Serie: Forskere deler sine klimabekymringer– Jeg må ærlig si at optimismen avtar og smilet i munnviken stivner
Kikki Kleiven forsker på havbunnen for å finne vippepunkter fra historien. Kunnskapen skremmer henne. – Mine forskerkolleger og jeg snakker mye om at vi ikke skal gå ut med de verste scenariene.
ABC Nyheter har spurt norske klimaforskere innen ulike forskningsfelt hva slags klimarelaterte endringer de har sett i løpet av sin karriere som påvirker dem og bekymrer dem. I det åttende intervjuet i serien deler Kikki Kleiven ved Bjerknessenteret sine tanker.
– De kuttene som skal til er så enorme at det er vanskelig å fatte. Midt oppi dette skal jeg fortelle den positive historien om lille Norge og vår rolle i det. Der må jeg ærlig si at optimismen avtar og smilet i munnviken stivner. Jeg ser med glede på at vi øker våre klimamål og ambisjoner i Norge, samtidig som jeg ser tilbake på de siste tre-fire regjeringene vi har hatt. Nå er vi i 2020 og vi snakker om de samme tingene som vi gjorde i 2008. Når skal Norges utslippskurve knekke?
Havforsker Kikki Kleiven er marin geolog ved Institutt for geovitenskap og Bjerknessenteret i Bergen, og forsker på hvordan havet påvirker klimaet og blir påvirket av klimaet
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Paradigmet har lenge vært at endringene i et varmere klima går langsomt, at vi ikke får disse hurtige endringene. Men nå ser vi at det skjer hurtigere endringer. For eksempel smelter Grønlandsisen ti ganger raskere nå enn på 90-tallet. Det er ganske dramatisk. På veggen hjemme har du kanskje en dimmer som styrer lyset. Vi ser at klimasystemet har brytere. Du trykker på den, og kommer over på noe som er helt nytt.
Kleiven beskriver seg selv og sine nærmeste forskerkolleger som Indiana Jones på jakt etter spor. De forsøker å finne ut av hvordan verden så ut for tusener og millioner av år siden, andre ganger det var like varmt eller varmere på jorda enn det er nå.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– For oss er sedimentene i havet som en båndopptaker, og kan fortelle oss historier om fortiden. Vi henter opp lange rør fra havbunnen som inneholder materiale som har vært uforstyrret i hundretusenvis av år. Det bruker vi til å rekonstruere et bilde av hvordan klimaet var i fortiden.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under.
De siste tre årene har Kleiven vært del av en forskergruppe som har jobbet intenst med å finne ut av hvordan Grønlandsisen og havstrømmene har endret seg når det har vært varmere klima tidligere.
– Det var heldig at du ringte akkurat i dag. I dag fikk vi akseptert en forskningsartikkel om dette i tidsskriftet Science.
Grønlandsisen har en lysbryter
Kleiven og kollegene hennes har funnet ut at varmt klima har fungert som en lysbryter for Grønlandsisen tidligere. Har snittemperaturen globalt først kommet over et visst nivå, har Grønlandsisen smeltet, og den har smeltet raskt.
– Når temperaturen går over en visst punkt, ser vi at en grense blir krysset. Det blir point of no return for Grønland. Isen smelter, det blir mye ferskvann i havet som forstyrrer havstrømmene, og havnivået stiger. Dette vil øke på etter at vi krysser 1,5 graders oppvarming – noe vi gjør cirka i 2040 – og begynner å nærme oss 2 grader, sier forskeren.
Artikkelen fortsetter under annonsenDataene forskergruppen har brukt i sine studier viser at havnivået steg med to til seks meter i tidligere varmeperioder.
At Grønlandsisen når et visst punkt hvor smeltingen akselerer og ikke bremser opp, er et eksempel på et vippepunkt. Ideen om at vippepunkter finnes i klimasystemer er ikke ny.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Vi har alltid snakket om disse vippepunktene, selv om vi i våre artikler foretrekker å kalle dem grenseverdier. Vi krysser rett og slett en grense når vi når dem. Det utløser endringer som innebærer en overgang fra en tilstand i klimasystemet til en annen. Våre studier av fortidsklimaet viser at slike vippepunkter har forekommet i tidligere varmeperioder.
Artikkelen fortsetter under.
SE VIDEO: Hva er forskjellen på 1,5 og 2 graders oppvarming?
Frykter fire, store vippepunkter
Kleiven frykter at dagens globale, avanserte samfunn med snart åtte milliarder mennesker kanskje ikke klarer å takle denne typen vippepunkter, at konsekvensene av dem er for omfattende og dramatiske til at vi håndterer dem.
Artikkelen fortsetter under annonsenI tillegg til Grønlandsisen, trekker Kleiven fram tre andre vippepunkter som potensielt kan få stor betydning.
– Verdens korallsystem er et av dem. Stigende temperaturer fører til at de tropiske korallrevene dør ut. Dette er avanserte økosystem som ikke lett kan reetablere seg, selv om temperaturen skulle gå ned. Det er ikke en frøbank. Du kan ikke så et enormt korallsystem utenfor kysten til Australia og håpe at det skal begynne å gro.
Omfattende tining av permafrosten i nordområdene er et annet vippepunkt.
– Jeg var på konferansen Arctic Frontiers i Tromsø nylig, hvor vi fikk høre fra reinsdyrgjetere som holder til langt inni Sibir. De forteller at det bobler i myrene der fordi permafrosten tiner. Hele landskapet endrer seg. Det bølger istedenfor å være frosset. Dette vippepunktet kan potensielt føre til enorme utslipp av metangass og CO2, som vil øke den globale temperaturen ytterligere og kanskje gjøre det umulig å bremse oppvarmingen.
