40 år siden Norge var i Libanon:

– Kulene sang gjennom lufta

Fra første UNIFIL-kontingent Norbatt 1 i Libanon, april 1978. Foto: Forsvaret/Gustav P. Jensen.
– Det er nok individuelt hvordan man opplever å bli beskutt, sier veteran Bjørn Olav Utvik. I påsken er det 40 år siden Norge sendte sine første soldater til FN-styrkene i Libanon.
Av 26. mars 2018

– Det er nok veldig individuelt hvordan man opplever å bli beskutt.

– Når granatene nærmer seg hører man en bestemt plystrelyd. Det smalt rundt oss, drysset jord og småstein i beskyttelsesrommet, sier Bjørn Olav Utvik (63) til ABC Nyheter. Professoren tjenestegjorde som infanterist i den andre norske kontingenten i Sør-Libanon, fra høsten 1978.

Palestinsk geriljasoldat følger med på soldater fra den første franske UNIFIL-kontingenten i byen Tyre. 24. mars 1978. Scanpix/AP.

FNs sikkerhetsråd vedtok påsken 1978, etter Israels invasjon, å sette inn den fredsbevarende styrken United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL), opprinnelig med 6000 soldater. Bare fire dager etter at Norge mottok henvendelsen fra FN, var første fremparti på vei til Beirut, og ankom 26. mars.

– Det er nok veldig individuelt hvordan man opplever å bli beskutt.

– Jeg husker best en situasjon der vi sto i en landsby vi skulle beskytte. Den Israel-allierte Haddad-militsen hadde beskutt oss med artilleri en tid. Deretter fikk vi et ultimatum, med beskjed om å trekke oss ut av landsbyen innen klokka 12 dagen etter.

FN ga ordre om at de norske soldatene skulle bli stående.

Bjørn Olav Utvik ved ankomst i Beirut november 1978. Foto: Privat.

– Vi lå ugunstig til i en skråning, der de som eventuelt kom ovenfra ville få et klart overtak. Det var ikke en særlig god deal. På et eller annet nivå er man redd. Det var en merkelig følelse av at verden eksisterte bare frem til klokka 12.

Den libanesiske offiseren Saad Haddad hadde siden 1976 ledet en kristen militsgruppe i Sør-Libanon, og fikk overdratt et bufferområde grensen av Israel da okkupasjonsstyrkene trakk seg tilbake sommeren 1978. Militsen var ofte i klammeri med FN-styrkene. Ikke minst var den norske bataljonen ofte i konflikt med gruppa.

– Vi så militsen nærme seg grenselinja, og gjorde oss klare. Fem minutter før fristen slo FN kontra, og sa vi skulle gjøre retrett. Da var det en svart stemning blant oss. Man mobiliserer hele seg for å stå i en kamp. Når da retrett-ordren kom… det var en ekkel dag, sier Utvik.

– Jeg vet ikke hva det betydde i store sammenhengen. Og jeg er jo glad jeg er her i dag. Så vidt jeg vet fikk landsbyboerne et mer ubehagelig regime, en del ble arrestert. Men jeg har ikke detaljkunnskaper om hvordan det gikk med dem.
Video fra Forsvaret i anledning 40-årsmarkeringene:

Les også:  Én av åtte må se overgrep

Populært

PLO var en «stat i staten»

– Da vi kom ned hadde det kommet i stand en praktisk forståelse med de palestinske gruppene i nord, men til gjengjeld økte spenningen med Haddad-militsen i sør, sier Utvik.

Den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLO hadde siden tidlig 70-tall skapt en slags «stat i staten» i Libanon. Dette nærværet bidro til å forsterke motsetningene i det religiøst sammensatte landet. Fra 1975-76 herjet borgerkrigen.

Norske FN-soldater på nattpatrulje med tjenestehund, april 1987. FOTO: Morten Hvaal / NTB / SCANPIX

I mars 1978 rykket israelske styrker inn i Sør-Libanon. Den direkte foranledningen var et palestinsk angrep mot en buss i Israel, men angrepet hadde vært planlagt lenge. PLO ble drevet nordover, og Israel okkuperte Libanon nord til Litani-elven.

I den aller første kontingenten, der nordmennene var tidlig på plass, lå FN-styrkene klemt mellom de stridende parter. Det var en spent situasjon, særlig mot PLO-styrkene i nord. Det kom tidlig til kamper hvor FN-soldater mistet livet.

11. mars 1978: Fatah-krigere tok seg inn i Nord-Israel og kapret to busser. 37 israelere ble drept. Angrepet ble den direkte foranledningen for den israelske invasjonen i Libanon. Scanpix/AP.

