Jörgen (66) overlevde Gjerdrum-raset: – Vi var utrolig heldige

Da huset til slutt stanset startet bygningen å rase sammen. Da hadde huset flyttet seg om lag 400 meter.

I stummende mørke, fullstendig omgitt av kvikkleire og ødelagte bygningsrester, forsøkte ekteparet å orientere seg på nytt.

– Plutselig ble jeg slått overende av noe, jeg tror det var et stålrør. Det traff kragebeinet som ble slått i stykker. Da skulderen hang halvveis nede på magen, skjønte jeg at noe var galt, forteller Jörgen Sandman til ABC Nyheter.

– Vi våknet av en lyd som ikke kan defineres

Natt til onsdag 30. desember 2020 raste et område på 300 ganger 700 meter ut i Ask i Gjerdrum. 14 bygninger med til sammen 31 boenheter forsvant i skredet. Blant disse var boligen til ekteparet Jörgen og Anna Sandman (42).

De lå og sov da de brått våknet av ulyder. De trodde først det var noen som førsøkte å bryte seg inn. Klokken var da 03.57. I løpet av et minutt eller to er de ute av senga og på vei til entreen. Jörgen forsøker å tenne nattbordslampen, men den virker ikke.

14 dager i forveien hadde de installert en ny boligalarm. Den var heller ikke utløst.

– Vi våknet av en lyd som ikke kan defineres. Det hørtes ikke spesielt alvorlig ut. Hunden vår bjeffet litt, men la seg tilbake i kurven. Vi bestemte oss for å sjekke om det var innbruddstyver. Min kone var litt raskere enn meg på beina. Hun kikket ut av vinduet, men åpnet heldigvis ikke døren. Hadde hun gjort det, kunne det blitt fatalt, forteller 66-åringen.

– Kraterkantene må ha vært 20-30 meter dype

Han anslår at hele huset var i bevegelse i om lag fem minutter før det stanset langt ute i den gigantiske skredgropa. Først da ble huset smadret og vegger og tak begynte å falle fra hverandre.

– Jeg hadde akkurat kommet meg ut av soverommet da huset begynte å rase, få minutter etter at vi våknet. Jeg innbiller meg at husene forsvant sammen med grunnen de sto på. Vi kunne ikke kjenne at ting var i bevegelse. Det forsto vi først etterpå da vi så kraterkantene som må ha vært 20-30 meter dype, forteller Jörgen Sandman.

Hele huset inkludert gjerdet, hekken og bilen fulgte med i samme bevegelse. Idet raset stoppet var vegger, tak og inventar forvandlet til et komplett kaos. Kun iført en boxershorts og tøfler befant han seg i et hulrom dekket av bygningsrester.

– Vi så at flere hus raste ned i skredgropa

Da de etter hvert fikk øye på lysene langt unna, og at de var omgitt av leire og gjørme på alle kanter, forsto de at en av de største naturkatastrofene på norsk territorium var et faktum. Nå gjaldt det å holde hodet kaldt.

– Vi prøvde å forstå hva som hadde hendt. Jeg rakk aldri å bli redd, men var snarere sint fordi jeg var innstilt på at noen skulle bryte seg inn. Min første tanke var derfor at noe hadde revet noe ned, og jeg var opprørt. Jeg merket heller ikke smerten fra skaden i kragebeinet, som var knust i flere biter. Sannsynligvis gjorde adrenalinet sitt til at jeg ikke merket smertene. Etter hvert forsto vi at det ikke fantes noen mulighet til å ta oss ut derfra på egen hånd. Vi visste heller ikke hva alt det svarte som omga huset var, men vi våget ikke å begi oss ut på det, og var redde for å synke ned i noe. Så oppdaget vi noe lys og bebyggelse. Vi så også at ytterligere ett hus raste ned i skredgropa. Da skjønte vi at huset vårt hadde forflyttet seg ganske langt, kanskje 400 meter, før det stanset og raste sammen, husker Jörgen.

Les også:Erosjon i bekk og endring i bekkeløpet var hovedårsaken til Gjerdrum-skredet

Hørte en kvinne rope om hjelp

Til alt hell oppdager de at et garderobeskap er delvis intakt. Der finner de varme klær. De bruker jakker til å holde varmen og isolere i den kalde vinternatten.

– Det blåste ganske kraftig. Det var snø blandet med regn. Temperaturen var kanskje ned mot null grader. Det var iskaldt, vi frøs og hakket tenner. Bortsett fra knirking og knaking i huset, var det stille.

Så startet den vanskelige ventetiden. Minuttene går. Det er fortsatt bekmørkt, kaldt og stille. De innser at de bare må holde seg i ro og vente på hjelp. Et stykke bortenfor hører de en kvinne rope på hjelp, men de kan ingenting gjøre. Samtidig er de engstelige for om det skulle komme et nytt ras, eller at rasmassene igjen skulle begynne å bevege på seg.

Hunden reddet ut etter 20 timer

Etter hvert begynner blinkende blålys å komme til syne på åskammen rundt bebyggelsen og i sentrum av Gjerdrum. Da forstår de at hjelpen er underveis. Etter cirka én time kommer det første helikopteret flyvende over skredgropa og søker etter overlevende med varmesøkende kamera.

Enda et helikopter kommer etter ytterligere en halvtime, utstyrt med lyskastere og kapasitet til å redde mennesker i nød. De ser at naboer blir hentet ut, og håper at det snart er deres tur. De vifter med en hvit jakke i håp om å bli oppdaget fra luften.

Et Sea King-helikopter markerer med lyskaster rett over stedet hvor de sitter fast i vrakrestene. Få minutter senete blir de heist opp i sikkerhet, men må la hunden, dalmantineren, Zajka bli igjen. 20 timer senere blir også den reddet ut av skredgropa.

– Det var en påkjenning som var betydelig verre enn vår

I ettertid har de tenkt at de hadde flaks til tross for all dramatikken de måtte gjennom. I alt 13 personer ble reddet opp av rasgropen i løpet av de første timene. Ti personer ble skadd.

– Jeg tror vi klarte å holde hodet kaldt. Den opplevelsen vi hadde er bare en av veldig mange opplevelser folk hadde uansett om de var med i skredet, om de bodde i nærområdet eller var langt unna. Det kan være mennesker som ikke befant seg i nærheten, men som er hardere rammet enn oss. Våre egne barn fikk høre om katastrofen før vi fikk fortalt dem at vi var i live. Det var en påkjenning som var betydelig verre enn vår. Vi visste tross alt at vi var i live.

– Da ville vi sannsynligvis ha vært ille ute

Dersom de ikke hadde våknet, men i stedet blitt liggende i senga da raset gikk, kunne det trolig gått mye verre. Til alt hell holdt huset seg delvis intakt mens raset pågikk. At de lå i 1. etasje, og ikke etasjene over, kan også ha gjort at de slapp unna større fysiske skader.

– Vi har god tro på at det var det som i høyeste grad reddet oss fra å bli betydelig skadet eller miste livet, at vi kom oss på føttene raskt. Da unngikk vi å få betydelig større rasmasser over oss. Hadde vi åpnet døren kunne vi ha risikert at den veggen ville ha forsvunnet. Da ville vi sannsynligvis ha vært ille ute. I vårt tilfelle ble huset snarere redningen enn en trussel.

Video: Dronebilder fra rasområdet i Gjerdrum

– Vi kjenner fortsatt sorg og savn etter dem som mistet livet

I ettertid har savnet av de ti omkomne vært en del av hverdagen. Som tidligere leder i sameiet ble Jörgen kjent med mange av beboerne. Han husker hver og en av dem som nå er borte.

– Det er veldig vanskelig å uttrykke med ord. Vi kjenner fortsatt sorg og savn etter dem som mistet livet. Men for oss har det vært viktig å ikke tenke så mye på hva som hendte og hvordan det skjedde. Vi bare konstaterer at det skjedd, og forsøker å legge det bak oss så langt som det går. Men vi blir stadig påminnet om våre naboer som ikke lenger er i live.

Over tusen personer ble evakuert fra hjemmene sine i etterkant av ulykken. Flere av dem har ennå ikke flyttet tilbake. Og noen vil trolig aldri gjøre det, av ulike grunner.

– Derfor blir vi værende her

Til tross for de dramatiske timene fra desembernatten i fjor, har Jörgen og Anna fra første stund vært fast bestemt på å bli boende i Gjerdrum. I mellomtiden leier de en liten leilighet. Nå venter de på å kunne flytte inn i ny bolig et steinkast unna der det forrige huset ble tatt av raset.

– Gjerdrum er et fantastisk sted. Vi har ikke endret syn på dette etter rastragedien. Derfor blir vi værende her. Det er flere av våre naboer som har valgt å gjøre det samme.

Hverken han eller kona Anne har slitt med senvirkninger etter skrekkopplevelsen. De har i likhet med de andre berørte vært i kontakt med ressurssenteret, men det er også alt.

– Har ikke mistet nattesøvnen

– Vi har aldri kjent på psykiske plager i ettertid. Vi har lagt det bak oss fra starten av, og har aldri ligget våkne eller slitt med nattesøvnen. Vi har heldigvis klart oss veldig bra. Vi ønsker også å rette en takk til alle de som på forskjellige måter bidro i redningsinnsatsen, og til mediene som vi mener har fylt en viktig funksjon med å bidra med ny og oppdatert informasjon. Å fortelle vår historie har også vært en form for terapi for oss.

Hunden Zajka har vært gjennom flere operasjoner og transplantasjoner. Familien er takknemlige for all hjelp de har fått fra Empet Dyresykehus i Skedsmo, som
har gjort en formidabel innsats og har dekket alle utgifter som ikke ble dekket av forsikringen.

– Nå prøver vi å leve mest mulig normalt

Nå står feiringen av overgangen til et nytt år for tur. Da vil minnene fra raset igjen rykke nærmere. Og tankene vil være hos de som omkom og alle som mistet noen de var glad i.

Jörgen og Anna Sandman takknemlige for at de overlevde raskatastrofen i Gjerdrum.

– Vi feirer jul og nyttår som vi alltid har gjort. Nå prøver vi å leve mest mulig normalt.

Ifølge rapporten fra Gjerdrum-utvalget var manglende sikring av Tistilbekken hovedårsaken til kvikkleireskredet i fjor. Kommunen fikk i en årrekke bekymringsmeldinger om erosjon i bekken, som går nedenfor skråningen der skredet startet, men forsto ifølge rapporten ikke risikoen for kvikkleireskred.

– Hadde vi visst det vi vet nå, hadde vi selvfølgelig gjort ting annerledes. Da kunne skredet vært unngått, eller omfanget kunne i alle fall vært redusert, sa Gjerdrum-ordfører Anders Østensen da rapporten ble lagt fram i september.

Les også:Ungdom stoppet nær skredkanten i Gjerdrum

Gjerdrum-raset: Slik samarbeidet etatene om å redde overlevende