Sa ja til å gifte seg med fetteren i frykt for å bli drept av familien
LES SAKEN
Hele Samiras utvidede familie bor i et ettroms-telt i flyktningleiren Kabarto. Ved siden av teltet er det et lite kjøkken og et toalett som alle deler på. Foto: TORI AARSETH
Tre menn mistet livet i det første forsøket på å redde Samira (22) fra IS. Etter nesten to år i fangenskap fikk Hassaf-brødrene henne ut. Dette er historien om hverdagsheltene som aldri gav opp.
DUHOK og KABRTO, IRAK (ABC Nyheter): I en forstad utenfor Duhok, nord i Irak, møter jeg Basil Hassaf.
Han forteller om operasjonen som til slutt lyktes i å redde Samira fra IS.
– Jeg og to andre peshmergaer dro fem kilometer inn i IS-kontrollert territorium for å hente Samira og de to barna hun hadde beskyttet gjennom tiden i fangenskap. Koalisjonsstyrkene var informert slik at de ikke skulle bombe vår bil fra luften. Vi holdt kontakten med dem hele veien så de kunne fortelle oss om det hvis de så at noen av IS’ biler fulgte etter oss, forteller Basil.
Basil Hassaf og broren Khalil er selv yezidier fra Sinjar. Siden IS okkuperte hjemstedet har de hjulpet folk å flykte fra fangenskap hos IS Foto: TORI AARSETH
Samtidig ble Samira hentet ut av motstandsfolk på innsiden av den IS-okkuperte byen Tel Afar, slik at hun kunne komme redningsmennene i møte.
Ville hjelpe
Basil og broren Khalil har de siste årene drevet et nettverk av motstandsfolk inne i de tidligere IS-kontrollerte byene i Irak, og noen områder av Syria. De har brukt nettverket til å koordinere aksjoner for å få reddet ut yezidikvinner og barn som ble tatt til fange under IS’ frammarsj i august 2014.
Basil jobbet som fotograf på hjemstedet Khana Sor i Sinjarområdet før IS kom. I stua der familien bor nå, henger det familiebilder han har tatt. Ellers er leiligheten sparsommelig innredet. Utenom bildene er det neste ingen personlige ting å se.
Basil var i Duhok for å trykke bilder da IS invaderte hjemstedet for tre år siden. Det var slik han slapp unna. Han forklarer hvordan det kom til at brødrene begynte å smugle folk ut fra de IS-kontrollerte territoriene.
– Til å begynne med var det kaos. Vi så alle menneskene som flyktet fra Sinjar, og som unge yezidier ønsket vi å hjelpe, sier Basil.
Han forteller at de samlet folk og organiserte overnatting på skoler og i andre bygninger. Det var slik det begynte.
– Det var også veldig mange mennesker som var savnet etter katastrofen. Vi begynte å samle informasjon om de savnede, og vi ringte noen av vennene våre som enda befant seg inne i IS-kontrollert territorium for å høre om de visste noe om dem. Det var da vi fikk ideen at vi kunne be disse menneskene om hjelp til å få folk ut.
De to brødrene har reddet flere hundre kvinner og barn ut av IS’ klør. De har skapt seg et rykte, og mottar jevnlig dødstrusler fra IS.
Samira ble holdt fanget av IS i nesten to år. Foreløpig ønsker hun ikke å vise ansiktet sitt. Foto: TORI AARSETH
Basil viser meg to bilder av en yezidigutt på rundt 12 år. På det første bildet holder han en rifle og har et alvorlig uttrykk. Hassaf-brødrene fikk bildet tilsendt fra IS med en trussel om at gutten skulle bli indoktrinert i IS' ideologi, og sendt for å drepe dem. På det neste bildet ser vi ham smilende ved siden av Hassaf-brødrene, endelig i frihet.
Bakholdsangrepet
Redningsoperasjonene er risikable, og det er ikke alltid de lykkes. Første gangen de forsøkte å redde Samira gikk det galt.
– Samira ringte til Khalil og avtalte tid og sted for redningsaksjonen, forteller Basil.
Det brødrene ikke visste var at IS-mannen som holdt Samira fanget stod ved siden av med en pistol rettet mot hodet hennes. Det var nabojenta «Nadia,» også en yezidi-kvinne fanget av IS, som hadde gitt Samira nummeret til brødrene og lånt henne en mobiltelefon. Hun kom over til Samiras hus mens mennene var ute, og forklarte hvordan det fungerte. På vei tilbake ble «Nadia» oppdaget av mannen hun var fange hos. De to IS-mennene kom sammen og la en plan for å slå tilbake mot brødrene.
– Det var en gruppe på fire personer som kom for å redde Samira ut. Tre av dem ble drept i bakholdsangrepet som ventet. Bare én av dem overlevde. Han var en bekjent av en lokal Emir, en vel ansett person, og klarte å forhandle seg ut av det. Senere kom han tilbake og begynte å jobbe for oss igjen, forteller Basil.
– Til tross for det som skjedde ga vi aldri opp. Og vi greide å redde Samira og barna til slutt.
