<p>Witold Pilecki som fange i Auschwitz. </p>
<p>Witold Pilecki som fange i Auschwitz. </p>
<p>Witold Pilecki som fange i Auschwitz. </p>
<p>Witold Pilecki som fange i Auschwitz. </p>

Den ukjente historien om krigshelten Witold Pilecki

Witold Pilecki som fange i Auschwitz. Foto: Wikimedia

Som den eneste man kjenner gikk Witold Pilecki frivillig inn i dødsleiren Auschwitz. Der ble han i to og et halvt år år før han bestemte seg for å rømme.

Av Bjørn Moholdt 10. november 2019

Hadde den da 39 år gamle Pilecki visst hvilke uhyrligheter som utspant seg bak piggtråden i Auschwitz Birkenau, ville han trolig avstått. Men i 1940 trodde man Oswiecim – det polske navnet på området der leiren lå – bare var en gedigen interneringsleir.

Den endelige løsningen – tyskernes plan for det industrielle folkemordet på jødene – hadde ennå ikke funnet sin form. Wannsee-konferansen, der beslutningen til slutt ble fattet, var halvannet år frem i tid, og leiren ble i hovedsak brukt til å internere polske fanger.

Motstanden begynner

Witold Pilecki var ingen nybegynner i det spillet han på denne måten innledet.

Det var en høstdag i 1940 Pilecki gikk ut på gaten i Warszawa og ubemerket snek seg inn i en gruppe på rundt 2000 sivile de tyske okkupantene hadde samlet sammen etter en razzia. Men før de ble sendt til Auschwitz gjennomgikk de grusom tortur, og gruppen var sterkt redusert da den ankom utryddelsesleiren to dager senere.

Witold Pilecki var ingen nybegynner i det spillet han på denne måten innledet.

Som 17-åring deltok han i første verdenskrig, deretter som motstandsmann i den polsk-sovjetiske krigen i 1919-1920.

Senere vervet han seg i Polens regulære armé, og ble to ganger belønnet for sitt mot.

Rett før det tyske angrepet på Polen 1. september 1939, etter noen år med gårdsarbeid, ble Pilecki mobilisert som troppssjef i kavaleriet, og deltok i de intense kampene da tyskerne med sin blitzkrieg fullstendig overkjørte landet. Pilecki og hans menn kjempet en stund godt fra seg, og under kamper i områdene rundt den ukrainske byen Lviv ødela han og hans menn hele syv tyske tanks og skjøt ned to kampfly.

LYKKELIGE TIDER: Witold Pilecki med kona og sin førstefødte – sønnen Andrzej i 1932. Foto: Wikimedia
LYKKELIGE TIDER: Witold Pilecki med kona og sin førstefødte – sønnen Andrzej i 1932. Foto: Wikimedia

Molotov-Ribbentropp-pakten, der Tyskland og Sovjetunionen i hemmelighet blant annet delte Polen mellom seg, satte imidlertid en stopper for krigshandlingene, og da Sovjetunionen invaderte Polen i øst ble Pileckis avdeling oppløst.

Motstandsviljen var imidlertid fortsatt sterk, og sammen med sin tidligere sjef, major Jan Wlodarkiewicz, grunnla han i november 1939 Den hemmelige polske armé (Tajna Armia Polska – TAP), som den første undergrunnsbevegelsen i Polen. Pilecki ble TAPs organisasjonssjef, og utviklet TAP til å omfatte flere byer sentralt i Polen.

Ved utgangen av 1940 var TAP en organisasjon på 8000 mann, halvparten under våpen.

Fange 4859

En av oppgavene til den polske undergrunnen var også å samle informasjon for de allierte. Et av de målene som både de og den polske undergrunnen trengte informasjon om var Auschwitz, hvor stadig flere mennesker havnet. Først fra Polen, senere fra hele Europa.

