Se video: Her, i den idylliske badebyen Port Erin på Isle of Man, havnet nazisten Hjørdis Hamre sammen med to andre norske kvinner.
Hjørdis var den første norske nazisten som ble arrestert
«Hitler er mannen dere trenger», provoserte Hjørdis Hamre britene med etter deres krigserklæring mot Nazi-Tyskland. Før overfallet på Norge ble hun arrestert i England, og satt internert i åtte år. I landssvikoppgjøret slapp hun straff.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
ISLE Of MAN (ABC Nyheter): Etter at nazistenes panservogner rullet over grensen til Polen 1. september 1939, erklærte Storbritannia krig mot Hitlers Tyskland. Norske Hjørdis Hamre (født 1913) hadde da i to år jobbet som hushjelp i Midlands, i hjertet av England.
3. april 1940, seks dager før det nazi-tyske overfallet på Norge, havnet den da 26-år gamle norske kvinnen i Birmingham fengsel. Hun hadde i lang tid vekket anstøt blant naboene ved å gi sin høylytte støtte til Hitler og Nazi-Tyskland – og mishag mot britene.
Hun må med andre ord være den første norske statsborgeren som ble arrestert for sine nazi-sympatier.
«Hitler er mannen dere trenger» var et av hennes favorittuttrykk, heter det i en britisk politirapport som i 1941 oppsummerte saken mot Hjørdis Hamre.
Saken fortsetter under bildet
Politiets rapporter om Hjørdis Hamres opptreden før krigsutbruddet havnet her. Foto: Sue Nicol
Da politiet etter arrestasjonen ransaket leiligheten, fant de Hitlers biografi – «Mein Kampf» – blant eiendelene hennes. Boka ble konfiskert sammen med en rekke brev på norsk, postkort og reiseguider til en rekke europeiske land.
Brudd på oppholdstillatelsen
I 1937, bare 24 år gammel, hadde Hamre forlatt Leikanger og Sognefjorden til fordel for jobb i det vakre engelske innlandet hvor William Shakespeares fødeby – Stratford-upon-Avon – også ligger.
Sommeren 1939 var hun og en norsk venninne (som var gift med en NS-ordfører under okkupasjonen) på to måneders sykkeltur i Europa. På kontinentet svingte de innom både Mussolinis Italia og Hitlers Tyskland, samt Frankrike, Sveits og Belgia.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenHjørdis Hamre kom tilbake til England to uker før krigsutbruddet uten å melde seg for det lokale politiet, slik hun var pålagt som utlending. Heller ikke etter krigsutbruddet oppsøkte hun myndighetene. For de to bruddene på oppholdstillatelsen ble hun advart av politiet i Wellesbourne allerede høsten 1939.
Artikkelen fortsetter under annonsen
De tyske luftangrepene lot vente på seg etter krigsutbruddet. Britiske myndigheter ønsket likevel at barna ble på landet fremfor i bombeutsatte byer. Foto: Imperial War Museum
De første månedene etter krigserklæringen økte naturlig nok spenningen i den britiske befolkningen.
Men krigen utviklet seg bare sakte og gradvis, og ble derfor kalt «Tullekrigen» (The Phony War) i et land hvor man fortsatt husket redslene fra første verdenskrig.
Det nærmeste man kom krigen i den britiske hverdagen var Matdepartementets oppfordring om å dyrke egen mat, og at 1,5 millioner barn ble skysset i trygghet på landet under tyske bombeangrep.
Etter nyttår 1940 fant det stadig bare mindre trefninger sted – krigsskip ble senket og den britiske marinebasen på Scapa Flow ble bombet.
I midten av februar bordet britiske styrker det tyske troppeskipet Altmark i norske Jøssingfjord og satte fri 300 krigsfanger.
