Meny

Borneo – eventyrenes øy:

Blant orangutanger, fiskere og hodejegere på Borneo

INN I SKOGEN: Lana fra Finland på vei inn i regnskogen rundt Tabin Wildlife Reserve.
Ved kysten og inne i jungelen kan du fortsatt oppleve mye av det vi tenker på når vi hører navnet Borneo: Dampende jungel, jomfruelige strender – og hodejegere.

BORNEO (ABC Nyheter):  – Oldefar var hodejeger. Han hadde seks hodeskaller godt synlig i langhuset. De lå der – som en forbindelse til fortiden, sier Maurice.

Han er siste generasjon av iban-folket, som med årene i stadig større antall har befolket byene øst i Sarawak – en av to delstater på nordlige halvdelen av verdens tredje største øy. Iban er den største etniske folkegruppen i den malaysiske delen av Borneo, og var lenge kjent som fryktede krigere, sjørøvere – og hodejegere. De var sine egne herrer.

HODEJEGERE: I Sarawak Cultural Village er det utstilt gjenstander fra en litt mer lovløs periode i Borneos historie.

– Hodene var seremonielle, og ble ikke nødvendigvis tatt i krig, forklarer Maurice, som raskt understreker parallellen til vikingene og deres praksis med å ta vare på fiendenes hodeskaller.

Som mange iban fortsatt gjør bor Maurice i et langhus, en typisk byggeskikk på Borneo der man forlenger bygningen etter hvert som flere familiemedlemmer kommer til. Hus med plass til 50 mennesker er ikke uvanlig.

– Men vi har kjøleskap og dusj der, forsikrer han meg når vi vandrer rundt i Sarawak Cultural Village en drøy times kjøretur fra delstatshovedstaten Kuching – Sarawaks svar på Norsk Folkemuseum.

På Bygdøy finner du imidlertid ingen hodeskaller stilt ut som høyt verdsatte kulturgjenstander.

Les også: Syv historiske plasser som Europa har glemt

Turistinformasjon

Dansken Peter Stenberg driver opplevelsesselskapet Rustic Borneo ut fra Kota Kinabalu, som herved er anbefalt.

Turistinformasjon: Tourism Malaysia , Visit Malaysia , Sarawak Tourism

Slik kommer du dit

KLM har gode forbindelser til Kuala Lumpur på Malaysias fastland. Derifra er det flere alternativer til Borneo (Kuching, Kota Kinabalu og Sandakan). Ett av dem er AirAsia.

Sov godt

De to resortene Gayana Eco Resort og Bunga Raya Island Resort like utenfor Kota Kinabalu ligger nydelig til, har fine bungalower og serverer ikke minst utmerket mat. Her kan du dykke, vandre inn i regnskogen på øya eller ta en dag til Mount Kinabalu på fastlandet. I Sandakan er ligger Four Points by Sheraton fint til i sentrum. Sutera Harbour Resort er et annet alternativ i Kota Kinabalu.

Naturmennesker

Oldefaren til Maurice var en «orang-ulu» – en av «folket oppe langs elven», som med årene lærte seg å leve i relativt fredelig sameksistens med øyas mer enn 200 etniske folkegrupper og koloniherrene – anført av den britiske sjøoffiseren James Brooke.

Brooke skapte seg et eget rike i Sarawak, og ble på midten av 1800-tallet sågar anerkjent som raja av sultanen av Brunei.

Selv etter at europeerne kom fortsatte iban-folket å leve sine liv langs kysten, på elvene og inne i regnskogen slik de alltid hadde gjort. De siste hundre årene har de gradvis tilpasset seg den moderne tid, men holder fast på mange av sine urgamle tradisjoner.

Penan-folket holdt derimot lenger igjen. Helt frem til 1950-tallet levde de fleste av dem som nomader inne i jungelen, slik de hadde gjort i flere tusen år.

– Penan var sammen med noen få andre stammer i Afrika og Brasil sannsynligvis verdens siste jakt- og sankesamfunn, sier Maurice om «skogfolket», som fortsatt trives best inne jungelen og helst ikke omgår andre.

Av de rundt 16 000 gjenværende penan er noen hundre «orang ulu» fortsatt jegere inne i skogene, sammen med sin fetter «urang tan» – orangutangen – som penan- og iban-folkene en gang trodde var et veldig hårete menneske.

– Orangutangen er veldig klok, og oppfører seg jo nesten som et menneske, sier Maurice nesten unnskyldende.

Les også: Bjørns reisetips: Pass på – i april spruter thaiene vann på deg

Saken fortsetter under

JAKT: I Sarawak Cultural Village lærer gjestene å jakte som jungelfolket gjør – med blåserør.

Penan er viden kjent for sin tradisjonelle levemåte kalt molong. Det innebærer at man aldri høster mer av naturen enn det som er høyst nødvendig. Molong preger livsstilen deres den dag i dag. Fortsatt spiser de planter de sanker i villmarken, der de også finner medisinene sine. De jakter på villsvin, hjort, slanger, aper, fugler og frosker – alt som er spiselig.

De gjør det nødvendigvis ikke lenger for å overleve, men mest som et uttrykk for sin kultur.

Samtidig kryper sivilisasjonen stadig tettere innpå.

Siste på øya

Reiser du videre langs kysten mot nordspissen av Borneo kommer du til slutt til Filippinene. I farvannene som skiller Malaysia og naboen i øst ligger det noen fenomenalt vakre øyer, flere – som Pulau Sipadan – med store korallrev rundt som gjør dem til noen av verdens flotteste og mest ettertraktede områder for sportsdykking.

PÅ VAKT: Politimennene Fendi og Hafiz sørger for sikkerheten når vi besøker den lille øya Libaran helt øst på Borneo.