Auschwitz var planlagt før den tyske invasjonen, fordi man innså at fengselskapasiteten etter invasjonen i Polen fort ville bli sprengt. 14. juni, da de første 728 polske fangene ble ført inn i leiren, var Auschwitz på knappe 20 bygninger. 1. mars 1941 var det 11.000 fanger i leiren, men tallet steg dramatisk etter hvert som nazistene begynte å sende folk dit fra hele Europa, for det meste jøder, men også sovjetiske krigsfanger, rom-folk, tsjekkere, jugoslaver, østerrikere – og nordmenn, for å nevne noen.

Pilecki foreslo selv å la seg internere i Auschwitz. Høsten 1940 var fremdeles ikke Birkenau-leiren med sine mange gasskamre og krematorier kommet på plass, men livet i Auschwitz var likevel usedvanlig brutalt. Hans foresatte godtok Pileckis plan om å la seg fengsle, for deretter å innhente informasjon og bygge opp en undergrunns motstandsbevegelse.

Les også: De flyktet som barn fra nazistenes krig i Norge

ENDESTASJONEN: Svært mange av kuvognene som fraktet jøder og andre fanger fra hele Europa endte her, bare et steinkast fra gasskamrene i Auschwitz. Foto: Bjørn Moholdt
ENDESTASJONEN: Svært mange av kuvognene som fraktet jøder og andre fanger fra hele Europa endte her, bare et steinkast fra gasskamrene i Auschwitz. Foto: Bjørn Moholdt

Under sitt alter ego «Tomasz Serafinski» fikk Pilecki tatovert inn fangenummeret 4859 i underarmen, og ble etter hvert satt på flere kommandoer av sine voktere. Han ble utsatt for mange prøvelser, overlevde blant annet lungebetennelse, men kom raskt i gang med undergrunnsorganisasjonen ZOW (Zwiazek Organizacji Wojskowych). Den hadde som formål å styrke de innsattes moral, sørge for at de fikk nyheter fra omverdenen, fordele ekstra rasjoner og klær utenfra, utvikle et etterretningsnettverk og trene opp styrker som kunne ta over leiren i tilfelle polske eller allierte styrker skulle lykkes i å befri den.

Les historien om EV13K, en norsk spions kamp mot nazistene

På flukt

Forholdene inne i leiren var også i ferd med å bli uutholdelige.

Innen 1941 var ZOW blitt til en omfattende organisasjon, og hadde flere fremtredende medlemmer fra polsk samfunnsliv i sin midte, blant dem den berømte billedkunstneren Xawery Dunikowski og skiløperen Bronislaw Czech. Nettverket sørget blant annet for ekstra mat utenfra, og utviklet sågar et undergrunns rettssystem.

ZOW bidro også med viktig informasjon til den polske motstandsbevegelsen, og innad i leiren spredte organisasjonen seg videre til de mange underleirene, blant annet i dødsleiren Birkenau.

Les mer: Norges fortidde krigshistorie

Våren 1941 var over tusen mennesker organisert i ZOW. Fra mars 1941 ble Pileckis rapportering sendt videre til den britiske regjeringen i London, informasjon som var helt avgjørende for de allierte. Pilecki håpet i det lengste at de allierte ville organisere flydropp med våpen eller soldater, eller at hjemmefronten skulle angripe og befri de innsatte. Men da 1943 opprant innså han det ikke kom til å skje, og bestemte seg for å rømme. Gestapo hadde etter hvert styrket jakten på ZOW-medlemmer, mange var blitt drept, og Pilecki trodde at han ved å presentere en angrepsplan personlig ville kunne overbevise hjemmefronten eller de allierte at et angrep var mulig.

Forholdene inne i leiren var også i ferd med å bli uutholdelige.

De enorme mengdene med mennesker som daglig ankom med kuvogner fra hele Europa satte både de øvrige innsatte og vokterne under et enormt press. Dødstallene steg dramatisk, dødelige sykdommer herjet, og Pilecki innså at hans dager var talte.

Natten til 27. april 1943, da han arbeidet i et av leirens mange bakerier, klarte Pilecki sammen med to kamerater å overmanne en vakt, kutte telefonlinjen og ta seg forbi piggtrådsperringene. Med seg hadde de stjålne, tyske etterretningsdokumenter, samt en cyanid-kapsel hver. Ble de tatt ville de heller dø for egen hånd fremfor å bli henrettet foran de andre fangene i leiren. Pilecki innså også at all den informasjonen han satt inne med ville kunne skade flere hundre andre innsatte, om han under tortur ble tvunget til å tilstå.

Les også: De norske befrierne kom til Finnmark med voldtekt, tvangsklipping og nidviser

Populært
INNGANGEN: Det noe ironiske utsagnet i smijern over inngangen til Auschwitz møtte millioner av mennesker, som enten forsvant rett i gasskamrene eller arbeidet seg til døde. Foto: Bjørn Moholdt
INNGANGEN: Det noe ironiske utsagnet i smijern over inngangen til Auschwitz møtte millioner av mennesker, som enten forsvant rett i gasskamrene eller arbeidet seg til døde. Foto: Bjørn Moholdt

Men ved hjelp av lojale polakker i leirens umiddelbare nærhet klarte Pilecki å komme seg ut av området, og etter hvert overbringe detaljert informasjon om Auschwitz til ledelsen i hjemmefronten.

Fanget på nytt

De britiske myndighetene mente Pilecki overdrev stygt i sin rapportering, de kunne rett og slett ikke tro på det uhyrlige folkemordet på jødene: – I løpet av de første tre årene døde det to millioner mennesker i Auschwitz, de neste to årene tre millioner, forklarte Pilecki sine overordnede da han endelig nådde Warszawa august 1943.

Britene avslo den polske hjemmefronten flystøtte i forbindelse med planene om å erobre leiren. For risikabelt, mente de, og uten tilstrekkelig styrke i egne rekker bestemte man seg for ikke å gjøre et forsøk på å befri leiren.

Det må ha skuffet Pilecki voldsomt å innse at han ikke kunne komme sine tidligere fangevenner til unnsetning. Auschwitz var nå en ren utryddelsesleir, hvor man på det meste gasset i hjel 9000 mennesker om dagen. De mange krematoriene brente lik dag og natt, så mye at de ikke alltid klarte ta unna de voksende likhaugene som bygget seg opp utenfor gasskamrene.

Pileckis tall viser seg i ettertid å være til dels sterkt overdrevne, men grusomhetene ikke mindre av den grunn. Et koordinert angrep på leiren kunne muligens ha fungert, men de allierte hadde mange andre hensyn å ta, og folkemordet på jødene var for uvirkelig til å bli tatt på alvor.

Pilecki på sin side kastet seg igjen inn i motstandskampen, samtidig som han meldte seg inn i den anti-kommunistiske organisasjonen NIE (nei). Denne ble utformet som en hemmelig organisasjon innenfor hjemmefronten, og skulle forberede motstand mot den kommende sovjetiske okkupasjonen.

De sovjetiske styrkene – som opprinnelig hadde lovet polakkene hjelp – forholdt seg likevel passive da tyskerne kjempet ned de heroiske polske motstandskjemperne under Warszawa-opprøret sensommeren 1944. Den fremtidige okkupanten hadde allerede sine planer for Polen klare, og lot dermed tyskerne utføre en jobb de senere etter all sannsynlighet ville ha vært nødt til å sluttføre selv.

Pilecki og hans menn kjempet tappert, men ble til slutt overmannet, og som fange igjen ført til en tysk leir, som senere ble frigjort av sovjetiske styrker.

Les serien om de ukjente landssvikerne

Populært

Falske bevis

Pilecki forsto også at overmakten ble for stor.