Etter hvert fikk britiske kvinner beskjed om å forberede seg på 60-timers arbeidsuke i krigsindustrien, og i mars sluttet den sovjetisk-finske Vinterkrigen. Winston Churchill fikk i disse månedene en stadig mer aktiv rolle, og han planla i begynnelsen av april å minelegge norskekysten.
Artikkelen fortsetter under annonsenProvoserte soldater på dans
Mens våren samtidig sakte grep tak om den britiske landsbygda, syklet Hjørdis Hamre i 1940 rundt i Midlands. Hun besøkte både industribyen Coventry og Solihull, som begge ble bombet senere samme år.
Artikkelen fortsetter under annonsenI politirapporten om henne antydes det mellom linjene at sykkelturene kan ha vært fordekt spionasje for tyskerne. «Hun har ikke kamera, men sier at hun tenker å anskaffe et», het det.
Det er likevel 26-åringens utagerende opptreden som vekker størst anstøt. Hun klarer rett og slett ikke å legge bånd på seg, og britenes sinne mot den Hitler-vennlige norske kvinnen forsterkes.
Det topper seg under en dansetilstelning i Loxley, et kvarters sykkeltur unna Wellesbourne. Her er morer også soldater seg. Hamre snakker da «veldig høyt og positivt om Hitler og nazistene, slik at troppene begynte å bli svært uvennlige mot henne», konstateres det i politirapporten.
Artikkelen fortsetter under annonsenHjørdis Hamre må til slutt forlate dansefesten.
Les også: De flyktet som barn fra nazistenes krig i Norge
Internert på Isle of Man
Etter arresten 3. april 1940, får hun forvaringsdom på tre måneder, men den åpner for at den nazivennlige damen kan bli holdt fengslet på ubestemt tid.
Da dommen ble lagt fram for henne, krøllet hun den sammen, kastet den bort og utbrøt:
«Han er gal, dere er alle gale, dere kan ikke gjøre det mot meg – hva har jeg gjort?»
Da hun senere fikk beskjed om å pakke sammen for å bli transportert videre til en interneringsleir, reagerte hun først med sinne. Så ga hun uttrykk for det som må tolkes som sikkerhet på nazismens seier:
«Det er bortkastet tid å internere meg, og uansett, det vil ikke vare lenge.»
Artikkelen fortsetter under annonsenHvor hun umiddelbart havnet våren 1940 fremkommer ikke i dokumentene. Men det er ikke usannsynlig at Hamre ble internert i kvinnefengselet Holloway i London, hvor hun også senere oppholdt seg en kortere periode.
Artikkelen fortsetter under annonsenDokumenter fra Manx National Heritage på Isle of Man viser at Hamre ble plassert i en leir på den idylliske øya i Irskesjøen 11. juni 1941. Hun var da den eneste norske kvinnen i Rushen Camp, en unik interneringsleir for kvinner og barn på øyas sørspiss. Senere fikk Hamre selskap av to som ble arrestert under Måløyraidet romjula 1941.
Kvinneleiren hadde blitt opprettet i småbyene Port Erin og Port Saint Mary allerede i mai 1940. I de tradisjonelle feriebyene, ble både tomme hoteller og private hus rekvirert for fangene.
Saken fortsetter under bildet
Med sin lange sandstrand var Port Erin et yndet utfartssted allerede før andre verdenskrig. Småbyen med sin rekke av pensjonater og hoteller ble gjort om til en interneringsleir for kvinner og barn i mai 1940. Her havnet tre norske kvinner. Foto: Ola Karlsen/ ABC Nyheter
Et eget hus var satt av til pro-nazistiske kvinner, og det er sannsynlig at Hamre ble plassert her – sammen med tyske og østerrikske likesinnede. De andre internerte var antinazister eller jøder som hadde flyktet fra Hitlers regime, men som ble sperret inne på grunn av sitt statsborgerskap.
Artikkelen fortsetter under annonsenI begynnelsen var det sterkt uvennskap mellom disse ulike gruppene, og nazistene var også her utagerende så lenge krigslykken gikk deres vei.
Churchill: «Legg bånd på dem alle»
I de to små havnebyene var 80 prosent av befolkningen kvinner fra sommeren 1940 da opp til 4000 fanger havnet her 29.-30. mai, altså bokstavelig talt over natta.
Artikkelen fortsetter under annonsenDet var en del av et større bilde. Bakgrunnen kan spores i at den handlingsvillige Winston Churchill overtok som statsminister etter Neville Chamberlain 10. mai 1940.
Da krigen hadde blitt erklært et knapt halvår tidligere, befant det seg om lag 70.000 personer fra Tyskland og Østerrike i Storbritannia. De fleste av dem hadde flyktet fra Hitler-regimet, enten på grunn av jødisk avstamming eller som politiske motstandere.
Winston Churchill internerte alle som var tyske eller østerrikske statsborgere i 1940, uavhengig av om de var anti-nazister, jøder eller positive til Hitler-Tyskland. Foto: Anonymous / AP/ NTB scanpix
De ble alle registrert og kategorisert av britiske myndigheter fra høsten 1939. Bare 569 av dem ble vurdert som nazister, mens 6700 havnet i kategorien «tvilsom». Det overveiende flertallet antok man altså at ikke utgjorde noen sikkerhetsrisiko.
Artikkelen fortsetter under annonsenMen etter som krigsinnsatsen i blant annet Norge feilet sommeren 1940, økte også mistenksomheten mot utlendingene. De siste britiske og franske styrkene forlot Narvik-fronten 4. juni 1940, samtidig som mer enn 300.000 allierte soldater ble evakuert fra Dunkerque i Frankrike.
Etter at tyske tropper inntok Paris, meldte også Italias fascistiske diktator seg på tysk side. Nå ble også 19.000 italienere som bodde i Storbritannia, mistenkt for å kunne gå fiendens ærend.
«Legg bånd på dem alle», var Churchills ordre. Masseinterneringen skjøt fart, og Isle of Man ble «øya bak piggtråden».
To nye norske kvinner
I småbyene på øyas sørspiss havnet nå de fastboende også bak piggtrådgjerdene som kranset kvinneleiren. De måtte akseptere at de på denne måten ble sperret inne med de internerte. De kunne dog – i motsetning til de ufrivillige fangene – passere oppsatte vaktposter med egne passersedler.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Etter nesten nøyaktig ett år fikk Hjørdis Hamre selskap av to andre norske kvinner, Randi H. og Ranveig F. (ABC Nyheter har valgt å anonymisere dem.) De var begge født i 1920, og ble arresterte under Måløyraidet i romjulen 1941. Randi H. var da gravid og fødte senere et barn i britisk fengsel.
Saken fortsetter under bildet.
Etter Måløy-raidet romjulen 1941 ble to norske kvinner tatt med tilbake til Storbritannia. Her er det mest sannsynlig Ranveig F. som arresteres. Foto: Ukjent
Dette militære angrepet – Operation Archery – var skjellsettende. Det var første gang de tre ulike britiske våpengrener samhandlet. Over 120 tyske soldater ble drept i Måløy, tyske forlegninger ødelagt og åtte skip senket.
Tapene på alliert side var relativt få. Militært sett var angrepet vellykket, og det bidro også til at Hitler bestemte å binde opp militære styrker her nord, samt trappe opp arbeidet med Festung Norwegen.
Ranveig F. avbildet på isle of Man. Foto: Manx museum
Med på aksjonen var også for første gang 33 soldater fra Independent Norwegian Company No. 1, under ledelse av Martin Linge som selv falt under kampene på Vågsøy og Måløy. Denne norske enheten innenfor britiske Special Operations Executive (SOE) tok senere hans navn, kompani Linge.
