Lesley Moffat og en kollega sjekker hvordan dyrene har det.
Lesley Moffat og en kollega sjekker hvordan dyrene har det.

Levende dyr i eksportindustrien:

– Denne lider av overoppheting

Lesley Moffat og en kollega sjekker hvordan dyrene har det. Foto: Jo-Anne McArthur/Eyes on Animals/The Guardian

Global etterspørsel etter kjøtt fører til at flere levende dyr enn noensinne fraktes rundt om i verden. Aktivister opplyser om uutholdelige leveforhold, men de taler for døve ører.

TYRKIA, BULGARIA (The Guardian): Ved grenseovergangen Kapikule mellom Tyrkia og Bulgaria går Lesley Moffat med en notatblokk i hånden langs de parkerte lastebilene fylt til randen av levende kuer og sauer som venter på å bli eksportert ut av EU.

Noen ganger blir dyrene stående i lastebilene i flere dager, fanget i metallcontainere knapt nok skjermet fra den blendende solen mens sjåfører, byråkrater, importører og eksportører pruter over avgifter og papirarbeid.

Kyrene strever med å få hodet så nær den friske luften utenfor som mulig, mens containerne de står i fylles med urin og møkk, og ammoniakknivåene sakte men sikkert stiger.

Moffat, grunnleggeren av den nederlandske veldedighetsorganisasjonen «Eyes on Animals» , stikker hånden gjennom gitteret på en lastebil for å sjekke om dyrene har nok vann.

– Se på dette, sier hun. Moffat tar tak i høydotten som sitter fast og peker mot kumøkka som tetter vannløpet.

– Det blir fullt av høy og skit, og de kan aldri drikke av det. Sjåførene må gi dem vann i bøtter.

Hun fisker opp et elektronisk termometer fra et hylster på veska si, stikker det gjennom sprinklene og måler temperaturen.

Den er over 30 grader, noe som er høyere enn EUs forskrifter. Hun noterer tallet i sjekklisten sin mens hun beveger seg fra lastebil til lastebil, klapper noen av de plagede dyrene snuten. Hun lar også noen av de dehydrerte dyra drikke av hennes egen vannflaske.

– Denne viser symptomer på overoppheting, den ruller med tungen, sier hun og peker på en ku i en av lastebilene.

Tomme løfter om grøntområde

Hun forteller at myndighetene i årevis har lovet å bygge et grøntområde med mulighet for skygge for ventende dyr på grensen, de har til og med vist frem planer for hvordan anlegget skal bli. Men ingenting har skjedd.

– Hvert år er det samme situasjon her, sier hun og legger til.

– Lastebiler kommer når det er over 30 grader, selv om det er ulovlig. Det er finnes kun en brannhydrant her, ingen skygge, ingen infrastruktur. Kun lastebiler som venter i solen hele dagen.

En kalv på transport.
En kalv på transport.

Etterspørselen etter kjøtt øker over hele verden, på tross av at industrien møter motstand fra dyrerettighetsaktivister, så vel som spirende vegetariske og veganske impulser i vesten. Eksportvirksomheten med levende dyr er blomstrende. Hvert eneste øyeblikk dagen gjennom flyttes dyr enorme avstander hit og dit rundt over hele verden.

Hester fra USA stues inn på transportvogner og sendes av sted for å bli slaktet i Mexico. Canadiske griser må tåle isende kulde mens de venter i lange perioder ved den amerikanske grensen. Husdyr fra Sentral-Europa blir sendt til Russlands mest avsidesliggende avkroker, hvor de slaktes, fetes opp eller avles.

Kyr fra Australia, Uruguay og Argentina lastes på skip og må tåle flere uker lange seilaser før de ankommer bestemmelsesstedene sine i Midtøsten.

– De leter etter veldig ferskt kjøtt

Denne handelen vokser raskt. Mellom 2014 og 2017 økte eksporten av levende hester, storfe, kylling, sauer, griser og geiter i EU med 62,5 prosent - hovedsakelig til Tyrkia, Nord-Afrika og Midtøsten - til nesten 586 millioner kilo. I fjor eksporterte Australia 2,85 millioner husdyr verdt 1,4 milliarder dollar, hovedsakelig til Kuwait, Qatar og Indonesia. Og tallene stiger. Eksporten av levende sauer steg med 21,4 prosent, mens levende kalver økte med 9,7% mellom mars 2017 og mars 2018, ifølge Australian Bureau of Statistics.