Vanligvis er det Khalil som tar seg av koordineringen med de som skal reddes, mens Basil sørget for logistikken. Basil reiste ofte inn i IS-territorium for å hente kvinnene og barna som hadde blitt frigjort.
Helsepersonell i Kabartoleiren forteller at selvmordsfaren er høy blant kvinnene som har vært holdt fanget av IS. Foto: TORI AARSETH
Under intervjuet er det Basil som sitter med nødtelefonen, Khalil er i Tyskland. Telefonen må alltid være på i tilfelle noen ringer. Det er vanskelig for de på innsiden å få tak i en telefon og få ringt uten å bli oppdaget, og vinduet for å opprette kontakt er gjerne kort.
Tatt av IS
Basil tar meg med til Kabartoleiren for internt fordrevne utenfor Duhok for å møte Samira. Symmetriske rekker med helt like, hvite telt står midt i et tørt og karrig landskap, langt fra byen. På det meste har det bodd nesten 30 000 mennesker fordelt på 6000 telt her. De fleste av dem er yezidier som flyktet fra Sinjar for tre år siden, men her er også noen muslimer. Gradestokken viser godt over 40 grader, og de fleste beboerne holder seg inne, i skyggen.
Samira bor i et cirka 20 kvadratmeter stort telt sammen med de andre overlevende medlemmene av hennes utvidede familie. Flere familiemedlemmer er fremdeles savnet. Det er madrasser på gulvet og en liten TV i hjørnet. Familien serverer meg te, som seg hør og bør etter områdets skikk og bruk. De to barna som ble reddet sammen med Samira er også her, en jente på 6 år og en gutt på 2 år. Gutten var bare 5 måneder gammel da de ble tatt av IS. Samira forteller hva som skjedde den skjebnesvangre morgenen da de ble tatt.
– Vi flyktet fra Sinjar by for å komme oss unna, men IS tok oss igjen i Dugri, forteller hun.
– To IS-menn kom i en pickup med en doshka – et tungt maskingevær – på lasteplanet. Vi var i en kolonne med 30 biler, og de klarte å ta nesten alle til fange, fortsetter Samira.
Samira ble tatt sammen med hele sin familie, og onkelens familie. Mange av dem klarte å flykte kort tid etter. De befant seg i Shilo da et flyangrep mot IS skapte en åpning for at de kunne rømme. Samira og barna ble holdt et annet sted, og klarte ikke å komme seg unna. Det ble begynnelsen på nesten to år med mishandling og fornedrelse.
– Etter Shilo tok de oss til en skole i Tel Afar, og så til Badosh fengsel mellom Tel Afar og Mosul. Etter hvert begynte de å skille ut de gamle og barna, slik at det bare var unge kvinner igjen. Jeg hadde fire barn med meg først. De prøvde å ta dem fra meg, men jeg sa at dette var mine barn og at de måtte få være sammen med meg.
I virkeligheten var de fire barna kusinens barn, men Samira tok dem som sine egne så hun kunne beskytte dem. De to eldste, en jente på 12 år og en gutt på 10 år, ble tatt fra henne da hun ble solgt til en mann i Tel Afar.
– Gutten er tatt for å bli indoktrinert til å kjempe for IS, og jenta er solgt til en mann. Vi har ikke hørt noe fra dem siden, sier Samira.
Basil Hassaf forteller om metodene han og broren bruker for å redde folk fra IS. Noen detaljer må holdes hemmelig av hensyn til fremtidige operasjoner. Foto: TORI AARSETH
Hun er fattet, men det er tydelig at hun er sterkt preget av det hun har vært igjennom. Øynene blir blanke i det hun forteller om de savnede barna, men hun gråter ikke. Den 6 år gamle jenta sitter ovenfor meg. Hun har bustete, brunt hår. Hun er nysgjerrig og stirrer intenst med stålblå øyne, men hun smiler ikke. Jeg kan bare forestille meg hva hun har sett i løpet av sitt korte liv.
Samira forteller om de første etappene av redningsoperasjonen som til slutt fikk henne og barna ut etter ett år og åtte måneder i fangenskap.
– Kona til IS-mannen som holdt meg fanget hadde slått meg i ansiktet slik at øyet hovnet opp. Jeg ba om å få dra til sykehuset for å få behandling. Heldigvis var det ingen andre som ville passe på barna, så det var ikke noe problem for meg å ta dem med. Hvis noen spurte hvorfor jeg var ute alene, så kunne jeg si at jeg skulle til sykehuset. Fra sykehuset kom det en mann og tok oss med til et skjulested.
Straks Samira og barna var i sikkerhet, kunne Hassaf-brødrene planlegge ruta ut av IS-kontrollert territorium. De ble flyttet en gang til med bil, og så måtte de gå den siste etappen før Basil og peshmergaene kunne møte dem. Samira bar det yngste barnet på armen. Basil sier at han ikke kan fortelle mer om detaljene i operasjonen. Han vil ikke at metodene skal bli kjent for IS.