Øyene – mange av dem nesten helt uberørt – var lenge tilholdssted for pirater, som gjennom århundrene har gjort livet surt for europeere i handelsfart. I dag er det langt mellom de sjørøverne, men de dukker opp av og til.

Det er en av grunnene til at vi etter et par timer i hurtigbåt fra region-hovedstaden Sandakan, på den ellers billedvakre øya Libaran, blir tatt imot av tungt bevæpnet politi. For i tillegg til noen omstreifende pirater er forholdet mellom Malaysia og Filippinene ikke det aller beste. Det skyldes i hovedsak at sistnevnte mener flere av øyene som i dag tilhører Malaysia rettmessig er deres. Derfor har eierne av den lille campen vi skal overnatte i tatt noen forholdsregler, som for en troskyldig nordmann kan virke noe overdrevet.

– Ingen fare, forsikrer Haron oss når vi noe storøyd stusser over de tungt bevæpnede karene.

– De er standard prosedyre.

Haron bor i det eneste lille samfunnet på øya, i den lille fiskerlandsbyen Taman Hadiah, der livet går sin vante rolige gang. Når vi ankommer litt utpå ettermiddagen er det som om hele landsbyen har stukket av. Bare en og annen strime av røyk fra de fargerike husene vitner om at noen er hjemme.

– Det er hviletid, sier Haron.

Fiskerne har nemlig for lengst kommet inn fra havet, og ligger nå og slapper av inne i husene. Noen av kvinnene finner vi etter hvert i skyggen med et eller annet handarbeid i fanget, andre pludrer dempet med naboen under en skyggefull palme. Et knippe barn dukker også opp, med en fotball mellom seg. Det er skolefri, og strømmen har gått. Igjen.

Det hviler en saktmodig fred over landsbyen. Solen er på vei ned som det eneste tegnet på at tiden går.

– Snart blir det liv og røre igjen, lover Haron, men vi har ikke noe behov for fart og spenning. Solens gang mot horisonten er alt vi trenger av liv akkurat nå.

Fortsetter under

PARADISISK: Solnedgangen over Gaya-øya utenfor Kuta Kinabalu er vakker.

Brutalt fiske

En time i fly langs kysten mot sørvest ligger hovedstaden i delstaten Sabah. Kota Kinabalu henter navnet sitt fra det mektige, vel 4000 meter høye fjellet 50 kilometer fra byen.

Mount Kinabalu er et populært reisemål, både for dem som vil nå toppen av Sørøst-Asias høyeste fjell, og for dem som vil oppleve den usedvanlig rike faunaen i jungelen under tregrensa.

– Et av verdens viktigste biotoper, som den lettbente guiden min Willfred forklarte meg da vi klatret gjennom skogen og opp fjellet noen dager senere.

Mount Kinabalus iøynefallende topp er synlig fra langt ute i havet. Når vi mot slutten av oppholdet hviler ut på Gayana Eco Resort en knapp halvtime i lettbåt fra havna i Kota Kinabalu, reiser fjellet seg som et utropstegn over alt det disig grønne.

Fortsetter under

FISKER: I tillegg til tilværelsen som kjentmann på Libaran driver Haron – som de fleste andre mennene på øya – med fiske.

I likhet med det hellige fjellet er området rundt ferieanlegget beskyttet av myndighetene. Det skyldes de skjøre korallene som omkranser ferieøya. Et brutalt overfiske har ødelagt store deler av korallrevene. I tillegg var kjempemuslingen – som kan blir mer enn halvannen meter i diameter – omtrent utryddet.

Takket være iherdig innsats er nå både korallene og muslingene så smått begynt å komme tilbake igjen. Det skyldes ikke bare at alt av fiske på revene er forbudt, men også et betydelig arbeide med å gjenoppbygge revene.

Barna hjelper til

Marinbiolog Alvin Wong er mannen bak Marine Ecology Research Centre (MERC), som ligger vegg i vegg med Gayana Eco Resort. Anlegget gir en ekstra dimensjon til et opphold på øya Gaya. Her får du både oppleve arbeidet som er lagt ned for å berge kjempemuslingen, og svømme med skilpaddene og de fargerike fiskene som trives rundt korallene.

FINSTAS: Iban-kvinnene liker å kle seg opp.

Slik blir du mer inngående kjent med det unike livet i havet like utenfor.

– I Asia har vi jo prøvd å redde tigeren og andre landdyr, men glemte havet, forklarer Wong om arbeidet som utføres ved senteret.

Det har ikke vært lett å få forståelse for det omfattende miljøarbeidet som nå gjøres. Fiskerne fra landsbyene rundt hadde omtrent utradert musling-bestanden i farvannene, og i prosessen også lagt store deler av korallrevene øde. Wong og hans assistenter har møysommelig gjenskapt mange av revene, og klekker ut kjempemuslinger som de setter ut i havet.

– Vi når ikke frem til fiskerne, de er en «tapt sak» for oss, men vi underviser barna deres, og forteller dem hva som er i ferd med å skje, sier Wong.

– Havet er robust, men her ser vi hvor farlig det er om vi lar fiskerne få ture frem, sier han og forteller historier om fiskere som bruker dynamitt og til og med cyanid for å fange fisk.

– Nå sier barna ifra hjemme om miljøkatastrofen som rovfisket fører med seg, og vi ser allerede effekten av det…

Historiene hans virker overdrevne der vi etter en stund står på den gylne stranda mellom det krystallklare havet og jungelen, for usannsynlige til at vi tar dem skikkelig inn over oss.

Borneo har store utfordringer, men takket være ildsjeler som herr Wong vil eventyrøya i overskuelig fremtid fortsatt stimulere fantasien vår – også lenge etter at vi har vært der.

Reise
Populært