Vi har ikke kjørt mange kilometerne før vi støter på de første dyrene. En flokk bavianer småløper nedover langs asfalten. De er pjuskete i pelsen etter å ha blitt overrasket av det voldsomme regnværet.

(Saken fortsetter under bildet.)

Den neste timen bruker vi på å følge med om en leopard kanskje kommer opp fra dagleiet. Den er en snikjeger av rang, og etter en stund har den beveget seg ubemerket langs elvebredden. Litt skuffet må vi innse at vi kanskje ikke får komme nærmere innpå flere av de store kattedyrene, som er parkens viktigste attraksjoner.

Men – slik det ofte er – så oppstår de store øyeblikkene når man minst venter det. Først får vi et glimt av et neshorn, som etter et par minutter stikker innover i det høye gresset, deretter flere sebraer og elefanter. Klokken går, det nærmer seg skumring, og nærkontakt med løver har unnsluppet oss.

Eller? På veien hjem får vi over radioen tips om en flokk løver som gjemmer seg i noen busker tett inntil veien rett bortenfor oss. Først ser vi ingenting, inntil Hylton oppdager en drektig hunnløve som vandrer sakte fra oss innover i bushen. På den andre siden av veien ligger resten av flokken. Det er så vidt vi får øye på den i det det tette buskaset.

– Vent, bare vent, nesten hvisker Hylton, og plasserer bilen et sted der han mener løvene kommer til å dukke opp.

– Den drektige hunnen er sjefen, snart kommer de andre til å følge etter, mener Hylton, og minuttene går.

Det er helt stille i bilen, bare de mange klikkene fra kameraene er å høre.

Plutselig dukker en to år gammel hannløve opp bare noen meter fra bilen. Den stopper opp, rister litt på den sparsommelige manken og utstøter noen lave grynt som for å si «kom igjen nå, vi skal denne veien» til de andre i buskene.

(Saken fortsetter under bildet.)

De gidder tydeligvis ikke følge anmodningen, og litt betuttet rusler toåringen tilbake inn i buskene. Etter fire minutter er det over, men det føles som en evighet.

Fire minutter. Der og da er det korte møtet med løvehannen mer enn grunn god nok for å reise halve jorden rundt.

Borneo: Paradiset som berger liv i havet

LES SAKEN