Verden ble sendt inn i en naturlig «atomvinter»: – Det verste året å være i live

Under det forskere beskriver som «det verste året å være i live» var det et folk som klarte seg, mot alle odds, på Coloradoplatået.
Under det forskere beskriver som «det verste året å være i live» var det et folk som klarte seg, mot alle odds, på Coloradoplatået. Foto: Kelsey Brunne / AP/NTB

I løpet av en periode på fem år ble flere områder i Nord- og Mellom-Amerika rammet av en rekke vulkanutbrudd. Enorme mengder aske steg opp i atmosfæren og sendte verden inn i en «atomvinter»-lignende tilstand.

Vi skal tilbake til det sjette århundret, mer spesifikt til en periode som strakk seg fra år 536 til år 541 etter Kristus. En etter en begynte vulkaner i Nord- og Mellom-Amerika å spy ut aske, og glødende lava rant nedover fjellsidene. Den voldsomme mengden utbrudd sendte flere tonn aske ut i atmosfæren og blokkerte til slutt solen. Verden ble sendt inn i en evig natt og tilværelsen på planeten ble iskald og ugjestmild.

Det er ikke uten grunn at forskere omtaler år 536 som «det verste året å være i live». Verre enn år 1349 da svartedauden for alvor herjet og utslettet halve Europa. Verre enn 1918, da spanskesyken brøt ut og drepte mellom 50 og 100 millioner mennesker.

Evig vinter

Først kan det være greit å definere begrepet «atomvinter». Første gang ordet ble brukt var i tidsskriftet Ambio i 1982. Her skisserte forskere hvordan et storstilt atomangrep ville kunne føre til global nedkjøling. De beregnet at inntil 70 prosent av ozonlaget kunne bli brutt ned, og pekte for første gang på virkningen av de forventede store mengdene av røyk og støv som ville bli utløst. Temperaturen på bakken ville synke med mellom 20 og 40 grader celsius, og gjøre store deler av planeten ubeboelig.

Den evige natten på 500-tallet ble ikke utløst av atombomber, men av store vulkanutbrudd. Konsekvensene på jorden var likevel svært like, og nå har forskere bak en fersk studie tatt en titt på noen av dem som overlevde.

Kampen om overlevelse

Planeten lå innhyllet i en askesky, det ble tungt å puste og avlinger ble ødelagt. Sakte men sikkert gikk samfunn etter samfunn under, men et amerikansk folk klarte mot alle odds å overleve katastrofen. Oldtidens pueblofolk var en urbefolkning som for det meste holdt til i det som i dag er sørvestlige USA. De blir også kalt «ansazifolket», et navn de fikk fra det mektige Navajo-folket. «Ansazi» betyr «de gamle fiendefolk», og dagens etterkommere av oldtidens pueblofolk tar avstand fra dette begrepet.

Da flere folk måtte gi opp, ble naturkatastrofen et vendepunkt for pueblofolket, og da asken la seg flere år senere hadde de utviklet et mer sammensveiset og sofistikert samfunn.

(Saken fortsetter under bildet).

Disse ruinene har fått kallenavnet «Det hvite hus» og står i Canyon de Chelly i Arizona. Foto: U.S. Geological Survey
Disse ruinene har fått kallenavnet «Det hvite hus» og står i Canyon de Chelly i Arizona. Foto: U.S. Geological Survey

Før katastrofen

Tidlig på det sjette århundret, før katastrofen inntraff, levde pueblofolket på dyrket mais, bønner og squash samt kjøtt fra jakt med bruk av spyd og pil og bue. Innen få tiår skulle de små gruppene ha slått seg sammen til store samfunn. Jakt var blitt om til gårdsdrift, hvor blant annet kalkuner ble avlet frem. De hadde i tillegg begynt å lage store keramikktønner til oppbevaring av mat over lengre tid.

Tidligere har forskere trodd at denne utviklingen skjedde sakte, men nyere forskning viser at det sannsynligvis skjedde svært kjapt og akkurat rundt den tiden hvor området lå under en sky av aske.

Den ledende forskeren bak den ferske studien, Reuven Sinensky ved University of California, ble nysgjerrig på oldtidens pueblofolk da han fikk nyss om at dagens etterkommere fremdeles benytter seg av tradisjonelle metoder for å håndtere væromslag. Svært solide metoder som ble utviklet for flere hundre år siden. Sinensky ble nysgjerrig på hvordan oldtidens folk håndtere den plutselige langvarige klimaendringen som ble utløst i år 536, som nettopp deres område ble svært hardt rammet av.

(Saken fortsetter under bildet).

Dette er blant de største ruinene funnet etter oldtidens pueblofolk. De har fått navnet «Chacoan Great Houses» og står i Chaco Canyon i New Mexico. Foto: Bob Adams / Wikimedia Commons
Dette er blant de største ruinene funnet etter oldtidens pueblofolk. De har fått navnet «Chacoan Great Houses» og står i Chaco Canyon i New Mexico. Foto: Bob Adams / Wikimedia Commons

Snuoperasjonen

Forskerne studerte restene av den dyrkede marken og totalt 842 funn gjort etter oldtidens pueblofolk på tvers av det enorme Coloradoplatået. De oppdaget at funnene, ved midten av det sjette århundre, plutselig ikke lå så spredt. Forskerne mener at dette tyder på at folkene fant sammen og endret metoder for å finne mat, og ved inngangen av de syvende århundre hadde de blitt eksperter på dyrking av mais og bønner.

På de høyeste punktene på Coloradoplatået fant forskerne bevis på at folket hugget ned trær på platåene for så å bruke dem til å bygge boliger. Data fra årringene funnet på stubbene som ble stående igjen viser at området opplevde et dramatisk temperaturfall i perioden 534 til 569.

Tross den voldsomme kulden klarte oldtidens pueblofolk seg gjennom den naturskapte «atomvinteren», og innen få tiår hadde de utviklet langt større og mer moderne samfunn.

– Et samhold som ikke var normalt å se

Emmett Harryson, som er Navajo, ser ut av et vindu i ruiner i Mesa Verde nasjonalpark. Foto: George A. Grant / National Park Service
Emmett Harryson, som er Navajo, ser ut av et vindu i ruiner i Mesa Verde nasjonalpark. Foto: George A. Grant / National Park Service

En av tiltakene folket innførte var å etablere jordbruksområder på forskjellige steder, i håp om at et av stedene skulle vise seg å bære frukter. Så snart et område viste seg å være dyrkbart samarbeidet de om å flytte folket sitt dit.

– Samarbeid og samhold på dette nivået var ikke normalt på denne tiden, men det ble raskt normen for dette folket, sier Sinensky til Science Magazine.

Sinensky med de andre forskerne i ryggen tror nødverge tvang folket til å tenke nytt og samarbeide om overlevelse. Dermed ble teknikker for jordbruk og måter å bygge samfunn på utvekslet, og slått sammen. Han mener dette viser til menneskers evne til å klare seg gjennom de mest ekstreme og plutselige klimaendringene.

– Vi kan alle betrygge oss med at mennesker har en enorm evne til å takle snuoperasjoner og organisere oss, selv når man står overfor endringer som betyr slutten for samfunnet slik vi kjenner det, sier Sinensky.

Det er verdt å nevne at pueblofolkets storhetstid kom i år 900, flere hundre år etter katastrofen. Da bygde de store klippeboliger og terrassehus som det fremdeles finnes rester av i dag, blant annet i Mesa Verde nasjonalpark i Colorado.

Personvernpolicy