Saken fortsetter under bildet

Foto: Eyes on Animals
Foto: Eyes on Animals

Handelen gir mening økonomisk. Den dekker et behov hos de som er villige til å betale godt for importert kjøtt, som for eksempel Tyrkia som forbruker langt mer enn de produserer. Levende dyreeksport reduserer behovet for å kjøpe inn dyrt utstyr for å holde kjøttet frosset. EU importerer store mengder frukt og grønnsaker, og eksport av levende dyr bidrar til å tette handelsgapet.

Dessuten krever slaktere i muslimske land nylig slaktet lam og biff.

– Det har å gjøre med kjøttkonsumkulturen, sier Jean-Luc Mériaux, generalsekretær i European Union of Livestock and Meat Trades Union (UECBV), en brusselbasert lobbygruppe som argumenterer for at eksport bidrar til EUs økonomi.

– De leter etter veldig ferskt kjøtt, de spiser det umiddelbart etter slaktingen. Og hvis vi ikke leverer storfeet, vil noen andre gjøre det – for eksempel Brasil, Uruguay eller Australia.

Lærte om fabrikkopprett - ble aktivist

Handelen reiser imidlertid noen ubehagelige etiske spørsmål. Grensen mellom Tyrkia og Bulgaria er flaskehalsen hvor veldig mange dyr forlater EU på vei til Tyrkia og Midtøsten. Her står mange av kyrene så trangt at de ikke kan legge seg ned. Urovekkende få av dem rauter, noe som ofte er tegn på utmattelse. En ku blør fra hodet etter at hornet hennes har blitt sittende fast i gitteret på lastebilen og er dratt av.

Moffat er i konstant aktivitet her. Hun snakker med lastebilsjåførene, og prøver å gi dyrene så mye omsorg som hun kan. Når hun oppdager en nyfødt kalv i trøbbel (sannsynligvis født under reisen), innkaller hun en veterinær fra den nærliggende byen Edirne i Nordvest-Tyrkia og betaler for medisinsk behandling.

Moffat er barnebarn av storfebønder i Ontario. De behandlet sine godt og vel 40 kyr bra, men som barn fikk hun se på at global landbruksindustri gjorde sitt inntog og industrialiserte husdyrholdet, en praksis hun opplevde som ulevelig for dyrene og usunn for folk som spiser kjøttet.

– Jeg lærte om fabrikkoppdrett som en 12-åring, sier hun.

– Det gjorde meg til aktivist med en gang.

Nå jakter hun fysisk på forhandlere og lastebiler. Hun forfølger dem ofte med bil i flere mil, og holder øye med hvordan de behandler dyrene. Hennes skumleste opplevelse skjedde i 2005, mens hun overvåket en forretningsmann i landlige Belgia. Hun så på mens han lastet esler på en lastebil på andre siden av et jorde. Han så henne. Hun løp tilbake til bilen sin, og han fulgte etter med en baseballkølle, som han brukte til å knuse bilen hennes. Hun spolte avgårde med mannen i hælene.

– Jeg har aldri kjørt så fort, sier hun.

– Jeg suste gjennom småbyene i 180 km/t, forteller hun om hendelsen som endte med at hun til slutt turte å stoppe ved en kafé og ringe etter hjelp.

De fleste møtene hennes er heldigvis langt mindre konfronterende.

Kjendiser flyktet fra NRK-program etter lamme-slakt: – Redde for å fremstå som slemme og dumme

– De er ikke sjefene

I løpet av de tiden vi tilbringer med henne ved grensen, lar flere av lastebilsjåførene som hun vekker fra hviletidsslumringen seg overtale til å slå på viftene som er installert inne i trailerne når hun forteller dem temperaturen inne hos dyrene. Andre lover å gi dem vann mens de venter på at tollpapirene skal komme i orden. Moffat har lite å utsette på sjåførene som ofte ville hatt arbeid i landbruket, hadde det ikke vært for industrioppdretten. Mange av sjåførene gir uttrykk for sympati med dyrene og er ivrige etter å samarbeide.

– De er ikke de som sitter med de store pengene, sier hun.

– De er ikke sjefene. De er tvunget til å kjøre veldig lange økter, lange avstander alene. Det er ulovlig, men det sparer penger for sjefen deres.

Dette er bare en av frontlinjene som aktivister rundt om i verden har kjempet på i årevis. På 90-tallet var nyhetsbildet i Storbritannia dominert av en stor protestbevegelse. I 1995 ble den 31 år gamle dyrerettighetsaktivisten Jill Phipps klemt til døde av en lastebil under en protestaksjon mot eksport av levende kalver

til Nederland.

Temaet har kommet opp igjen på grunn av Brexit-diskusjonene, fordi Storbritannias miljøsekretær Michael Gove ønsker et forbud mot eksport av levende husdyr etter at landet forlater EU. Dette er et lovforslag som ikke ville bli tillatt innenfor EUs handelsreglement.

