75 år siden frigjøringen av Finnmark

Norges fortidde krigshistorie

Se video.

Motstandskampen i Finnmark fortidd: – Når norsk krigshistorie skulle fortelles, så var jo Nordmarka arenaen, sier professor Johan Klemet Kalstad fra Kautokeino.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KAUTOKEINO/ LAKSELV (ABC NYHETER): Kritikken mot norsk historieskrivning om andre verdenskrig er sterk. Den er heller ikke ny, men de kommende krigsjubileene vekker den til live igjen.

I Finnmark overlevde man tre års sovjetisk bombing av tyske anlegg, minelegging til havs og på land, heltemodige partisaner i kalde vinternetter, veldige tyske troppekonsentrasjoner i små byer, og mot slutten av krigen – tvangsevakuering og den brente jords taktikk.

– Når norsk krigshistorie skulle fortelles så var det jo historiene fra Østlandet og de personer, som vi etter hvert har fått. Det er jo Nordmarka som liksom er arenaen, sier professor emeritus ved Høgskolen i Kautokeino, Johan Klemet Kalstad.

Hans familie var aktive deltakere i motstandskampen, som kurerer for både folk, utstyr og krigsviktig informasjon til det nøytrale Sverige.

– Mine besteforeldre, min foreldregenerasjon, mine onkler som hadde deltatt i motstandskampen mot tyskerne – de måtte flykte. Deres hjem ble brent 20. november 1944. Det var det første huset som ble brent i Kautokeino, sier Kalstad.

– Det var i Oslo man skulle skrive

Han får støtte fra historikeren Arvid Petterson i Lakselv, litt lengre nordøst i Finnmark.

Petterson mener bildet av sivilkledde Terje Rollem fra Hjemmestyrkene som overtok Akershus Festning fra den tyske kommandanten Major Nichterlein og hans adjutant Hauptmann Hamel 11.mai 1945, satte standarden da det ble sendt til alle norske hjem etter krigen.

Artikkelen fortsetter under bildet

En enhet fra Hjemmestyrkene, under ledelse av Terje Rollem (tv) overtar Akershus Festning fra den tyske komandanten Major Nichterlein og hans adjutant Hauptmann Hamel 11.mai 1945. Foto: Johannes Stage / NTB scanpix
En enhet fra Hjemmestyrkene, under ledelse av Terje Rollem (tv) overtar Akershus Festning fra den tyske komandanten Major Nichterlein og hans adjutant Hauptmann Hamel 11.mai 1945. Foto: Johannes Stage / NTB scanpix

– Det skapte bildet på norsk krigshistorie. Man skulle ikke skrive historier fra Sørlandet, Vestlandet, Nordland, Troms og Finnmark – det var i Oslo man skulle skrive krigshistorie, sier Petterson som blant annet har skrevet boken «Fortiet Fortid» om krigen i Finnmark.

Petterson satt også i den eksterne referansegruppen som Forsvarsdepartementet (FD) hadde satt ned for å vurdere eventuelle dekorasjoner til glemte krigshelter. Som kjent endte det med at FD ikke tildelte noen enkeltpersoner heder, mot de eksterne historikernes anbefaling.

Historikeren vektlegger også at tusenvis av finnmarkinger meldte seg frivillig til innsats for de norske styrkene, i tillegg til de som ble innkalt, allerede i november 1944. Ved frigjøringen i mai 1945 sto det 3000 kvinner og menn i nord, mens fra Den norske brigaden i Skottland som besto av 2500 mann, ble det bare sendt 270 mann til det frigjorte Finnmark.

– De norske soldatene som kom fra Skottland kjente jo ikke området, og de hadde liten krigserfaring. Men mange av de som vervet seg allerede høsten 44, de hadde krigserfaring. De hadde deltatt i den lengste kampen mot tyskerne i 1940 og fikk på nytt krigsoppdrag, påpeker Petterson.

Skutt to dager før freden

Historikeren har engasjert seg i en rekke enkeltskjebner som han mener er forbigått i både historieskrivning og krigsmedaljer. En av de episodene Petterson særlig trekker frem er tragedien på Hopseide. Her er Nordkynhalvøya på sitt smaleste og båter og last kunne fraktes over det kilometerlange sundet uten å måtte gå sjøveien rundt fastlandsnorges nordligste punkt.

Her ble seks fiskere drept 6. mai 1945, to dager før den tyske kapitulasjonen. De var der på offisielt oppdrag for de fåtallige norske styrkene i Øst-Finnmark.

– 13 overvintrere var vervet som vaktstyrke der. Seks av dem blir torturert og drept. De falt jo som ofre for sitt land, fastslår Arvid Petterson.

I tillegg ble en kvinne i styrken voldtatt, mens hennes 13-årige sønn til stede.

På de seks drepte fiskerne i sivile klær festet de tyske soldatene et opprop hvor det blant annet sto: «Vi gir ikke bort sjokolade og tobakk som lokkemat. Derimot har vi bevist vår vennskapelige holdning mot dere i fem års samliv».