Artikkelen fortsetter under annonsenDa SOE trakk seg tilbake tok de med seg tyske fanger og fire norske nazister, blant annet to fremtredende medlemmer av Quislings parti Nasjonal samling (NS). Men også de to unge norske jentene ble arrestert og måtte følge med over Nordsjøen.
I Joseph H. Dervins bok «Måløyraidet» omtales Randi H. og Ranveig F. ikke bare som «to lyshårede yngre kvinner», men også som «tyskertøser» og «selskapsdamer». Da skal ha blitt tatt til fange etter at britiske styrker hadde nedkjempet motstanden på den befestede Måløya.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Randi H. fotografert på Isle of Man. Foto: Manx museum
Her hadde okkupanten våren 1941 etablert et kystbatteri og signalstasjon med ammunisjonslager, mannskapsbrakker, vakthus og tilfluktsbunkers. Under angrepet ble anleggene bombet og alle bygg på øya brant ned til grunnen.
Da de to kom til Port Erin var de fleste kvinnene løslatt, og «bare» tusen ble holdt tilbake.
Artikkelen fortsetter under annonsenFødte en pike i fangenskap
– Det var tre norske kvinner på Isle of Man, sier Doreen Moule, en av forfatterne av boka «Friend or Foe?» som beskriver disse unike interingsleirene på øya, til ABC Nyheter.
Moule mener de tre etter all sannsynlighet har blitt sperret inne av piggtråd i småbyen Port Erin. Grunnen til at de to kvinnene kom til England fra Måløy, fremkommer ikke i de mangelfulle lokale registrene, men de ankom Storbritannia nyttårsaften 1941.
Saken fortsetter under bildet
– Vi har funnet ut at en av dem fikk barn, sier Doreen Moule som leder det lokale Heritage Action Team, om de tre norske kvinnene som havnet på Isle of Man og Port Erin. Foto: Ola Karlsen/ ABC Nyheter
– De ble muligens arresterte og satt i Holloway fengsel i London. Vi har funnet ut at en av dem fikk barn, og vi er ganske sikre på at babyen ble født i Holloway, for barnet er ikke registrert her på øya, sier Moule som leder det lokale Heritage Action Team for de to leirene, som hadde samlebetegnelsen Rushen Internment Camp.
Hun antar at jentebabyen ble tatt hånd om av ukjente personer etter fødselen.
Artikkelen fortsetter under annonsenAndre kilder viser at begge disse to unge jentene i hvert fall i en periode var innlosjert i Bradda Hotel i Port Erin.
Fra fredsdagen 8. mai 1945 ble leirene fylt opp med krigsfanger. Men registreringskortene til de tre norske kvinnene viser at de først forlot Isle of Man hele tre år etter at andre verdenskrig var over.
Den 16. august 1948 ble de tre ført til ukjent sted under eskorte. Det står i skarp motsetning til at de første norske mennene som hadde vært arrestert og mistenkt for å være nazistiske agenter, ble satt på fly til Norge allerede i juni 1945.
– Kvinnene ble sendt herfra og til Storbritannia med vakter. Men jeg vet ikke hvor de havnet, forteller Moule.
Kilder med lokal kjennskap opplyser til ABC Nyheter at Randi H. hadde med seg en datter da hun kom tilbake, men skal etter kort tid ha valgt å bosette seg utenlands. Ranveig F. skal ha flyttet fra småbyen til en større by på Vestlandet.
Artikkelen fortsetter under annonsenHjørdis Hamres skjebne er derimot fortsatt ukjent.
Men undersøkelser i både Landssvikarkivet og Erstatningsdirektoratets kartotek i Riksarkivet, viser at ingen av kvinnene ble etterforsket etter krigen – til tross for at de i Storbritannia hadde sonet 7-8 års fengsel og internering.
--
Bøker brukt som kilder:
Doreen Moule med flere: Friend og Foe?, Rushen Heritage Trust, 2018
Connery Chappell: Island of Barbed Wire, Robert Hale, 1984/2018
