Verden

Marerittet i Izium: Volodymyr forsvant – så fant vennene dagboken hans

Olena Ihnatenko trodde aldri hun skulle få se sønnen sin Volodymyr igjen. Den ukrainske mannen levde av å skrive barnebøker og poesi, og ordets makt ble hans viktigste våpen da russiske styrker dukket opp i gatene i Izium.

I ni måneder var forfatteren Volodymyr «kropp nummer 319», en av over 400 drepte mennesker funnet i denne massegraven.
Publisert Sist oppdatert

«Grusomme sjakaler! Hvordan våger dere? Gud har lært meg å tilgi, men dere tilgir jeg aldri». Dette er ordene til en utrøstelig mor som 6. desember måtte begrave sin sønn. Ved siden av sønnens kiste, med et bilde av ham i armene, tok Olena Ihnatenko et siste farvel med sønnen Volodymyr.

Volodymyrs levninger ble funnet da byen Izium ble gjenerobret 11. september. Først fikk han navnet «kropp nummer 319», og det var lenge usikkert om levningene noensinne ville bli identifisert. Så fikk kompisene bla i boken som ble funnet blant den dreptes klær, og da skjønte de raskt at «319» var vennen Volodymyr.

Volodymyrs dagbok

Den unge ukraineren hadde rukket å bli en anerkjent barnebokforfatter og poet, og innen Russlands invasjon av Ukraina natt til 24. februar hadde han også gjort seg kjent som en urokkelig og standhaftig forkjemper for Ukrainas frihet og selvstendighet, skriver BBC.

Boken funnet med «319s» kropp var en dagbok, og i den forteller skribenten om dagen russerne kom.

«Det er livsfarlig for meg nå. Jeg er omringet av fienden».

I dagene og ukene som fulgte skrev dagbokeieren om frykten for å bli avslørt, og realiteten som sakte men sikkert demret for personen; han kom til å bli tatt.

Mamma Olena Ihnatenko holder et bilde av sønnen Volodymyr under begravelsen i Izium. Foto: Andrii Marienko / AP/NTB
Mamma Olena Ihnatenko holder et bilde av sønnen Volodymyr under begravelsen i Izium.

Poetens siste ord

I sitt siste dagbok-innlegg skrev skribenten om en flokk traner som fløy over hodet hans, og synet av frihet som han selv nesten hadde glemt. «I deres kvitteringer synes jeg å høre ordene ‘alt vil bli Ukraina igjen. Jeg tror på seier!’»

Fugler som budbringere av gode nyheter er inget fremmed fenomen i ukrainsk kultur. I den ukrainske folkesangen «Sjtsjedryk» fra 1916, kommer en svale flyvende inn i et hjem i Ukraina og forteller familien i huset om den kommende våren og et år fylt med rikdom og glede. I dag kjenner de fleste til melodien som julesangen «Carol of the Bells», en omskrevet versjon som ble utgitt i USA under den store depresjonen på 1930-tallet.

Den opprinnelige ukrainske sangen «Sjtsjedryk», som er basert på en ukrainsk folkefortelling med samme navn, har havnet i skyggen av den amerikanske versjonen, men symbolikken i sangen står sterkt; et håp om en fredelig vår med rikdom og glede.

For den ukrainske dagbokskribenten ble synet av tranene som fløy over Izium sannsynligvis blant de siste fine øyeblikkene vedkommende fikk, og det var denne skildringen som fikk kompisene til å fatte mistanke. De tok dagboken med til Volodymyrs mor, som dro kjensel på sin sønns håndskrift.

Nina Melenets (62) holder opp et bildet av ektemannen og sønnen sin. Begge forsvant under okkupasjonen av Izium. Foto: Clodagh Kilcoyne / Reuters/NTB
Nina Melenets (62) holder opp et bildet av ektemannen og sønnen sin. Begge forsvant under okkupasjonen av Izium.

Identifisert gjennom dagboken

Nå, ni måneder etter hans død, har ukrainske etterforskere bekreftet det vennene og mamma Olena trodde, «kropp nummer 319» var poeten Volodymyr. Sist forfatteren ble sett var i mars, hvor han ble observert fraktet inn i et russisk militært kjøretøy mens han ropte «Slava Ukraini».

Etter gjenerobringen ble Volodymyr og 451 andre drepte ukrainere, deriblant syv barn, funnet i en massegrav blant furutrær i utkanten av Izium. Gravene ble markert med nummererte kors, så begynte en kamp som er nærmest umulig å kjempe midt i en krig; ønsket om å få identifisert samtlige av de drepte, slik at deres familier får tatt farvel.

Det har gått tre måneder siden Izium ble gjenerobret, og så langt er kun fem kropper fra Izium identifisert ved hjelp av DNA-undersøkelser. Jobben er vanskelig, men etterforskerne gjør sitt beste.

Det som skal være Volodymyrs tenåringssønn holder rundt bestemoren sin ved graven til sin egen pappa. Foto: Andrii Marienko / AP/NTB
Det som skal være Volodymyrs tenåringssønn holder rundt bestemoren sin ved graven til sin egen pappa.

«Et nytt Butsja»

Bare få dager etter at byen ble frigjort besøkte Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj stedet. Der takket han soldatene for å ha kjempet til seg Izium. For ham ble det «et nytt Butsja», med boligblokker svartsvidd av brann og fulle av hull etter granattreff.

- Det er sjokkerende å se, men ikke for meg, fordi det er det samme vi har sett i Butsja, de første områdene som ble okkupert; de ødelegger bygninger, dreper mennesker, sa Zelenskyj.

Izium er et viktig transportknutepunkt til industriområdene i Donbas, og før krigen hadde byen 40.000 innbyggere. Massegraven funnet i utkanten var på det tidspunktet den største funnet i en gjenerobret by, og vitner om den innbitte kampen ukrainske folk har kjempet mot okkupasjonsstyrkene.

Den dag i dag er det viktige knutepunktet i Kharkiv oblast i ukrainske hender, og i møte med strømbrudd er det kulden som utgjør den største trusselen for byens befolkning.

Video: Militsen «Kraken» tok byen Izium tilbake: