Et kulehull i et glassvindu på et sykehus i Mariupol i Ukraina. Etter intense kamper okkuperte russiske styrker byen våren 2022. Likevel er det fortsatt skjult motstandskamp både der og i andre russiskokkuperte byer. Foto: Evgeniy Maloletka / AP
På innsiden av det okkuperte Ukrainas mest effektive motstandsbegevelser
Dypt inne i de russisk-okkuperte områdene av Ukraina, jobber både sivile og militære i det skjulte mot okkupasjonsmakten.
Artikkelen fortsetter under annonsen
(Denne artikkelen er gjenutgitt gjennom vårt samarbeid med The Kyiv Independent – Ukrainas ledende engelskspråklige publikasjon. Hvis du ønsker å støtte deres journalistikk i krigstider, kan du vurdere å bli medlem via denne lenken).
Motstandshandlinger kommer i mange former og størrelser.
Fra et farget bånd bundet til et tre eller et flagg heist over en avsidesliggende fjellside, til et raskt tips fra en kryptert app som utløser en kjede av hendelser som kulminerer i ødeleggelsen av et krigsskip, alt teller.
Uansett hvor store eller små de er, enten effekten er militær eller symbolsk, har handlingene til ukrainere som bor i russisk-okkuperte områder gjennom nesten to år med fullskala krig alle bidratt til å formidle et enkelt budskap: At Russlands grep om deler av Ukraina er like svakt som det er midlertidig.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenRundt en femtedel av Ukraina er okkupert av russiske styrker per januar 2024, hvorav mesteparten ligger innen fem regioner — Kherson, Zaporizjzja, Luhansk og Donetsk oblastene, hvor Moskva holdt skinnreferender for å bli en del av Russland høsten 2022 — og Krim, som Russland ulovlig annekterte tilbake i 2014.
Her kan du lese alt om krigen i Ukraina
Kyiv Independent snakket med tre personer involvert i koordinering av motstandsoperasjoner i Ukrainas okkuperte territorier: Representanter for de kjente bevegelsene «Gule Bånd» (Yellow Ribbon red. anm.) og Atesh, samt en ukrainsk spesialstyrkesoldat som spesialiserer seg på å pleie et personlig nettverk av informanter i Donetsk oblast.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHver person forfølger mål med forskjellige metoder: Noen mer symbolske, noen mer subtile og noen mer ødeleggende. Det som forener dem alle, sammen med de målrettede ukrainerne de arbeider med i de okkuperte territoriene, er en urokkelig besluttsomhet om å fortsette å motstå russisk styre til tross for den store personlige risikoen.
Artikkelen fortsetter under annonsenSe video: Video skal vise russisk 16-åring som saboterer
I Ukraina og blant støttespillerne i utlandet, har 2024 og den nært forestående toårsdagen for fullskalakrigen ført med seg en utbredt følelse av angst. Topptjenestemenn har omtrent innrømmet at det ikke vil være mulig å igjen frigjøre store mengder territorium i overskuelig fremtid, og diskusjonen har i stedet skiftet til å forsvare seg mot fornyede russiske forsøk på å ta mer ukrainsk land.
Men ifølge de som hjelper dem med å stå imot, har ikke viljen til ukrainere under okkupasjon om å bli befridd på noen måte falmet, og heller ikke deres motstandsoperasjoner.
Et nett av hvisking
Det har gått nesten 10 år siden den regionale hovedstaden Donetsk først ble overkjørt av russiske proxy-styrker. Selv nå, er den store industribyen, som ligger i hjertet av Russlands propagandapåstander om landområdene i Donbas-regionen, ikke et trygt sted for russiske soldater.
Artikkelen fortsetter under annonsenTil tross for noen russiske seire i området, forblir byen innenfor rekkevidde av ukrainsk artilleri, men en større trussel er ikke våpnene - men lokalbefolkningen. Ved å jobbe gjennom kontaktnettverk basert på personlig tillit, gir mange innbyggere, som ser helt uskyldige ut, regelmessig informasjon om russiske bevegelser i Donbas til det ukrainske militæret.
Artikkelen fortsetter under annonsenEt slikt nettverk koordineres av Dmytro (Red. anm. Personens navn er endret for å beskytte identiteten til informantene hans), en innfødt fra Lyman i nordlige Donetsk oblast som har tjenestegjort i Ukrainas spesialstyrker siden de første månedene av fullskalainvasjonen.
Når han får muligheten, tipser Dmytros kontakter i Donetsk og omkringliggende bosetninger ham om plasseringen eller bevegelsen av russiske tropper og tungt utstyr, som han raskt formidler til ukrainsk artilleri og presisjonsstyrte rakett-enheter for å levere et angrep.