– Da vi kom ned hadde det kommet i stand en praktisk forståelse med de palestinske gruppene i nord, men til gjengjeld økte spenningen med Haddad-militsen i sør, sier Utvik.

UNIFILs ansvarsområde ble delt i åtte sektorer. Norges soldater fikk ansvar for den østligste delen mot grensen til Syria.

– I blant ble det stanset en håndfull palestinske geriljasoldater som forsøkte å ta seg gjennom FN-linjene. En del ganger ble de avvæpnet og sendt hjem. De israelske flyene som fløy over oss og slapp bomber mot PLO kunne vi ikke hindre. Det var frustrerende, når det var oppdraget vårt å hindre sammenstøt mellom partene.

Særlig de første årene var FN-tjenesten preget av høyt konfliktnivå.

Saken fortsetter under

Populært
Fra Norbatt 1, første UNIFIL-kontingent i Libanon 1978.

Beskutt av alle parter

I løpet av de 20 årene norske soldater med blå hjelmer var i Libanon ble de beskutt av nesten samtlige stridende parter. Den norske infanteribataljonen Norbatt lå midt mellom israelske styrker, major Saad Haddads kristne milits (senere SLA), og palestinske PLO. Israelske offiserer fortsatte å bistå Haddads South Lebanon Army (SLA), som ble et militært redskap for Israel frem til 2000.

Kisten til en omkommet norsk FN-soldat ankommer Fornebu under militær æresvakt. Oslo 22. juni 1978. Foto: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX

– Ved våre posisjoner var det bygget beskyttelsesrom, men beskyttelsen var nordvendt, og enkelte var helt åpne mot sør. Da vi var der brukte vi mye tid på å bygge om på disse. Vi ble ved noen anledninger beskutt med mitraljøser og artilleri sørfra, sier Utvik. 

UNIFIL skulle opprinnelig bekrefte den israelske tilbaketrekningen, og hjelpe libanesiske myndigheter gjenvinne kontroll. Den første tiden stilte Norge med det største bidraget, nærmere 900 soldater.

I strid med forutsetningene ble FN-soldatene involvert i kamphandlinger fra første stund, i første omgang mot palestinske grupper og Haddad-militsen. Det var også sammenstøt med israelske soldater.

Libanon 1984-03: Norske FN-soldater i Libanon. UNIFIL-styrkene. Bildet: Norsk FN-soldat kontrollerer biler og annen ferdsel. FOTO: Erik Thorberg / NTB / SCANPIX

Norges deltakelse besto først av en infanteribataljon (Norbatt), et verkstedkompani (Normaintcoy), et sanitetskompani (Normedcoy) og en helikopterving (Norair). Norge bidro også med personell til internasjonale avdelinger samt styrkens hovedkvarter. 21 nordmenn mistet livet under tjeneste i UNIFIL, 8 i direkte kamphandlinger.

UNIFILs mandatområde 1978. Den norske sektoren øverst i nordøst, merket NORBATT. Foto: Forsvarets museer via Digitaltmuseum.no.

– Var litt lei av jobben

Utvik kom til Libanon som del av den andre norske kontingenten i november 1978, og gjorde tjeneste som infanterist frem til november 1979.

– Jeg var rett og slett drevet av eventyrlyst. Jeg var litt lei av jobben jeg hadde, og kjæresten hadde nylig gjort det slutt. Da en kompisen foreslo dette var jeg klar for å prøve noe nytt.

Det fantes ingen profesjonell, vervet Telemarksbataljon den gang, så brorparten av de norske styrkene var rekruttert blant frivillige som hadde gjort førstegangstjeneste.

Libanon 1987-04: Norske FN-soldater i Libanon. Bildet: Norske FN-soldater patruljerer i et pansret personellkjøretøy (PPK) april 1987. FOTO: Morten Hvaal / NTB / SCANPIX

– Noen få kom rett fra førstegangstjeneste, mens de fleste sto i jobb og meldte seg frivillig.

– Noen få kom rett fra førstegangstjeneste, mens de fleste sto i jobb og meldte seg frivillig.

«DE BLÅ HJELMENE»: Norske FN-soldater på vakt i 1988. Scan-Foto: Odd Steinar Tøllefsen / SCANPIX

Det første halvåret var Utvik stasjonert i en landsby. Det var første gang han var i Midtøsten.

– Jeg ble kjent med noen veldig hyggelige folk, og opplevde en positiv holdning og gjestfrihet. Det andre halvåret var i en teltleir i ødemarka som lå litt for seg selv, for å bemanne en grensepost, det var kjedeligere på en måte, sier Utvik.

Han begynte å lære seg arabisk i løpet av tjenesten.

