Nasjonal sikkerhet

Vil gi fredsprisen til romstasjon: – Hva koster det oss å krige i stedet for å samarbeide?

Det multilaterale samarbeidet ISS nærmer seg slutten, mens verdensrommet rustes opp i full fart. Prio-direktør Haakon Gjerløw mener vi risikerer å miste mer enn en romstasjon.

Den internasjonale romstasjonen svever over jordens blå horisont mot en mørk bakgrunn.
Den internasjonale romstasjonen er et symbol på hva vi kan få til når vi samarbeider, mener Prio-direktør. Om fem år skal stasjonen etter planen kræsje kontrollert ned i ett av verdenshavene.
Publisert Sist oppdatert

På bakken fører Russland krig mot Ukraina. 400 kilometer over slagmarken holder russere, amerikanere og en resten av en multinasjonal koalisjon enn så lenge fortsatt en felles romstasjon i drift.

Det er dette paradokset som har fått Haakon Gjerløw, direktør ved fredsforskningsinstituttet Prio, til å løfte frem Den internasjonale romstasjonen (ISS) som en verdig mottaker av Nobels fredspris.

Haakon Gjerløw står med korslagte armer foran en rød teglvegg.
PRIO-direktør Haakon Gjerløw mener det internasjonale samarbeidet på romstasjonen viser hva land kan oppnå på tvers av politiske skillelinjer.

– Romfartsforskere og astronauter har klart å jobbe sammen om å få dette til å fungere, på tross av rivaliseringen vi har sett, sier han til ABC Nyheter.

Direktøren har satt romstasjonen på sin liste av verdige potensielle vinnere.

For Gjerløw handler forslaget om noe større enn et vellykket forskningsprosjekt.

Det handler om hvilke spilleregler som skal gjelde når hensynsløse stormakter og kommersielle selskaper tar stadig større plass i rommet, og et internasjonalt prosjekt uten sidestykke i lav jordbane rundt en verden der samarbeid og tillit på tvers av landegrenser ser ut til å forvitre for hver dag som går.

Les også: Ny romrobot kan slå ut satellitter

Avhengige av hverandre

Romstasjonen har vært kontinuerlig bemannet siden 2000. USA, Russland, Japan, Canada og europeiske land deltar gjennom fem romorganisasjoner.

Samarbeidet er bygget inn i selve konstruksjonen.

Soyuz-rakett skytes opp i flammer og røyk fra Bajkonur-kosmodromen under kveldshimmelen.
Lenge var Soyuz-kapslene fra kosmodromen i Kasakhstanske Bajkonur den eneste måten å komme seg opp til romstasjonen.

Amerikanske solcellepaneler leverer strøm også til den russiske delen. Russiske motorer bidrar til å holde stasjonen i riktig bane, mens en europeisk robotarm flytter tungt utstyr i utsidens iskalde vakuum.

Disse delene kan ikke operere uavhengig av hverandre, bedyrer den amerikanske romorganisasjonen NASA.

Er samarbeidet dermed først og fremst et resultat av at partene ikke har noe valg?

Gjerløw viser til at avhengigheten i utgangspunktet var et bevisst politisk valg.

– Den teknologiske avhengigheten er noe man har vært villig til å plassere seg i. Det er en vilje bak det å sette seg i den avhengigheten.

At samarbeidet har overlevd de siste årenes konflikter, er nettopp noe av poenget hans. Romstasjonen viser hva land kan oppnå når de samler ressurser og kunnskap, selv om de står langt fra hverandre politisk.

Tre romfarere i blå drakter vinker og gir tommel opp før Sojuz-oppskytingen.
NASA-astronaut Loral O’Hara og kosmonautene Oleg Kononenko og Nikolai Chub vinker før oppskytingen til Den internasjonale romstasjonen i 2023.

Det internasjonale spleiselaget ISS

  • 15 land står bak samarbeidet, deriblant Norge gjennom den europeiske romorganisasjonen ESA.
  • Fem romorganisasjoner deltar: amerikanske NASA, russiske Roskosmos, europeiske ESA, japanske JAXA og kanadiske CSA.
  • Stasjonens deler ble bygget på ulike kontinenter og satt sammen i verdensrommet.
  • USA, Europa og Japan har hvert sitt laboratorium om bord: Destiny, Columbus og Kibo.
  • I 2009 var alle fem partnerorganisasjonene for første gang representert i besetningen samtidig.

– Ikke en fredspris til Putin og Trump.

Men en fredspris til et prosjekt med Russland som sentral deltaker vil også reise et ubehagelig spørsmål: Risikerer man å gjøre stas på en stat som fører angrepskrig?

Gjerløw mener skillet mellom samarbeidet og statslederne er avgjørende.

– Dette må være til ISS-samarbeidet. Det er ikke en fredspris til verken Putin eller Trump.

Han ser for seg at vitenskapsfolk, byråkrater eller en astronaut kan motta prisen på vegne av prosjektet. Gjerne en representant fra et annet deltakerland enn USA eller Russland.

Samtidig mener han det finnes en vanskelig erkjennelse man ikke kommer utenom:

– Hvis vi faktisk mener at vi som verden skal klare å samarbeide, betyr det at vi også må samarbeide med aktører vi sliter med å like, som Putin.

Chris Hadfield spiller gitar mens han svever i Cupola-modulen på Den internasjonale romstasjonen.
Bilder av den kanadiske astronauten Chris Hadfield som piller gitar i kuppelmodulen på Den internasjonale romstasjonen gikk verden rundt i 2012.

Les også: Israel vil ha laservåpen i verdensrommet

Våpen i lange baner

Mens ISS trekkes frem som fredsprosjekt, blir verdensrommet stadig tydeligere en militær arena.

14. september opplyste USAs luftforsvarsminister Troy Meink at USA har våpen i bane for å kunne forsvare amerikanske styrker mot fiendtlige handlinger. 

Den militariseringen bekymrer Gjerløw:

– Internasjonalt samarbeid og det å håndheve noen grunnleggende kjøreregler er viktig for verden fremover.

Grunnlaget for dagens internasjonale romregler ble lagt under den kalde krigens romkappløp. FNs generalforsamling vedtok teksten til romtraktaten i desember 1966, og trådte i kraft året etter, 10 år etter russiske Sputnik var først ut i bane rundt jorden. 

Traktaten forbyr atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen i bane rundt jorden, men inneholder ikke et tilsvarende generelt forbud mot konvensjonelle våpen der.

Månen og andre himmellegemer er underlagt strengere krav om fredelig bruk, fremgår det av FNs gjennomgang.

Gjerløw mener dagens regelverk trenger oppdatering. En fredspris kunne bidra til ny oppmerksomhet om arbeidet – og om samarbeid som også inkluderer Kina, som siden 2021 har hatt sin egen romstasjon i bane rundt jorden.

Romstasjonen Tiangong, «himmelpalasset», ble bygget som en konsekvens av at landet var nektet deltakelse i ISS-samarbeidet.

Besøkende ved en stor modell av Tiangong-1 i en messehall i Zhuhai.
Besøkende ser på en modell av Kinas romstasjon Tiangong-1 under en romfartsutstilling i Zhuhai i 2010.

Kan ødelegge for alle

Faren ved militær rivalisering og opprustning har allerede åpenbart seg for dem som oppholder seg på ISS.

I november 2021 ødela Russland en satellitt i en våpentest. Vrakrestene tvang mannskapet på romstasjonen til å søke tilflukt i sine romfartøy.

Ifølge NASA satte testen også Russlands egne kosmonauter i fare.

Gjerløw advarer mot at kappløpet kan bli en allmenningens tragedie: Hver aktør handler ut fra egne interesser, men summen skader området alle er avhengige av.

Stadig flere systemer sendes opp, samtidig som romsøppel kan gjøre banene rundt jorden farligere å bruke og navigere.

Han sammenligner det med forsøpling av havet: Alle bidrar til problemet, før fellesskapet må finne måter å rydde opp på.

– Landene må handle før skaden er skjedd, oppfordrer han.

Hva taper vi?

To astronauter arbeider utenfor romstasjonen, med jorden og Stillehavet synlig i bakgrunnen.
Amerikanske Robert L. Curbeam Jr. og svenske Christer Fuglesang gjennomfører en romvandring utenfor Den internasjonale romstasjonen i 2006.

ISS skal ikke vare evig. Faktisk er den utrolige historien om tidenes største og viktigste romstasjon snart ferdig skrevet.

NASA planlegger drift gjennom 2030, før stasjonen skal føres kontrollert ned mot et ubebodd havområde. Videre amerikansk aktivitet i lav jordbane skal etter planen flyttes til kommersielle romstasjoner, ifølge NASAs avviklingsplan.

For Gjerløw er spørsmålet hvordan samarbeidet fra de siste 25 årene nå kan videreføres i de neste 25.

Tre astronauter i romdrakter går forbi en folkemengde ved Bajkonur-kosmodromen.
Hazza Almansoori, Oleg Skripotsjka og Jessica Meir går mot oppskytingen i Bajkonur i 2019, som representanter for det internasjonale samarbeidet i rommet.

Når tilliten mellom land svekkes, mener han politikerne også må bli minnet om kostnadene som sjelden synes: Teknologien som aldri utvikles, oppdagelsene som uteblir og de økonomiske gevinstene som går tapt.

– Hva koster det oss å krige i stedet for å samarbeide?

Romstasjonens verdi ligger, slik han ser det, i at den gjør alternativet synlig.

– En fredspris kunne signalisert at vi feirer det vi kan få til når vi får til samarbeidet.