Artikkelen fortsetter under annonsenHans informanter kommer fra forskjellige bakgrunner, ofte passer de ikke inn i malen for en gjennomsnittlig patriotisk ukrainer.
– Vi har alle slags folk, selv folk som aldri har vært på ukrainsk-kontrollert territorium (siden 2014 red. anm.), folk som en gang alltid stemte for det (pro-russiske) Partiet for Regionene, eller folk som ikke har lest noe på ukrainsk siden skoleboken sin på 1980-tallet, forteller han til Kyiv Independent.
– Det spiller ingen rolle, de er våre øyne nå.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
En russisk brannmann snakker i en walike talkie etter at en drone forårsaket en kraftig eksplosjon i en bensintank på Krim i april 2023. Bildet er gjort tilgjengelig av Sevastopols guvernør Mikhail Razvozjajev. Foto: Ap / NTB / AP
Dmytro er en av flere slike tjenestepersoner som spesialiserer seg på denne typen arbeid, hver med sine egne separate individuelle kontakter. Av sikkerhetshensyn utføres kommunikasjon kun vertikalt, da koblinger mellom informanter på bakken kan øke risikoen for at de alle blir tatt samtidig.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
– Folk forestiller seg ofte partisanbevegelser som noe fra andre verdenskrig-filmer, men der (i Donetsk red. anm.) er det ikke slikt, fordi hvis de tar én person, så er alle kompromittert, sier han.
Dmytros første møte med russisk aggresjon kom helt i begynnelsen; han nettopp hadde forsvart sin avhandling i historie ved et universitet i Donetsk da russiske proxy-styrker tok byen under dekke av et lokalt separatistopprør våren 2014. Etter å ha kjempet frivillig det første året av krigen i Donbas, returnerte han til sivilt liv i ukrainsk-kontrollert territorium, men brøt ikke båndene med de som ble igjen under okkupasjon i sitt tidligere hjem.
– Jeg opprettholdt kontakt med okkupasjonssiden alle disse åtte årene. Jeg prøvde å få informasjon derfra hele tiden, sier han.
– Det var en periode da folkene våre som bodde der ville henge opp flagg, male pro-ukrainsk graffiti, og jeg ville av og til skrive om det på sosiale medier.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg ønsket å motvirke det populære narrativet i Ukraina om at det ikke var noen av våre folk igjen på disse (okkuperte red. anm.) stedene, så jeg ville vise at det faktisk var mange av dem, og at de motstår så mye de kan.
Ifølge Dmytro endrer ikke nylige ukrainske tilbakeslag og falmede håp om rask frigjøring hans informanters grunnleggende oppdrag, i deres øyne.
– For å si det filosofisk, i situasjoner som dette spør folk seg alltid: 'Hvem er jeg?' sier han.
Artikkelen fortsetter under annonsen– For disse menneskene har svaret vært veldig klart inne i dem i over ni år: De er ukrainere.
– En ekte ukrainer spør seg så neste spørsmål: Hva kan jeg gjøre for å sikre seieren? Én ukrainer lader prosjektilet, og en annen gir informasjonen som bestemmer hvor det skal utskytes.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Bildet viser røyk som stiger opp fra hovedkvarteret til den russiske Svartehavsflåten i Sevastopol på Krim 22. september. Det er tatt fra meldingstjenesten Telegram. Foto: Telegram / AP / NTB Foto: NTB
Spredning av flammene
I løpet av 2023, da frontlinjen i Ukraina beveget seg mindre og mindre i begge retninger, skiftet oppmerksomheten over til Krimhalvøya, hvor en rekke ukrainske langtrekkende angrep avslørte sårbarheten i Russlands tidligere sikre grep om Svartehavsregionen.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet mest dramatiske av disse kom i september, da et russisk landgangsskip og en ubåt ble ødelagt i havnen i okkuperte Sevastopol; et pinlig slag å motta fra et land uten en ordentlig fungerende marine.
Bare 10 dager senere ble hovedkvarteret til Russlands berømte Svartehavsflåte i Sevastopol ødelagt av ukrainske Storm Shadow-missiler under et møte i høykommandoen, angivelig ble 34 offiserer drept i angrepet.
Selv om missilene ble avfyrt fra Ukraina, ble angrepene hevdet å være koordinert av Atesh, en mystisk ukrainsk motstandsorganisasjon som vokste fra ingenting til å bygge en fryktet tilstedeværelse ikke bare i de okkuperte delene av Ukraina, men også i selve Russland.
– Vi ga dem mye bistand i rekognosering direkte fra bakken, sa en Atesh-koordinator som går under kodenavnet «Sudak» om Sevastopol-angrepene i eksklusive kommentarer til Kyiv Independent.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
– Vi har folk både inne i hovedkvarteret til Svartehavsflåten og utenfor i form av mange vanlige borgere i Sevastopol.