– Jeg hadde allerede vært interessert i «den tredje verden», som vi sa dengang. Jeg ble kjent med læreren for småbarna i en av landsbyene, så han lærte meg litt. Da jeg kom hjem tok jeg arabisk språk, og fulgte slik disse interessene videre.

I dag er Utvik professor i Midtøstens og Nordafrikas moderne historie, og leder ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk på Universitetet i Oslo.

– Kulene sang gjennom lufta

– Jeg husker godt lyden av kuler som synger gjennom lufta, men vi lå godt beskyttet.

– Det var en krigssituasjon, samtidig var de fleste dagene rolige, og det skjedde ikke stort. Så hender det at det spisser seg til. Jeg var aldri i direkte kamphandlinger der noen ble skutt ved siden av meg, men av og til ble vi beskutt med artilleri.

I leiren der Utvik var stasjonert den siste perioden opplevde de norske soldatene sporadisk beskytning med mitraljøse over hodene.

– Jeg husker godt lyden av kuler som synger gjennom lufta, men vi lå godt beskyttet.

Israelsk soldat i bønn på grensen mellom Israel og Libanon, 1. mars 1999. Scanpix/AP.

Årsaken til konflikten i Libanon i 1978 lå særlig i forholdet mellom Israel og PLO. PLO kjempet for en egen palestinsk stat, Israel forsvarte sin statsdannelse. Dette endte med okkupasjonen av en tredjepart, den sørlige delen av Libanon. De palestinske gruppene hadde lenge operert herfra. Fra baser i Sør-Libanon beskjøt de mål i Nord-Israel, og Israel besvarte ilden.

– Mye ved Forsvarets forberedelser var bra, men vi fikk nærmest ingen opplæring om situasjonen i Libanon før vi dro ut, hva som egentlig foregikk og omstendighetene rundt, sier Utvik.

Han forteller at den norske Midtøsten-diplomaten Hans Wilhelm Longva på et tidspunkt kom og holdt foredrag om situasjonen.

– Det var veldig bra. Ellers var det ikke noe systematisk program for å sette oss inn i situasjonen vi sto i.

Les også:   Barth Eide: – Longva var den ultimate diplomat

Katteplager med gevær

– Det må også ha vært en ganske mangelfull screening av dem som var der. Det kom enkelte med åpenbare alkoholproblemer og antakelig psykiske problemer som neppe hadde godt av å være der, og var vanskelige å jobbe sammen med, sier Utvik.

En libanesisk jente ser mot en bro ødelagt av israelske stridsfly i forbindelse med krigen mot Hizbollah. Juli 2006. Foto: Scanpix/AP.

En i troppen hadde det han kaller en bisarr oppførsel. Soldaten begynte å «jakte» på hunder og katter på eget initiativ. Det ble funnet en katt han hadde tatt livet av med 39 bajonettstikk. Da ble han fratatt våpenet, og satt til kjøkkentjeneste. Så ble han sendt hjem, ifølge Utvik. – Men i begynnelsen av 4. kontingent oppdaget jeg plutselig at han var tilbake igjen, som vaktsoldat med gevær. Det var tidvis til de grader mangel på bakgrunnssjekk, sier professoren i dag.

I årene etter den første norske innsatsen har det vært omdiskutert hvilke eventuelle senvirkninger enkelte veteraner har hatt.

En av de norske MTB'ene som ble satt inn i FN-operasjonen langs kysten av Libanon ved ankomst til Kypros oktober det året. Foto: Jarl Fr. Erichsen / SCANPIX .

I en undersøkelse fra Forsvarets sanitet høsten 2017 fant man at selvmordsraten blant Libanon-veteraner som tjenestegjorde i perioder med høyt konfliktnivå var 30 prosent høyere enn det norske gjennomsnittet. Denne gruppen var også mer utsatt for ulykker, som trafikkulykker.

Samtidig har tidligere undersøkelser, som UNIFIL-undersøkelsen i 2016, vist at Libanon-veteranene klarer seg forholdsvis bra, men med en noe høyere forekomst av helseplager knyttet til psykiske påkjenninger, som posttraumatisk stress og angst.

Les også: Norge betaler 195 millioner til ti FN-fredsstyrker rundt om i verden

– Israel rullet rett gjennom FN-sonen

FN-styrken kom på nytt i en presset situasjon da Israel invaderte igjen i 1982, og okkuperte store deler av Sør-Libanon.

– Da Israel invaderte på nytt rullet de rett gjennom FN-sonen. Det er nærmest utenkelig at en FN-styrke skulle vært i stand til å blokkere den israelske hæren hvis de absolutt ville frem.