Artikkelen fortsetter under annonsenLes også: Permafrosten på Svalbard tiner – det er dårlig nytt
Regnskogen i Amazonas er et annet viktig vippepunkt. Avskoging og økt varme fjerner regnskogen i et stort tempo. Den er avhengig av sin egen eksistens for å produsere regnet som gjør skogen levedyktig. Forskere anslår at om 40 prosent av skogen forsvinner, vil den kollapse.
– Da får du mye tørrere forhold i regionen, med gressletter istedenfor skog. Et enormt økosystem med millioner av arter forsvinner, og det vil regne mye mindre. De kommer til å få problemer med tilgang på drikkevann i regionen.
Artikkelen fortsetter under.
– Norge møter seg hardt og brutalt i døra
Stigende havnivå, høyere ferskvannsinnhold i havet, mer CO2 som gjør havet surere. Alt dette spiller inn på økosystemene i havet. I et annet klimaforsker-intervju fortalte Per Arneberg ved Havforskningsinstituttet om hvordan fiskebestandene i havene rundt Norge allerede er i endring som følge av klimaendringer.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Norge er en nasjon som skal leve av havet. Jeg synes vi møter oss selv rått og brutalt i døra når vi prøver å være oljenasjon og fiskerinasjon samtidig. De to tingene går veldig lite hånd i hånd, sier Kikki Kleiven.
Skal vi verne fisken på lang sikt, må vi slutte å slippe ut klimagasser, og vi må slutte med oljeproduksjon, påpeker hun.
– Derfor følger jeg med fascinasjon hvilke retning partiene velger om dagen, når de for eksempel stemmer for eller imot vern av Lofoten, Vesterålen og Senja. Hva er verdt å ta vare på? Hva skal vi verne? Hva skal vi la ligge i bakken og ikke slippe ut? Det handler om kunnskap, sier Kikki Kleiven.
Artikkelen fortsetter under annonsenI tillegg til å forske, jobber Kleiven mye med kunnskapsformidling. Hun underviser studenter ved Universitet i Bergen, og hun reiser rundt i Norge og holder foredrag for alt fra barnehagelærere til næringsforum og kommunepolitikere.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Jeg tror det er utrolig viktig å få med seg folket. Jeg sier ofte nei til å snakke for Miljøvernforbundet eller på MDGs kick off, for dette er mennesker som har kunnskap og agerer på den kunnskapen. Det er mye mer interessant for meg å snakke for hæren eller fylkestingspolitikere for å gi dem gode verktøy de kan bruke i sine jobber. Vi trenger et nasjonalt kunnskapsløft.
– Ser at verden jeg beskriver er ute å kjøre
Kleiven har holdt foredrag om klimaendringer og konsekvensene av dem i over ti år. Nylig gikk hun inn i noen gamle Powerpoint-presentasjoner for å lete fram noen figurer. Hun ble overrasket over hvor utdatert informasjonen i presentasjonene var.
– Det fikk meg til å gå tilbake og se på de første foredragene jeg holdt tilbake i 2008/2009. Da innså jeg hvor raskt endringene skjer. Før oppdaterte jeg presentasjonene mine med ny informasjon og nye data cirka én gang i året. Nå må jeg oppdatere dem hver måned, av og til flere ganger i måneden. Det skremte meg.
Artikkelen fortsetter under annonsenFormidleren beskriver oppdagelsen som en vekker.
– Forskningsmessig vet jeg at endringene går mye raskere nå enn for ti år siden, og at de skjer raskere enn forskere forutså. Likevel ble det veldig ekte for meg når jeg så det så tydelig i mine egne presentasjoner. Jeg sitter og ser at hele den verden jeg beskriver er fullstendig ute å kjøre, i mye større grad enn for ti år siden. Den erkjennelsen tærer på. Den tærer på optimismen min.
Artikkelen fortsetter under annonsenKleiven har alltid sett på seg som en optimistisk klimaforsker. Hun har vært blant dem som alltid har sagt at vi har et handlingsrom. At vi kan løse klimakrisen. Men selv om mange enkeltland og stater gjør mye og får ned utslippene sine, har fortsatt ikke den globale utslippskurven knekket. Den flater ut, men fremdeles slipper vi ut litt mer CO2 hvert år enn det foregående.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Mine forskerkolleger og jeg snakker mye om at vi ikke skal gå ut med de verste scenariene, da konsekvensene av dem er enormt store. Men realiteten er at vi ikke har et handlingsrom.
Les de syv første intervjuene i serien:
- Ketil Isaksen: – Hver dag venter jeg på at vinteren skal komme, men den kommer aldri
- Kerim Nisancioglu: – Når isen beveger seg, er den ustoppelig
- Maria Sand: – Jeg tror alle her har vært gjennom en sorgprosess
- Per Arneberg: – Klimaforskere har ofte lagt seg på den linjen med minst drama
- Marianne Bechmann: – Norge har blitt varmere og våtere. Det betyr at forurensningen blir større
- Jostein Bakke: – Det er vanskelig å finne et narrativ om klimaendringer som vekker folk
- Eva Fuglei: – Det er helt klart at Arktis vil endre seg
VIDEO: Se sammendrag av artikkelserien i videoen under:
SE VIDEO: Forskere: Vi kan ikke skamme oss ut av klimakrisen: