The Dreadnought Hoax:
Virginia Woolf lurte «verdens beste militær» trill rundt – 30 år senere fortalte hun sannheten

Det var 7. februar 1910 at en prins og hans følge ankom havnen i den engelske kystbyen Weymouth. De ønsket å besøke Storbritannias store stolthet, det toppmoderne krigsskipet Dreadnought. Et revolusjonerende fartøy som inget på den tid kunne måle seg med.

«Prins Makalen av Abessinia og hans følge ankommer Weymouth klokken 16:20, og han ønsker gjerne å se HMS Dreadnought. Vi ber om at det legges til rette for et besøk» sto det i et telegram undertegnet «Harding foreign office».

De kongelige hadde reist helt fra Abessinia, som i dag heter Etiopia, og fikk en varm mottakelse. Den britiske marinen møtte dem med flagg og korps, og ønsket dem velkommen om bord i Dreadnought-skipet. Prinsen og hans følge fikk omvisning og snakket seg i mellom på et språk den britiske marinen ikke forsto. Det skulle vise seg å være et språk som ikke eksisterer, og besøket var alt annet enn kongelig.

«Jeg blir med»

Det var vinteren 1910 at studenten William Horace De Vere Cole kom brasende inn døren hos kompisen Adrian Stephen. Cole sto i spissen for et flere uker langt konspiratorisk prosjekt og i siste liten hadde to stykker trukket seg. De sa de var syke, men Cole mistenkte at de trakk seg i frykt. Han var helt avhengig av å finne erstattere og bestemte seg for å teste lykken hos kompisen.

Stephen sa seg villig til å bli med, og plutselig reiste storesøsteren Virginia Stephens seg. «Jeg blir med. Det er faktisk ingenting jeg ønsker mer», skal den unge kvinnen ha sagt. I dag kjenner de fleste Stephens som den verdensberømte forfatteren Virginia Woolf.

Hendelsen er beskrevet i boken «The Sultan of Zanzibar : The bizarre world and spectacular hoaxes of Horace de Vere Cole» av Martyn Downer.

Tidlig på 1900-tallet, før verdenskrigene, likte medlemmer av den britiske marinen å spøke med hverandre. Det gikk spesielt hardt for seg mellom militæret om bord i HMS Hawke og HMS Dreadnought.

HMS Dreadnought – Storbritannias stolthet

På denne tiden var Storbritannias marine var selve symbolet på landets styrke og rikdom. HMS Dreadnought var muskelbunten. Skipet var raskere, sterkere og bedre utrustet enn alt annet som seilet rundt på verdenshavene. I et hovedoppslag i avisen The Observer fra 1909 ble den britiske marinen beskrevet som «den største og sterkeste forkjemperen for verdensfred og utvikling». Et år senere sto de midt i en enorm sikkerhetsskandale og ble gjort narr av verden over.

Studenten William Cole, som tidligere hadde tjenestegjort i militæret, ble kontaktet av en som arbeidet om bord på HMS Hawke. Ifølge ham trengte gjengen på HMS Dreadnought å jekkes ned et par hakk, og glupe Cole ble bedt om å klekke ut en plan. Det endte til slutt med at Cole og fire av hans venner, Guy Ridley, Anthony Buxton, Duncan Grant og Adrian Stephen, samt Stephens søster Virginia gikk sammen om å lure marinen.

(Saken fortsetter under bildet).

«The Dreadnought Hoax»

7. februar skulle det skje. Guttene møtte opp hos Stephen-familien, hvor alt av utstyr lå klart. De ble sminket til det ugjenkjennelige og kledde på seg turban, i håp om å ligne mest mulig på kongefamilien i Abessinia. Sminken var såpass skjør at dersom de bevegde ansiktet for mye ville den mørke fargen slå sprekker og avsløre den bleke huden under. Det ble dermed helt avgjørende at ingen av de unge studentene trakk på smilebåndet før oppdraget var utført. De måtte bokstavelig talt holde masken.

Få dager tidligere hadde den britiske marinen mottatt et telegram de trodde var utsendt fra myndighetene, men i realiteten var det Cole som hadde sendt det fra et postkontor i London. Cole, ikledd fin dress og flosshatt, utga seg for å være Herbert Cholmondeley fra utenriksdepartementet og møtte opp på Londons Paddington togstasjon med prinsen og hans følge. De ble vist til sin egen private vogn i toget og tok fatt på turen til kystbyen Weymouth.