Grunnlagt i september 2022, har bevegelsen, oppkalt etter det krimtatariske ordet for ild, nå 1,800 medlemmer, hvorav 500 er regelmessig aktive i operasjoner, ifølge Sudak.
Nå driver gruppen et mylder av motstandsaktiviteter, fra etterretningsinnsamling som ligner på det Dmytros informanter gjør, til informasjonskampanjer og assorterte handlinger med direkte partisansk virksomhet.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Ukrainske spesialstyrker på vei over Dnipro-elven under et nattoppdrag i Kherson i fjor sommer. Foto: Felipe Dana / AP
Merkbart forsøker mye av Ateshs arbeid å direkte engasjere russere selv, både militære og sivile, med aktive operasjoner i byer langt inne i Russland.
– Innbyggere i russiske byer ser den fysiske tilstedeværelsen av Atesh, sier Sudak.
– Mange russere er lei Putins regime og den kriminelle krigen mot Ukraina og søker aktivt samarbeid, sier han videre.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vi klarer å rekruttere folk i (russiske) byadministrasjoner, sier Sudak.
– I tillegg tiltrekker vi (russiske) militære til å samarbeide med oss. Dette kan være mobiliserte soldater, kontraktsmilitære eller vernepliktige.
I februar i fjor hevdet gruppen å ha trukket til seg over 4,000 russiske tjenestemenn til sin «ATESH-skole», en plattform med videoer som viser hvordan man kan sabotere og deaktivere sine egne pansrede kjøretøy.
Ifølge Sudak, som selv er fra Krim og valgte å bli igjen etter annekteringen, strekker Ateshs informantnettverk seg til høyeste rang i det lokale russiske militære systemet.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Militære offiserer har formidlet oss ulike informasjoner; om bevegelser i kommandoen, personlig informasjon om andre militære offiserer, og om de generelle aktivitetene i kommandoen som vedkommende er klar over.
Artikkelen fortsetter under annonsen– På Krim, hvor vi er veldig aktive, har antallet FSB (Russlands føderale sikkerhetstjeneste) oppdragsteam som kun håndterer den pro-ukrainske undergrunnen økt, sier han.
– Vi har mottatt en rekke rapporter om at byadministrasjonene lærer de ansatte ved skoler, sykehus og andre statlige bedrifter om hvor uakseptabelt det er å arbeide med Atesh.
Selv om kulmineringen av den sørlige motoffensiven etterlater ukrainske styrker fortsatt langt fra å nærme seg Krim eller frigjøre resten av de okkuperte territoriene, er Sudak trygg på et år full av vellykkede operasjoner i 2024.
– Vi vokser utrettelig, og våre evner vokser sammen med det, sier han.
– Vi er fulle av energi for aktivt arbeid i det nye året, vi har planer og ønske om å jobbe enda mer aktivt for frigjøringen av Ukraina.
– Vårt folk tviler ikke på seier; det finnes ingen annen mulighet.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Ikke glemt
Selv når aktiv motstand ikke involverer ødeleggelsen av høyverdige militære mål, kan selv de minste handlingene ha stor innvirkning når de utføres i store antall.
For Ivan, medgrunnlegger og koordinator for den sivile motstandsbevegelsen «Gule Bånd», ble dette allerede klart i de aller første ukene av fullskala invasjonen, da han og hans kolleger ble fanget i russisk-okkuperte Kherson.
Artikkelen fortsetter under annonsenI motstanden mot Russlands erobring av byen deres, protesterte innbyggerne i Kherson i hopetall i gatene, selv om demonstrasjonene raskt ble slått ned med arrestasjoner, tåregass og skyting fra russiske styrker.
– Jeg hadde mange venner fra Donetsk og Luhansk oblastene som sa at etter okkupasjonen i 2014, forsvant tankene om Ukraina sakte for mange mennesker, sier Ivan til Kyiv Independent. Hans fulle identitet er ikke avslørt av sikkerhetshensyn.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vi ville ikke ha det samme for Kherson.
(Artikkelen fortsetter under bildet).
Ivan var blant grunnleggerne av «Gule Bånd»-grupperingen i Kherson, en sivil motstandsbevegelse som på flere måter motarbeidet okkupasjonsmakten. Foto: Anatolii Stepanov / AFP
Den opprinnelige ideen for «Gule Bånd» var enkel: Å gjøre motstand så enkel, sikker og tilgjengelig som mulig for vanlige borgere.