Som en konsekvens av Molotov-Ribbentrop-traktaten og Sovjetunionens opplagte planer for Polen var det ikke uten grunn at det ble satt i gang et omfattende undergrunnsarbeid både før og etter krigens slutt, for å forberede Polens frigjøring. Pilecki tok del i etterretningsarbeidet, samtidig som han skrev på en monografi om Auschwitz, men den polske eksilregjeringen innså at den politiske situasjonen etter andre verdenskrig ikke ville gi Polen frihet. Partisanene ble derfor bedt om å returnere til sine sivile liv eller forlate landet. Motstand mot den overlegne Røde Armé var nytteløs.

Pilecki forsto også at overmakten ble for stor.

Han bestemte seg for å strekke våpen, men deltok først i pasifiseringen av partisanere øst i landet. Samtidig samlet han bevis for sovjetiske overgrep og den systematiske fengslingen av medlemmer i hjemmefronten og den regulære polske arméen. Mange av disse endte sine liv i de beryktede GULAGene.

STRAFFET: Pilecki (t.v.) på tiltalebenken. Hans meritter som frivillig i Auschwitz ble ikke tillagt noen vekt, og den tidligere rittmesteren ble henrettet like etter at dette bildet ble tatt. Foto: Wikimedia
STRAFFET: Pilecki (t.v.) på tiltalebenken. Hans meritter som frivillig i Auschwitz ble ikke tillagt noen vekt, og den tidligere rittmesteren ble henrettet like etter at dette bildet ble tatt. Foto: Wikimedia

Et beskjedent, men talende vitnesbyrd om en modig mann, med en oppgave han opplevde som større enn seg selv.

Åttende mai ble Pilecki arrestert av den polske sikkerhetstjenesten, som nå var styrt av de sovjetiske okkupantene, og før rettssaken torturert gjentatte ganger. Han oppga ingen informasjon av verdi, og under selve rettergangen ble en rekke falske dokumenter fremlagt som bevis.

Landets fremtidige statsminister, Josef Cyrankiewicz, sto for bevisførselen mot Pilecki, som ble anklaget for å ha spionert for de allierte. Etter vel to måneder i retten ble han sammen med tre kamerater dømt til døden, og 25. mai 1948 ble han henrettet i Mokotow-fengselet i Warszawa.

Ikke før etter Berlinmurens fall ble Pilecki og andre uskyldige rehabilitert, etter at deres innsats under Andre verdenskrig ble holdt tilbake i alle årene under sovjetisk okkupasjon. I 1995 mottok han posthumt Den polske orden for sin krigsinnsats, men det var ikke før i 2003 at de som sto bak den falske anklagen ble tiltalt for sine handlinger.

FAMILIELIV: Witold Pilecki sammen med kona Maria i et fredelig øyeblikk. Hun var utdannet lærer, opprinnelig fra Hviterussland. De fikk to barn sammen. Foto: Wikimedia
FAMILIELIV: Witold Pilecki sammen med kona Maria i et fredelig øyeblikk. Hun var utdannet lærer, opprinnelig fra Hviterussland. De fikk to barn sammen. Foto: Wikimedia

Hvor liket av Pilecki til slutt havnet er det ingen som helt vet, men muligens ble hans levninger dumpet på en avfallsplass ved Powazki kirkegård i Warszawa. Her er det i dag reist en symbolsk gravstein, hvor hans innsats under krigen – og i Auschwitz – er risset inn.

Et beskjedent, men talende vitnesbyrd om en modig mann, med en oppgave han opplevde som større enn seg selv.

Les også serien om UDs ukjente oppdrag:

Del 1: Turisten som USA og Norge ofret

Del 2: Den norske spionen som gikk inn i kulden

Del 3: Ba Norge bevise at han overlevde nazi-henrettelse

Kilder:

New York Times, Auschwitz Volunteer: Beyond bravery av Witold Pilecki, The Atlantic, Wikipedia

New York Times

The Atlantic

Mer fra ABC Nyheter