Verden
«Til helvete og tilbake»: Mine tre uker med coronaviruset
Tiger Ye (21) bor i Wuhan og fikk symptomer på coronasmitte i midten av januar. Her forteller han sin historie om sykdomsforløpet.
Tiger Ye fra Wuhan har fortalt Michael Standaert, journalist i The Guardian, om hvordan han opplevde å bli smittet med Covid-19. Dette er Yes historie:
«17. januar verket alle musklene i kroppen min. Jeg kan ha hatt lettere feber, men det var ikke kraftig nok til at jeg la merke til det. Når jeg ser tilbake på det, er det litt skremmende – huset mitt og språkskolen der jeg studerer japansk ligger innenfor en 5 km radius fra Wuhans fiskemarked (der viruset er antatt å ha sitt opphav).
Jeg tok noen forkjølelsestabletter, fordi jeg trodde det var en vanlig forkjølelse. Nå som jeg tenker på det bommet jeg kanskje på det beste tidspunktet for behandling, og klarte ikke å demme opp for viruset med medisiner i en tidlig fase.
Jeg aner ikke hvordan jeg fikk viruset. Jeg spiser alltid på den samme Hong Kong-restauranten under skolen min. Jeg vandret ikke mye omkring på denne tiden. Det var svært kaldt og jeg var sliten etter undervisning, så jeg dro alltid hjem igjen. Da semesteret var over bodde jeg hos foreldrene mine, og ikke i studentenes sovesal. Jeg begynte å bruke maske noen få dager senere, da jeg så at alle omkring meg brukte masker.
21. januar verket fortsatt hele kroppen min, så jeg ringte faren min. Han skjønte at noe var galt, og oppfordret meg til å komme hjem umiddelbart. Den kvelden tok jeg tempen, og det viste seg at jeg hadde lettere feber. Moren min sa at dersom ikke temperaturen sank i løpet av natten, skulle vi dra på sykehus. Klokken 23 samme kveld hadde ikke feberen gått ned, så jeg dro til Tongji-sykehuset.
Ved ankomst så jeg at sykehuset allerede var fullt av pasienter. Da jeg så leger i beskyttelsesdrakter for første gang, noe jeg bare hadde sett i Sars-dokumentarer tidligere, forsto jeg at noe alvorlig var i ferd med å skje.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Fullt sykehus
Jeg ble ikke så overrasket eller skremt da jeg så alle menneskene. Dette er et av de beste sykehusene i Wuhan og alltid svært folksomt. På grunn av den store menneskemengden besluttet jeg meg for å dra til luftveissykehuset i Wuhan i stedet, og det viste seg å være den rette avgjørelsen.
Det var ikke en eneste pasient der da jeg ankom. Der ble blod- og leverfunksjonen testet, og jeg fikk en CT-undersøkelse. CT-resultatene viste skyggeflekker nederst på begge lunger. Jeg begynte å ta reseptmedisiner, og kinesiske medisinkapsler fra sykehuset.
Da Wuhan begynte å bli avstengt av myndighetene fikk faren min meg til å selv-isolere hjemme. Jeg visste fra filmer og andre steder at vi burde lagre mat hjemme, så vi kjøpt en masse instant-nudler, som ingen endte med å spise. Det var nok på supermarkedet, det eneste vi ikke fant var desinfeksjonsmiddel.
Faren min er kontorarbeider ved et farmasøytisk selskap, og moren min har studert helsefag, så de var gode til å hjelpe meg å analysere min situasjon. Jeg begynte selv-isoleringen 22. januar. Rommet mitt har eget bad, så det er ganske praktisk. Bestemoren min lagde mat til meg, og når hun brakte maten inn på rommet brukte hun ansiktsmaske. Vi brukte engangs-spisepinner og slike ting, så da jeg hadde spist ble alt kastet.
25. januar hadde jeg helsesjekk. Da hadde jeg begynt å hoste. Det var en svært tørr hoste med noe gult slim. Resultatene viste at situasjonen var forverret, og infeksjonen hadde spredd seg til hele lungen. Legen ga meg intravenøs medisin i tillegg til piller.
På denne tiden sa legen at han antok at jeg hadde viruset, men at kun en ekspertkomite kunne beslutte hvem som skulle testes.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
39 grader feber
26. januar var det svært vanskelig å stå opp, og jeg skalv av kulde. Jeg følte at jeg hadde svært høy feber, og den viste seg å ligge på 39 grader. Senere hørte jeg på nyhetene at situasjonen kunne utvikle seg svært raskt i denne mellomfasen, men før jeg visste ordet av det hadde feberen forsvunnet samme kveld. Det føltes som jeg hadde dratt til helvete og tilbake igjen. Perioden fra 21. til 26. januar var verst.
Jeg hostet så kraftig at magen gjorde vondt og ryggen verket. Det var noen av de verste dagene jeg har opplevd.
Det var da jeg forsto at jeg trengte moralsk støtte for å holde ut. Mens jeg så på min favoritt-tegnefilmserie og de normale, lykkelige livene karakterene der hadde tenkte jeg at jeg kanskje måtte si farvel til dette livet for godt. Men da jeg så på programmet hadde heltinnen problemer i første halvdel, men klarte seg til slutt og lyktes i sitt yrke.
Jeg skulle etter planen ha reist til Japan i midten av februar for å gå på konsert med Ayaka Ohashi, en japansk stemmeskuespiller og animeartist, men på grunn av karantenen regnet jeg med at alt ville bli avlyst.
Jeg hadde vært på en soloforestilling med henne året i forveien, og etter å ha sett henne hadde jeg bestemt meg for å gjøre karriere av å lede stemmeskuespillere.
Da jeg så på showet, tenkte jeg «jeg må klare meg gjennom dette hvis jeg skal være i live til hennes neste konsert». Dette virket oppmuntrende og ga meg noe avlastning, sammen med medisinene. Jeg drømte to ganger den uken at jeg møtte henne.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Fikk HIV-medisiner
Jeg hadde en ny undersøkelse 28. januar, som viste at begge lungene var blitt bedre. Etter en samtale med legene bestemte de at jeg kvalifiserte til test for coronaviruset.
Min eldre bror begynte å få feber og hoste den 29. Hans undersøkelse viste små flekker av glass-lignende skygger i lungene. Han ble vurdert som et mulig smittetilfelle. Samme dag fikk også bestemor feber. Min test viste seg å være positiv, og jeg ble et offisielt bekreftet tilfelle. Sykehuset ga meg fem dager med anti-HIV-medisin gratis, mens familien min også fikk utskrevet resepter. På grunn av min bedrede situasjon og et begrenset antall senger i sykehuset ble jeg bedt om å reise hjem og isolere meg. Dermed ble det slutt på intravenøse medisiner.
Broren min fikk en ny undersøkelse, og testet positivt 2. februar. Bestemor hadde feber i fire dager før hun ble bedre. Hun ble aldri testet, og heller ikke moren min, men de tok alle medisiner. Broren min kom omsider til hektene og har nå testet negativt for viruset.
4. februar viste en CT-scan fortsatt bedring i lungene mine, og hosten stoppet. Jeg ble gitt en ny coronavirustest og gitt flere medisiner. Neste dag var testresultatet negativt, men legene beordret en ny test. 7. februar var resultatet igjen negativt, og jeg ble friskmeldt.»
Oversatt av Ole Peder Giæver /ABC Nyheter / © Guardian News & Media Limited