UNIFIL hadde ikke mandat eller våpen til å hindre okkupasjonen, men observerte og rapporterte om hendelser – og søkte å beskytte sivilbefolkningen innen sitt område.

Saken fortsetter under

Palestinske kvinner i sorg i flyktningeleiren Sabra 19. september 1982. Flere hundre flyktninger ble massakrert da kristne falangister angrep leirene Sabra og Shatila i Vest-Beirut, uten at de israelske beleiringsstyrkene grep inn. UNIFIL sto ikke i dette området. Scanpix/AP.

– Da blir man mer en ren observatørstyrke, sier Utvik.

Lokalbefolkningen i Ebel es-Saqi vinker farvel til norske FN-soldater i november 1998. Foto: Forsvaret/Torbjørn Kjosvold.

Fra 1982 til år 2000 var UNIFIL omsluttet av israelskokkuperte områder.

– Da blir man mer en ren observatørstyrke, sier Utvik.

Israel trakk først sine styrker ut i år 2000. SLA-militsen gikk i oppløsning, og Hizbollah tok kontroll over områdene Israel evakuerte.

Les også: Ny bok forteller om norsk fangemishandling

– Jaggu ikke sikker på betydningen

Lille Libanon med omkring 6 millioner innbyggere (etter den enorme flyktningtilstrømningen fra Syria) er et etnisk, språklig, politisk og religiøst lappeteppe. Sunnimuslimer, sjiaer, og kristne lever side om side. I dag er det den tungt væpnede, Iran-støttede Hizbollah-bevegelsen som er en «stat i staten». Gruppas væpnede fløy anses som en terrorgruppe av de fleste vestlige land. Men Hizbollah stiller også til valg, og har representanter i nasjonalforsamlingen.

Saken fortsetter under

Ebel es Saqi, Libanon. 1988: De to norske FN-soldatene Torgeir Stensrud fra Bærum og Lars Petter Anderen fra Moss er blitt tildelt den libanesiske krigsmedaljen og en medalje som blir gitt mannskaper som blir såret i forsvaret av landet, etter at de ble utsatt for et israelsk angrep i august året før. Foto: NTB / SCANPIX

– Det kan hende det er fordi innbyggerne vet hva borgerkrig vil si, sier Utvik.

Tross alle de sekteriske spenningene har det siden borgerkrigens slutt i 1990 tross alt ikke brutt ut en ny, til tross for sammenstøt. Landet har vært relativt stabilt, tar man høyde for den israelske krigen mot Hizbollah i 2006, og de enorme påkjenningene fra flyktningestrømmen under den syriske borgerkrigen fra 2011.

– Det kan hende det er fordi innbyggerne vet hva borgerkrig vil si, sier Utvik.

– FN-styrkens betydning er jeg jaggu ikke sikker på, om det har hatt noen varige virkninger. Innen konseptet «fredsbevarende styrker» tror jeg det UNIFIL var forholdsvis adekvat. Konseptet tilsier ikke at man skulle kunne føre krig mot en regulær hær, men hadde voldsmakt til å markere hvor grensen skulle gå.

Reiser tilbake

Frem til i dag har omkring 22.400 norske menn og kvinner tjenestegjort i UNIFIL.

I april reiser Utvik tilbake til områdene han tjenestegjorde i, sammen med andre veteraner.

–Takket være Facebook har jeg fått kontakt med folk jeg nesten ikke har snakket med på 40 år. Jeg gleder meg, og er veldig spent. Jeg har kun vært så vidt i Beirut et par ganger siden tjenesten, og ikke besøkt områdene hvor jeg var soldat.

UNIFIL består i dag av 10.500 soldater, som overvåker våpenhvilen mellom den Iran-støttede Hizbollah-bevegelsen og Israel, og bistår med grensesikring. Etter den israelske krigen mot Hizbollah i 2006 ble UNIFIL utvidet. Norske myndigheter vedtok å bidra med fire missiltorpedobåter og et støttefartøy 2006-2007. I fjor høst ble UNIFILs oppdrag vedtatt forlenget med ett år.

– Fra 1978-82 var det minimalt med krigshandlinger i området, men på et vis utsatte man bare Israels oppgjør med PLO med noen få år. I tiden etter 1982 er det lov å håpe at UNIFILs observatørrolle kan ha fått Israel til å moderere sin fremferd, sier Utvik.

Les også: 152 norske soldater tok liv i Libanon

Kilder: Forsvaret.no , SNL om Libanon , SNL om UNIFIL , Forsvarets forum , Itjenestefornorge.no , Forsvaret.no.

Fra «Falkehøyden», Norbatts hovedkvarter i Sør-Libanon. Juni 1995. Foto: Forsvaret/FRM.