Mordere og seriemordere: Hvorfor dreper noen mennesker? 

De blir stadig gjort til underholdning i filmer og TV-serier for sine grusomme gjerninger. Mordere og seriemordere, kjente som ukjente, frarøver liv på brutale måter. 

Hvorfor blir noen mordere og til og med seriemordere? Kan hvem som helst drepe? 

I 2024 var det 30 drapssaker i Norge, med 37 ofre og 32 gjerningspersoner. 88 prosent av gjerningspersonene var menn, ifølge Kripos. 

Mannen som har kommet under huden på flere drapsmenn, er psykologspesialist Pål Grøndahl. Han har sittet i rettssalen som rettspsykiatrisk sakkyndig i 20 år, og gir innsikt i hva som kan drive mennesker til å ta liv.

Født sånn eller blitt sånn? 

Hvorfor blir noen av oss drapsmenn? 

Det finnes det ikke ett enkelt svar på, ifølge Grøndahl.

Årsakene er mange og sammensatte. Om det er arv eller miljø, eller en situasjon der og da, eller alt, kan ikke stadfestes. 

– Noen vokser opp og har arvet dyssosial eller antisosial personlighetsforstyrrelse, og så har noen av dem det ganske jævlig hjemme. Da vet vi at en del av dem igjen kan bli ganske jævlige og voldelige overfor andre. Men det er fryktelig mange i samfunnet som både har litt arv og som har et forferdelig miljø, og som ikke blir noen drapsmenn i det hele tatt, sier Grøndahl til ABC Nyheter. 

Likevel er det visse faktorer som øker sannsynligheten for å begå drap. 

Dyssosial personlighetsforstyrrelse grensende mot psykopati og til dels narsissistisk personlighetsforstyrrelse, er eksempelvis assosiert med økt forekomst av kriminalitet, forklarer rettspsykologen. 

– Det er noe som i sum gjør at de har noe dyssosialitet over seg, og er svakt sosialisert sammen med andre, fordi barndommen har vært preget av store mangler. Så skjer det noe i livet som «nødvendiggjør» et drap, og så er det kanskje ikke så vanskelig som de trodde. De opparbeider en eller annen begrunnelse for å gjøre det, og så gjør de det en gang til. Men det er bare én forklaring. Det finnes ikke noen monokausalitet – én eneste årsak. Det er ofte blandet, sier Grøndahl.  

– Det er i hvert fall ikke Agatha Christie-sofistikerte greier. Det er veldig ofte enkle, folkelige krangler som skjer i fylla av mennesker som er litt skjørt sammenskrudd. Noen gjør det i slåsskamp. Det er gjerne litt mer primitivt enn vi liker å tro. Det er de sofistikerte vi hører oftest om, og så tror vi at det er så veldig avansert, men det er det ofte ikke.

Han fortsetter: 

– De færreste blir drapsmenn og langt færre seriedrapsmenn, så det er ikke noen enhetlig, global teori som dekker hvorfor noen blir mordere og seriemordere. 

– Ikke de mest ressurssterke 

Til tross for at det ikke finnes noen tydelige forklaringer på hvorfor noen dreper, er det et visst mønster som går igjen blant drapsmenn og drapskvinner. 

– Når man snakker om enkeltdrap i Norge, så ser vi at det er en del ting som går igjen. Det er mye rus og mye psykiske lidelser, som personlighetsforstyrrelser. Dårlige sosiale forhold og mye konflikter i nære relasjoner. Det er ikke de mest ressurssterke menneskene som dreper. Jeg har undersøkt noen hundre personer som har tatt liv, og det er mye stakkarslig. 

Psykologen forklarer videre at i andre land med høy drapsfrekvens er det gjerne snudd på hodet. Her er det ofte ressurssterke personer som dreper mange via håndlangere. 

– I land som har betydelig høyere drapsfrekvens enn Norge, så er det ofte gjengledere, klanledere og mafialedere som står ansvarlig for veldig mange drap. 

Hva skiller mordere fra seriemordere og motsatt? 

Fra å begå ett drap til flere – hva er forskjellen mellom mordere og seriemordere? 

– Det som skiller er antallet drap. Det er veldig sjelden at en person som har tatt liv én gang, gjør det en gang til, i hvert fall i Norge. Det er veldig uvanlig å ta to liv, påpeker Grøndahl. 

Drapseksperten forteller at det er svært mange som har begått drap, og ikke minst dobbelt- og trippeldrap, som tidligere har hatt en helt alminnelig karriere som vanlige, dyssosiale kriminelle.

– Det er ikke noe som tyder på at seriedrapsmenn er en helt egen klasse kriminelle kontra de som tar liv én gang. Vi ser at de ofte begynner som andre alminnelige, primitive kriminelle, og så er det for noen at det tar av, kanskje av tilfeldigheter eller et eller annet motiv. Vi har ikke så mange seriedrapsmenn i Norge. 

Han viser til USA, som har langt flere seriemordere. 

– Det er USA det kommer fra. Det er et nokså voldelig samfunn. 