Et viktig ankepunkt er at vaktstyrken manglet utstyr. Bare Henry Mohr hadde uniform, og han ble derfor behandlet som soldat. Mohr ble tatt med i en tysk ubåt. Da de ankom Harstad var krigen over – og Mohr slapp fri. Han ble behandlet som en helt og fikk marsjere gjennom byen som den første frie norske soldaten.

Petterson mener det var ulike regler for krigen i Sør- og Nord-Norge. 2. mars 1945 hadde Hjemmefronten inngått en avtale med de tyske militære myndighetene (OKW) om at sivile motstandsfolk kunne behandles som soldater, selv om de ikke hadde på seg uniform – når de opptrådte som en sluttet avdeling i strid.

– De hadde fått til en ordning med tyskerne om at Hjemmefronten skulle godkjennes som soldater. Hvorfor gjaldt ikke det i Nord-Troms og Finnmark? Det er noe som man har ønsket ikke skal komme frem, sier Petterson.

Lurte unna 50.000 rein

Johan Klemet Kalstad i Kautokeino trekker også fram lite belyste historier fra Indre Finnmark, ned mot grensen til Finland. Her var enormt store tyske troppestyrker på retrett mot Lyngen-linja, mens de sovjetiske troppene hadde stanset fremrykkingen ved Tanafjorden etter at de passerte den norske grensen 18. oktober 1944.

I det store geografiske området på norsk side opptrådte fortsatt tyske enheter, delvis i ferd med å tvinge befolkningen bort fra sine hjem og ødelegge og brenne alt Den røde armé kunne ha nytte av. Selv om en rekke finnmarkinger vervet seg og til de noe over 200 soldatene fra 2. Bergkompani, var det umulig for de norske styrkene å fylle dette vakumet.

Befolkningen i Kautokeino fikk også ordre om å evakuere vestover med de tyske troppene, men av 1300 var det bare 47 som fulgte med. De øvrige flyktet østover eller sørover. Det innebar også at de tyske troppene gikk glipp av 50.000 rein som kunne være kjærkommen føde.

– Det er bra tøft å flytte 50.000 rein østover i stedet for det Wehrmacht sier: Vestover. Å planlegge det og gjennomføre det – det er beundringsverdig, sier Johan Klemet Kalstad.

– Man må vite at de har ikke bare taklet naturen, men også reinens natur og mange rein! Og samfunnet rundt, det er blant annet tyskerne – verdensmakta, de blir passive i dette, sier han.

– Når jeg tenker på det, så er det en fantastisk historie. Jeg synes det er rart det ikke er lagd film om det her. Å flytte 50.000 rein, at de tørr! Det er tøft.

Tre onkler beskutt

Men krigen kom også svært nær hans egen familie, både tre onkler og hans mor var i fare i november 1944. Familien hadde kommet i søkelyset etter flere års motstandsarbeid, blant annet ved å smugle krigsviktig informasjon fra Alta om krigsskipet Tirpitz som der lå forankret, til London via legasjonen i Stockholm.

Artikkelen fortsetter under bildet

Johan Klemet Kalstads mormor Brita Johanne og hennes mor Anne etter å ha flyktet til Finland i november 1944. Foto: Regjeringens informasjonskontor i London/ Riksarkivet
Johan Klemet Kalstads mormor Brita Johanne og hennes mor Anne etter å ha flyktet til Finland i november 1944. Foto: Regjeringens informasjonskontor i London/ Riksarkivet

I november ble to radiospioner sluppet ned og de måtte søke opphold i heimen inntil været bedret seg. Det er antatt at familien ble angitt.

– 19. november, da stiller tyskere opp. To hirder og tysk politi for ransaking. Det er klart at situasjonen var alvorlig, men på en mirakuløs måte kom alle seg unna, sier Kalstad.

Kalstads onkel Mathis er i særlig fare. Han blir holdt i arrest, men benytter anledningen til å rømme etter å ha fått lov til å gå ut og late vannet sammen med en bevæpnet vakt:

– Men så er han vågsom nok og tørr å løpe ned mot elva. Springer faktisk. Vakta bruker litt tid på å få opp pistolen, og da er onkel Mathis allerede på elva og bak en elvemel, forteller Johan Klemet Kalstad.

– Så fortsetter han å springe sikk-sakk oppover. De treffer ikke. Nå kommer det flere tyskere som begynner å skyte, ikke bare med pistol, men også større våpen. Men de treffer ikke og han kommer seg unna.

To andre onkler blir også beskutt da de nærmet seg gården, og Kalstads mor klarte også å vri seg unna tyske avhør. Familien klarer til slutt å samle seg på den andre siden av finskegrensen hvor de blir boende til freden kommer 8.-9. mai 1945.

Heller ikke Kalstads familie har fått noen anerkjennelse etter krigen.

– Nei, den historien har ikke vært fremme. Lokalt har det vært mye snakk, men utenfor har det liksom ikke kommet frem, sier han.

Les også: EV13K, en norsk spion i kamp mot nazistene

Professoren gjorde FD forgjeves oppmerksom på historien etter at de ba om innspill til mulige krigsdekorasjoner. I ettertid ble det skrevet en bok basert på de mange forslagene som kom inn til departementet, og der er Kalstads historie også med.

– Men ellers er det ikke kommunisert, dette her, sier han.

Personvernpolicy