Bilder av gule bånd bundet opp over hele Kherson fikk raskt nasjonal oppmerksomhet, og på kort tid innså medgrunnleggerne at de hadde skapt en fungerende modell for hele det okkuperte Ukraina å følge.
– Alt startet med oss to, sier Ivan.
– Da vi så hundrevis av mennesker begynne å bli med (i Gule Bånd-samfunn på Telegram) fra forskjellige regioner, visste vi at vi ikke kunne gjøre det alene.
Kherson ble til slutt befridd av det ukrainske militæret i november 2022, men gruppens aktiviteter i resten av de okkuperte territoriene har bare vokst ytterligere.
Bevegelsen har nå 12 koordinatorer i større okkuperte byer, og et fellesskap med over 12.000 aktive brukere av sin Telegram-chatbot, der Gule Bånd deler råd om ikke-voldelig motstand, cybersikkerhet og juridiske spørsmål. Lansert våren i fjor, tillater en egen chatbot også innbyggere å laste opp bevis og vitnesbyrd om russiske krigsforbrytelser.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Med Gule Bånds raske vekst kom også nytt ansvar og ny fare, både for de involverte individene og for bevegelsen, ettersom russiske interne sikkerhetstjenester har trappet opp mottiltak som svar.
– Den største trusselen nå er at både FSB og innenriksdepartementet, ofte i konkurranse med hverandre, virkelig har begynt å jakte på folk, sier Ivan.
– De jakter for å arrestere flere og flere mennesker, noen på 'terrorisme'-anklager, noen for 'ekstremisme', og noen for 'å diskreditere hæren'.
– De arresterer deg ikke fordi du tilhører en eller annen motstandsgruppe, men rett og slett fordi du er ukrainer, fordi noen sa du heiste et ukrainsk flagg et sted selv når du ikke gjorde det, og på grunn av dette blir du holdt og slått i tre måneder i en kjeller et sted.
Takket være sin enkelhet og overbevisende visuelle språk, fører Gule Bånd sin egen krig – mer symbolsk, men ikke mindre viktig enn en krig med artilleri og missilangrep – på tre avgjørende fronter.
Artikkelen fortsetter under annonsen
For det første, i deltakernes egne sinn:
– Disse menneskene har kjempet mot okkupasjon, de vet at de før eller senere vil bli befridd, hvis det viser seg å være senere, er de mentalt forberedt på det, men ellers endrer det ikke noe, sier Ivan.
– Men dette symbolet er kritisk for å minne dem om at de er på denne veien; veien til frigjøring, til Ukraina.
Ifølge Ivan, er den mest aktive basen av Gule Bånd-tilhengere, bemerkelsesverdig nok, på Krim, til tross for å ha levd i nesten 10 år med uavbrutt russisk okkupasjon.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vi har folk så unge som 18 år, som var ni da hjemmene deres ble okkupert, minnes han.
– Hvordan lærte de seg ukrainsk språk? Jeg vet ikke, men de bruker det perfekt. Noen av dem sier at foreldrene deres er pro-russiske, men de vil likevel gjøre det de kan for at Ukraina skal komme tilbake.
Artikkelen fortsetter under annonsenDenne tilstedeværelsen, ifølge Ivan, er også avgjørende for å minne samfunnet i ukrainsk-kontrollert territorium om at deres folk venter, og at de ikke bør forlates av en hypotetisk fremtidig fredsavtale.
Et bilde tatt av «Gule Bånd»-bevegelsen av et ukrainsk flagg hengt opp på Boikofjellet på Krimhalvøya i november 2023. Foto: Yellow Ribbon/Telegram)
– På den ukrainske flaggdagen, for eksempel, publiserte presidentkontoret et bilde av hvordan vi heiste flagget på Boiko-fjellet (på Krim), sier han, og legger til at de involverte ble sjokkerte over å se støtten og anerkjennelsen de fikk.
Til slutt har Gule Bånd, som fikk spesiell anerkjennelse i forbindelse med tildelingen av Sakharov-prisen for menneskerettigheter til det ukrainske folket i fjor, bidratt til å forsterke stemmene til ukrainere under okkupasjon helt til verdensscenen.
– Vi viser dem, se, europeiske politikere ser dette, og nå blir det vedtatt en ny sanksjonspakke... de kan føle den direkte effekten av det de gjør, sier Ivan.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Dette minner vårt folk i okkupasjon om at de ikke er glemt eller forlatt, noe som er nøyaktig det narrativet Russland prøver å presse på dem.
( Denne artikkelen er gjenutgitt gjennom vårt samarbeid med The Kyiv Independent – Ukrainas ledende engelskspråklige publikasjon. Hvis du ønsker å støtte deres journalistikk i krigstider, kan du vurdere å bli medlemvia denne lenken).