Hva motiverer et drap?  

Selv om drap ikke nødvendigvis er nøye planlagt, kan det likevel ligge et motiv bak handlingene. Motivene for drap kan være svært forskjellige. Grøndahl legger frem flere typiske eksempler: 

Økonomiske motiver 

– Det vanligste motivet som vi gjerne tror, er at det handler om seksuell kontroll og erotisk tilfredsstillelse ved å ta liv av folk. Men det stemmer ikke. Det er langt mer, og ofte litt enklere enn det, sier Grøndahl. 

LES MER: 

Inspirert av nazistene

nyheter

Rettspsykologen sier at det like gjerne kan være økonomiske motiver, hvor man dreper flere for å skjule annen eller tidligere kriminelle handlinger. 

Han eksemplifiserer med den norske seriemorderen Belle Gunness, som utvandret til USA på begynnelsen av 1880-tallet. Hun var gift med flere menn i sitt nye hjemland.

– Disse mennene hadde en tendens til å dø, og hun hadde en tendens til å få arven etter dem. 

Medisinske drap 

Et annet motiv kan være barmhjertighetsdrap, eller medisinske drap. 

Arnfinn Nesset og drapene på 22 pasienter ved et sykehjem i Orkdal mellom 1977 og 1981 er et godt eksempel på sistnevnte. 

– Man synes det er så ille at syke eller gamle skal leve sine smertefulle liv, og så tar man livet av dem. Mange av dem har et motiv – sykepleiere som nesten tar liv, og så redder de disse i sitt siste øyeblikk, slik at de blir helter. 

Psykiske lidelser 

Alvorlige sinnslidelser kan også være en vesentlig faktor. 

– Herbert Mullin hørte via stemmer i hodet at et jordskjelv var nært forestående. Det eneste som kunne redde California var å ofre noen menneskeliv, ifølge ham. Derfor tok han liv av 13 stykker før han ble tatt. Han mente at grunnen til at det ikke ble noe jordskjelv, var fordi han ordnet opp. 

Grøndahl mener også at noen drapsmenn får mye oppmerksomhet, og elsker den oppmerksomheten. For eksempel den amerikanske seriemorderen David Berkowitz, som herjet fritt i New York City på slutten av 1970-tallet. 

– Han tok livet av ganske mange. Da han ble tatt, så syntes han at det var veldig kjekt med alle avhørene og det påfølgende mediekjøret. 

– Noen får litt kultstatus – at man er en slags karismatisk leder, som gjennom ekstreme handlinger får en slik type status. Charles Manson er et eksempel på det, hvor han kommanderte sine naive og dedikerte følgere til å ta liv for ham, forteller psykologen. 

Legger mytene død 

Grøndahl tar også knekken på de seiglivede mytene om drapsmenn. 

– Det er mange myter om drapsmenn – at alle er dysfunksjonelle einstøinger – men noen har hatt familie. 

Han trekker frem John Wayne Gacy, også kjent som den beryktede «The Killer Clown». 

– Han var en slags veltilpasset type som jobbet som frivillig klovn på blant annet sykehus, men han tok livet av over til sammen 30 gutter og menn. 

Forestillingen om at alle seriemordere er hvite menn vil psykologen også til livs. Rundt 30 prosent er afroamerikanere, ifølge ham. 

– Og at de ikke er i stand til å stoppe drepingen når de først er i gang, det er feil. Noen stopper jo når de har lekt lenge nok med politiet. Og at de egentlig ønsker å bli tatt, neida, det ønsker de egentlig ikke. 

– Og at alle er psykotiske, det er de jo slett ikke. Ei heller onde genier. 

LES MER:

Norges verste seriemordere

nyheter

Grøndahl tror at mytene leder opp til en felles fascinasjon for seriemordere.

– Seriemordere som tilfredsstiller vår idé om det onde geniet som lurer politiet – det er de vi hører om og som omtales. De enkle seriedrapsmennene, de er ikke noe gøyale. 

– Disse mytene gjør at vi har et nokså feilaktig, avansert bilde av disse menneskene, og at man tror at de er så innmari smarte og sofistikerte, men det er de ikke. 

– Alle kan begå drap  

Så helt til slutt, kan hvem som helst begå drap?  

– Ja, du og jeg kan det. Men det er visse ting som gjør at den påstanden skurrer kraftig, sier Grøndahl.

Rettspsykologen peker på at personer over 50 år nesten ikke er å finne i drapsstatistikken. Ni av ti drap skjer av menn, som gjerne er i sin beste alder fysisk.

– Menn er på et vis evolusjonsmessig skapt for mer fysisk utagering. Menn er mindre verbalt flinke, så konfliktene tas ut via handling, og ikke så veldig mye via ord. Kvinner har derimot en tendens til å blikke og manipulere. 

Men: 

– I teorien kan alle begå drap. Jeg har truffet personer som har vært svært ressurssterke, men som har hatt en partner fra helvete. Jeg er redd for at ingen av oss egentlig er helt immune mot å begå drap – med mindre du er født uten armer, da, avslutter Grøndahl.