Den norske matpakka forklart i britisk avis: Bringer likhet til arbeidsplassen

«Dette enkle, usminkede måltidet var et universelt tilbud, og var et stolt bevis på at det ikke var noen konkurranse om hva som var godt nok. Rike barn kunne ikke få en bedre frokost, fattige barn kunne ikke få en dårligere. Maten var akkurat tilstrekkelig».

Dette skriver matkritiker Tim Hayward i den britiske næringslivs-avisen Financial Times.

På lørdag skrev Hayward en kommentar i mat- og drikke-seksjonen til avisen hvor han hyller det norske konseptet med hjemmesmurt matpakke. Særlig trekker Hayward frem det egalitære aspektet ved matpakken, og hvordan den visker ut forskjeller og konkurransen om å ha best lunsj på arbeidsplassen.

Bringer likhet til arbeidsplassen

I kommentaren sin forklarer Hayward at for å forstå konseptet matpakke, så må man først forstå det svenske begrepet lagom. Ifølge ham referer begrepet til «en dyp tro, på et kulturelt nivå, på forestillingen om tilstrekkelighet – den riktige eller passende mengden», og at dette fører til en streben etter balanse og måtehold i alt.

Dette skal visstnok også være tankegangen bak den norske matpakken. Den er verken dyr, overdådig, smart eller kreativ, men den bringer likhet til arbeidsplassen.

Hayward skriver videre:

«Til tross for at fremmede skikker, som å gå ut og spise lunsj, er i ferd med å bli dekadente, holder de fleste nordmenn fast ved tradisjonen med den statspålagte halvtimes lunsjpausen, der alle arbeidstakere, fra gulvfeier til konsernsjef, pakker ut en vokspapirpakke med to smørbrød og ett stykke frukt. Siden de er norske, er smørbrødene åpne og består av én beskjeden brødskive. Et spesialprodusert ark (mellomleggspapir) legges mellom smørbrødene for å skille dem fra hverandre».

«Betryggende kjedelig»

Innlegget i Financial Times har fått over 90 kommentarer. Blant annet kommenterer flere på størrelsen til matpakken og det har oppstått diskusjoner om passende lengde for lunsjpauser på arbeidsplassen.

Avslutningsvis oppfordrer Hayward leserne sine til vurdere matpakka, og skriver at den er veien å gå også for «oss andre», altså verdens drøyt åtte milliarder ikke-nordmenn. Først og fremst fordi konkurransen om å ha best lunsj kan ødelegge det sosiale samholdet og harmonien på arbeidsplassen.

«Det ville være en slags fornærmelse om lunsjen din var mer fristende enn naboens ... om du ‘gledet deg til den’ for andre grunner enn smålighet. Jeg kan ikke komme på noen annen situasjon i verden der den drivende kraften er at maten skal være betryggende kjedelig».