En ny hverdag
Hverdagen har blitt en helt annen for Hassaf-brødrene siden dagene tilbake i landsbyen Khana Sor.
– Vi trodde aldri at noe slikt skulle skje, at folket vårt ville bli tatt av IS, sier Basil.
– Jeg var fotograf og hadde mitt eget studio. Broren min, Khalil, er advokat. Jeg vervet meg til peshmergastyrkene etter IS kom, men jeg jobber i kommunikasjonsenheten. Jeg liker ikke å bære våpen, men der er ikke noe alternativ lenger. Det er en vanskelig ting, det å drepe.
Basil forteller om nettverket de har bygd seg opp inne i IS-territoriene. De består av celler på tre-fire personer, og ingen av cellene kan vite om hverandre i fall de blir oppdaget. Hver redningsoperasjon er forskjellig. Noen er relativt enkle å gjennomføre, mens andre krever flere etapper og flere forskjellige celler som skal koordineres. Noen ganger har IS forberedt bakholdsangrep som de må kjempe seg ut av, og noen ganger blir folkene på innsiden arrestert.
– De som jobber med oss på innsiden er folk vi kjenner fra våre tidligere liv. De er arabere, og kan leve ganske trygt under IS-styre. Mosul, for eksempel, ligger veldig nært Sinjar, så jeg pleide å reise dit ofte, og kjenner mange der.
Hassaf-brødrene opererte først bare i Irak, i byer som Mosul, Tel Afar og Bahaj, og sendte telefoner som kom fra folk i Syria videre til andre smuglere med nettverk der. Fra den spede begynnelsen bygde brødrene ut nettverket på innsiden etter snøballmetoden, og etterhvert begynte de å operere i Syria også.
– Vi begynte med å spørre noen få venner om de ville jobbe med oss for å få ut folk. Hvis de ikke kunne, spurte vi dem om å finne andre som kunne. På denne måten bygde vi nettverket vårt sakte men sikkert. For hver dag som går kjenner vi flere folk på innsiden som hjelper oss.
I dag er store deler av tidligere IS-kontrollerte områder frigjort, men det finnes fremdeles landsbyer og områder under IS-styre. Basil omkom i en bilulykke kort tid etter intervjuet, men broren Khalil har fortsatt med redningsoperasjonene. For kort tid siden reddet han noen fra Bukamal i Syria, og han får også fremdeles telefoner fra Mayadin.
Redningsoperasjonene er ikke gratis. De kan koste fra 15 000 opp til 120 000 kroner per operasjon. Noe er logistikk, men mange av medhjelperne på innsiden tar også betalt for risikoen de løper. Tidligere president for den kurdiske regionale regjeringen, Masoud Barzani, åpnet et eget kontor som dekker utgifter til slike operasjoner.
– Vi er veldig åpne om det vi gjør. Vi jobber med myndighetene og vi koordinerer med sikkerhetsstyrkene, sier Basil.
Jeg spør om Hassaf-brødrene selv tjener noe på operasjonene.
– Umulig! Vi kan ikke ta penger for å gjøre dette. Dette er humanitært arbeid.
Livet etter IS
Det er et vedvarende problem i Kabartoleiren at flere av de unge kvinnene som blir frigjort, tar selvmord i etterkant. Selv om Samira åpenbart er glad for å være fri, er det fremdeles en lang vei tilbake til livet. Bosituasjonen, hvor hun lever tett sammen med den utvidede familien, gir lite privatliv og rom til å prosessere traumene. For Samira er likevel det verste at hun ikke har noe å gjøre. Det er lite tilbud i leiren, og det er fort at tankene om det som skjedde tar overhånd når det ikke finnes noe annet å gjøre.
Kabartoleirene er relativt velorganiserte, men ligger langt fra nærmeste by, Duhok. På det meste har leirene huset opp mot 30 000 flyktninger. Foto: TORI AARSETH
– De behandlet oss veldig dårlig. De sultet oss, og mannen voldtok meg.
Det er tydelig at dette er vanskelig å snakke om for Samira. Jeg spør ikke om detaljer. Det er allerede godt kjent hvordan IS behandler sexslavene sine. Mannen som holdt henne fanget var en lokal turkmener fra Tel Afar. Han var 31 år gammel. Både han og kona hans var fullstendig overbeviste av IS’ makabre ideologi.
– Kona spurte meg hvorfor jeg ikke meldte meg frivillig til et selvmordsangrep. Selv sa hun at hun hadde gjort det på et blunk hvis ikke det var for at hun hadde fire små barn som trengte henne.
Jeg spør Samira hvilke håp hun har for fremtiden. Helst vil hun dra til utlandet, til Europa eller USA eller Australia.
– Jeg kan ikke dra tilbake til Sinjar. Det vil aldri bli det samme.
Hvor enn jeg drar kan jeg aldri glemme det som skjedde, men jeg vil kanskje i det minste kunne gå videre i livet.
Samira fikk nylig beskjed om at hun er akseptert som kvoteflyktning til Canada, og hun forbereder seg til å reise i desember. Det er nå litt over et år siden hun ble reddet.