Drømmen om Frisland – øya som aldri eksisterte

I 1558, i en tid der oppdagelsesferder var i vinden som aldri før, publiserte italieneren Nicolo Zeno en samling detaljerte reiseskildringer under tittelen «Della Scoprimento». Boken forteller om to venetianske brødre, Nicolo den eldre og Antonio Zeno, og oppdagelsene de gjorde vest i Nord-Atlanteren i 1380-årene.

Manuskriptet, som etterkommeren Nicolo hevdet han fant på et loft, beskriver blant annet hvordan hans forfedre to hundre år tidligere oppdaget en øy i havområdet sør for Island som de gav navnet Frisland. Sammen med boken kom et kart - Zeno-kartet - der Frisland var tegnet inn, og i århundret som fulgte ble øya inkludert i så godt som samtlige kart over Nord-Atlanteren.

Sannheten skulle imidlertid vise seg å være en ganske annen.

Slått til ridder av prins

På Zeno-kartet fra 1558, er Frisland beskrevet som en rektangulær øy liggende sør for Island, med tre trekantede fremspring på vestkysten. Ifølge beretningen skulle de to brødrene ha oppdaget øya etter å ha vært skipbrudne der en gang på 1380-tallet etter en kraftig storm.

Rundt om på øya er det avtegnet små og store byer, alle med mistenkelig italiensk-klingende navn som Forlanda og Sorand. Under oppholdet på Frisland skal brødrene ha møtt en latinsktalende prins ved navn Zichmni, som til gjengjeld var «glad» for at brødrene var italienske.

Øyboerne selv hadde liten erfaring når det kom til sjøfart, til tross for at de bodde på en øy omgitt av hav. Ifølge Zeno imponerte spesielt hans navnebror øyboerne med sin «briljans», og det endte med at prinsen slo ham til ridder.

Les også: På denne paradisøya er det totalforbudt å gå i land

(Saken fortsetter under)

Det originale Zenokartet med Frisland nede til venstre.

Kunsten å promotere familienavnet

I dag er Zenos historier om forfedrenes eventyr til sjøs avblåst som rent oppspinn diktet opp av en etterkommer på 1500-tallet. De unektelig dyktig utførte forfalskede dokumentene og kart skulle tjene som uforbeholden selvpromotering av eget familienavn, noe Nicolo Zeno den yngre må sies å ha lyktes stort med.

Men på midten av femtenhundretallet ble beretningene, og ikke minst Zeno-kartet, oppfattet som ekte vare. Da matematikeren og kartografen Gerard Mercator tegnet opp sitt innflytelsesrike verdenskart i 1569, kopierte han derfor inn det oppdiktede Zeno-kartet.

Gjennom det neste århundret skulle Frisland komme til å figurere på nær samtlige kart over Nord-Atlanteren, samtidig som Zeno-familiens navn var meislet inn på marmorlisten over historiens mest betydningsfulle oppdagere.

Les også: Vi reiser til Spania, men drømmer om paradisøy

Feil forplanter seg

«Fantomøy» er navnet på en ikke-eksisterende øy som opptrer i offisielle kart. I enkelte tilfeller kan det gå flere århundrer før det blir påvist at de ikke finnes. Vanligvis ble de innrapportert av tidligere sjømenn som utforsket nye områder. Enkelte var faktiske øyer, men fordi man ikke visste nøyaktig hvor de var, ble de feilaktig rapportert som nye.

Detaljkart fra Mercators kart over Arktis fra 1623.

Kart produseres ved å konsultere eldre kart, noe som opp gjennom historien har ført til at en rekke feil er blitt gjentatt igjen og igjen.

Dette var da også tilfellet for Frisland, som ble kopiert inn på kart over Nord-Atlanteren i nærmere hundre år. Øya opererte med ulike navn som Fixland, Freezeland, Frislandia eller Frischlant.

Plasseringsmessig flyttet den litt på seg i årenes løp - fra å veksle mellom å ligge i nabolaget sør og sørvest for Island, til å befinne seg nærmere kysten av Grønland. Samtidig hevdet flere sjømenn at de hadde sett øya, hvilket i etterkant er blitt forklart med ønsketenkning eller feilidentifisering.

Les også: Reisemålene der du garantert får se dyr

Gav folk det de ønsket seg

Fem århundrer etter at Zeno diktet opp den rektangulære øya med tre takker, var det avklart at øya ikke fantes, eller i beste fall ikke lå der Zanto hevdet den befant seg.

I en artikkel på nettsiden Atlas Obscura, skriver Genevieve Carlton at svaret på Zenos varige suksess ikke ligger i hans verk, men hos publikum.

Byene som livet snudde ryggen til

LES SAKEN

– I århundrer trodde folk på Zeno fordi de ønsket å tro på ham. Det var Zenos virkelige genistrek; han skapte en historie som var for trollbindende til at folk kunne ignorere den, skriver Carlton.

Carlton, som selv har doktorgrad i historie og skrevet bøker om gamle kart, mener det til syvende og sist var håp som forvandlet Frisland til en ekte øy. Folk trodde det var sant fordi det passet med det de ønsket å finne i havet: rike, urørte land - klare for europeernes utnyttelse.

– Zenos forfalskning var vellykket fordi han pakket den inn i en dramatisk reisefortelling som sendte andre på jakt etter den lovede øya i århundrer. Han ga et publikum som ønsket seg land nøyaktig hva de ønsket.

Øya i Korallhavet

Historiske kart kan by på en rekke fantomøyer, enten de var oppdiktet eller forvekslinger med andre øyer. På listen finnes vi blant annet Nimrodøyene , Thule , Sannikov Land.

I 2000 dro programleder Tore Strømøy i «Tore på sporet» på jakt etter Schjetnans øy, en forsvunnet øy i det nordlige Stillehavet vest for Hawaii som skal ha blitt oppdaget av den norske kapteinen Ole Andreas Schjetnan i 1868.

Ifølge Sydhav på nettet er øya å regne som norsk territorium, om noen finner den da. Men i likhet med andre ekspedisjoner, kom også programlederen tomhendt tilbake.

Landene som ikke lenger eksisterer

LES SAKEN

En av de siste som har tatt steget over i fantomtilværelsen, er Sandy Island som i mer enn 130 år er blitt kartlagt til å ligge i Korallhavet øst for Australia. I 2012 ble feilen omsider oppdaget da australske forskere la merke til at det ikke lå noe land ved de koordinatene som gjaldt for Sandy Island.

Sjefgeograf ved National Geographic, Juan José Valdés, sier til National Geographic at området der Sandy Island skulle befinne seg, ligger så øde til at det har fått svært liten oppmerksomhet.

– Ut fra denne betraktningen, kan det godt være flere fantomøyer på kartene som venter på å bli oppdaget, sier han.

Kilder: AtlasObscura, BigThink, Wikipedia, National Geographic