New Zealand har i realiteten hatt et forbud mot eksport før slakt siden 2003, mens aktivister i Australia nå jobber mot et forbud etter å ha brukt skjult kameraopptak for å avsløre misbruk som de mener foregår på skipene som frakter levende husdyr til slakting over hele verden. Ifølge aktivistene blir kuer holdt i containere som gradvis fylles opp med titusenvis av liter urin og avføring under varme, ukelange reiser.

Les også: Sauekjøtt blir pelsdyrfôr

– Dyr er ikke varer. De er vesener

Dyrevernaktivistene mener at handel med levende dyr er unødvendig, og at dyr skal avles opp nær der de spises, eller slaktes og eksporteres i frossen tilstand.

– Vi vil stoppe denne grusomme og fullstendig utdaterte formen for handel, sier Reineke Hameleers, direktør for Eurogroup for Animals.

– Dyr er ikke varer. De er vesener.

Jørn Dohrmann, et dansk medlem av det europeiske parlamentet som fungerer som rapportør for levende dyreeksport, sier at EU bør slutte å selge dyr til land hvor de kan bli utsatt for misbruk.

Aktivister sier at retningslinjer fastsatt av EU og deres medlemsland raskt blir lagt til side i øyeblikket dyrene blir loset inn på lastebiler eller skip som drives av store selskap.

Saken fortsetter under

Kyrne på grensetransporten var tydelig underernært. Foto: Eyes on Animals
Kyrne på grensetransporten var tydelig underernært. Foto: Eyes on Animals

– De kan ikke bevege seg, sier Francesca Porta, fra organisasjonen Eurogroup for Animals.

– Hvis de faller ned, kan de ikke reise seg igjen. De utmattes fordi reisen er veldig lang. De har ikke vann, mat eller hviletid. For diende dyr spesielt er dødeligheten veldig høy.

28 forskjellige sett med regler

EU er opptatt av kontroversen og jobber med en undersøkelse som ser på måten reglene blir implementert. Undersøkelsen skal være ferdig innen januar 2019. Dohrmann reiste til Tyrkia denne måneden for å se behandlingen av dyr ved grensen.

– Jeg tror ikke den europeiske kommisjonen innfrir godt nok på dette området, sier han.

– Du har 28 forskjellige sett med regler, og de er ikke implementert på samme måte i hvert land.

UECBV insisterer på at næringen følger strenge nasjonale og europeiske krav, samtidig som de anerkjenner sporadiske «mangler» og rom for forbedring. Mériaux sier at selskaper som ikke overholder reglene simpelthen ikke klarer å operere.

– Prøv å laste en lastebil i Frankrike eller Irland om sommeren. Du vil ikke få tillatelse til å reise til Tyrkia fordi temperaturen er for høy, sier han.

– Du vil få beskjed om å vente et par uker.

Industriprodusenter hevder til og med at aktivistens handlinger fører til utilsiktede konsekvenser. Kirk Leech, administrerende direktør i den London-baserte lobbygruppen European Animal Research Association, viser til et eksempel hvor et nederlandsk selskap er tvunget til å bruke et rustent og forfallent russisk tankskip for å frakte sauer fra kysten i Kent til Frankrike for halal-slakting fordi ingen andre fraktfirma ville flytte levende dyr.

– Fordi aktivistene har laget en stor kampanje rundt dette, har de tvunget gode transportleverandører som Eurotunnel bort fra dette, sier han.

– Eurotunnel frakter tanker, alkohol og sigaretter, men de vil ikke røre dyr for mat- eller forskningsformål fordi de frykter de omdømmekonsekvensene.

Bare Air France og noen få charterfly vil fly levende dyr for forskning eller forbruk. Leech viser til et tilfelle hvor levende dyr skulle fraktes 300 kilometer i Portugal fra Lisboa til Porto, men måtte flys via Frankfurt fordi den portugisiske nasjonale transportøren nekter å frakte forskningsdyr. Han poengterer at dette skaper ekstra stress for dyrene.

Moffat er kjent med disse argumentene. Hun innrømmer at noen ganger vinner de og andre ganger taper de.

– Du må begynne et sted. Når det blir renset opp i ett område, blir det litt mer skitt i området ved siden av, sier hun.

Hun kommer ikke til å gi opp med det første.

– Det spiller ingen rolle at disse dyrene er på vei til slakting, sier hun.

– Alt som har vilje til liv og føler smerte, bør vi tenke oss om to ganger før vi lar lide. Å inkludere alle vesener som føler smerte ser jeg som en naturlig måte å vise medfølelse.

Oversatt av Inge Kvivik / ABC Nyheter / Pressworks © Guardian News & Media Limited.