På toget skal Cole ha lært gjengen et par ord på Swahili, som forøvrig slettes ikke var språket i Abessinia, og ba dem ellers bruke en kombinasjon av latinske ord og lekespråk når de pratet seg i mellom. I kjølvannet av skandalen skal avisene ha skrevet at gjengen hadde snakket flytende abessinsk, men det gjorde de altså ikke.

(Saken fortsetter under bildet).

– Jeg glemte nesten hvem jeg selv var

Først da de forlot toget og sto ansikt til ansikt med den britiske marinen gikk alvoret opp for Virginia, som var utkledd som en abessinsk prins.

– Sekundet vi ankom Dreadnought måtte vi innta rollene våre, og vi ble behandlet som kongelige. Det ble omsider så omfattende at jeg nesten glemte at jeg ikke var en afrikansk prins, fortalte Virginia Woolf ved Rodmell Women’s Institute i 1940. Dette var første gang forfatteren fortalte offentlig om det som blir omtalt som «historiens mest dristige bløff».

Det første problemet oppsto da Virginias bror Adrian innså at kapteinen var en mann han hadde kjent i flere år. Adrian og kapteinen tilhørte samme herreklubb, og hadde vært på flere turer sammen, men takket være gjengens omfattende kostyme ble han aldri gjenkjent.

Men faren var ikke over.

Ved enden av den guidete turen ble prinsen og hans følge tilbudt mat og drikke om bord på HMS Dreadnought. Gjengen var smertelig klare over at sminken ikke ville tåle at de gapte over maten, og varmen om bord på skipet hadde gjort at de påklistrede bartene hadde begynt å slippe tak. Stephen, snartenkt som han var, takket for tilbudet men sa at prinsen og hans følge utelukkende kunne spise mat tilbredt på en spesiell måte. Dermed ble besøket, til gjengens store lettelse, avsluttet og de ble ønsket en fin reise tilbake til London.

– Noen solgte historien vår, og jeg tvilte aldri på hvem

På toget hjem jublet de over det vel gjennomførte oppdraget, og avtalt at ingen av dem skulle fortelle pressen om hva de hadde gjort. De trodde de hadde sluppet unna, inntil Virginias bror en dag gikk forbi et avisstativ og så bilde av seg selv og vennene, utkledd som Abessinias kongefamilie, som hovedoppslag i avisen The Daily Mirror.

– Noen hadde solgt historien vår til avisen, og jeg har aldri tvilt på hvem det var, forteller Virginia. Hun var sikker på at det var hovedmannen Cole som selv hadde gått til avisene, noe Cole aldri benektet.

Få dager senere banket det på døren hos Virginia og resten av Stephen-familien. Hun og broren Adrian var bedt om å stille i Parlamentet. Nyheten om at den britiske marinen hadde blitt lurt trill rundt av en gjeng Cambridge-studenter hadde gått verden rundt, og verdens mest avanserte krigsskip ble gjort til latter.

– Dette er et så alvorlig sikkerhetsbrudd at det vil bli oversendt myndighetene, sto det i The Daily Mirror 19. februar 1910.

Risikerte fengsel

Virginia, broren og vennene møtte i Parlamentet og ble gjort oppmerksom på at de risikerte å bli stilt for retten som forrædere og dermed kunne få fengselsstraff. Det skulle imidlertid vise seg at de ikke hadde brutt noen lover, og dermed kunne gå fra hendelsen uten noe form for straff.

For den britiske marinen sto hendelsen som en stor flause og en gylden mulighet til å gjennomgå sine sikkerhetsrutiner. Studentenes ordtak «bunga bunga» ble et populært slagord over hele Storbritannia og ble senere gjenfortalt i aviser verden over.

Brøt stillheten etter ti år

I over et tiår snakket ikke Virginia Woolf om spøken som holdt på å gå forferdelig galt for henne selv og vennene. Elleve år etter skandalen som fikk navnet The Dreadnought Hoax ble hendelsen inspirasjon til boken hennes «A Socitey». Braksuksessen kom noen få år senere med romanene «Til Fyret» fra 1927 og «Et eget rom» i 1928. I dag anses hun som en av Storbritannias mest innflytelsesrike prosaforfattere innenfor engelskspråklig realisme, og en av verdens største essayistiske forfattere.

Virginias bror Adrian Stephen gikk videre til å bli en sentral anti-fascist på 30-tallet og deltok som analytiker i kampene mot nazistene under andre verdenskrig.