Historiens første karantene-påbud:
Svartedaudens inntog markerte starten for dagens smitteverntiltak

«Uansett om pesten allerede er i Venezia eller ikke, så står sykehusene klare i påvente av skipene som bærer sykdommen», skriver historiker Jane Stevens Crawshaw i boken sin «Plague hospitals» om smitteverntiltakenes spede begynnelse i tidlig moderne Venezia og Ragusa.

I boken skriver Crawshaw blant annet om sykehuset Santa Maria di Nazareth, verdens første permanente pestsykehus, som var forbeholdt personer smittet av byllepest, sykdommen som forårsaket svartedauden. Det ble etablert flere slike sykehus da den fryktede sykdommen herjet gjennom Europa og tok med seg totalt mellom 75 og 200 millioner mennesker i døden. Allerede i begynnelsen av historiens verste pandemi oppsto smitteverntiltaket vi fremdeles anser som vårt sterkeste våpen når vi i dag står midt i en ny pandemi.

Svartedauden

Det startet for om lag 700 år siden, nærmere bestemt år 1348. En svært dødelig sykdom hadde begynt å spre seg i verden og myndighetene i middelalderens Venezia ante ikke om den allerede hadde funnet veien inn i deres befolkning.

På denne tiden var Venezia uavhengig fra Italia, og var en svært viktig republikk og handelshavn. Havnen dominerte og sto for mesteparten av handelen mellom Europa, Nord-Afrika og Asia. Da Svartedauden kom gikk det opp for myndighetene i Republikken Venezia at hele Europas fremtid hvilte på deres skuldre.

Det antas at byllepestpandemien svartedauden først oppsto i Kina i år 1334, og at det spredte seg videre til Europa via skipsfart. Smitten ankom knutepunktet Venezia i 1348.

– Myndighetene visste at de måtte være uhyre forsiktig når det gjaldt varene som kom og forlot havnene i frykt for at sykdommen fantes på gjenstandene, og de skjønte at folk måtte unngå direkte kontakt med andre, sier Crawshaw til magasinet History.

(Saken fortsetter under bildet).

Historiens første karantenepåbud

En av tiltakene som ble innført er historiens første karantene, i nærliggende Ragusa, som i dag heter Dubrovnik, på kroatisk side av Adriaterhavet. Ifølge Dubrovnik-arkivene var det myndighetene i Republikken Ragusa som først innførte karanteneregler.

Regelen ble innført 27. juli 1377 og lød som følger: «De som ankommer fra pest-infiserte områder skal ikke slippes i land før det har gått minst en måned. De skal bli plassert på øyen Mrkan i venteperioden». Den lille øya lå rett utenfor Ragusa.

Myndighetene anslo at dersom personene ikke utviklet sykdom i løpet av perioden så kunne de erklæres friske og fikk seile videre inn fjorden. På Mrkan etablerte myndighetene et midlertidig pestsykehus, slik at de som utviklet sykdommen skulle få hjelp.

Alle skip som ankom området ble beordret til pestøya og satt i 40 dagers karantene. 40 på italiensk er quaranta, og derfra kom begrepet «quarantino» som i dag oversettes til karantene.

Banebrytende tenking

«Dette er å anse som en av historiens største medisinske bragder» skriver forfatter Zlata Blazina Tomic i boken «Expelling the Plague: The Health Office and the Implementation of Quarantine in Dubrovnik, 1377-1533». Karantenepåbudet står som bevis på at myndighetene i Ragusa på denne tiden forsto både inkubasjonstid og kontaktsmitte i en tid hvor mange trodde at svartedauden var en straff fra Gud, og slettes ikke en smittsom sykdom. Noe som var langt mer nærliggende å tro på denne tiden.

Til tross for karanteneloven ble både Ragusa og Venezia hardt rammet av svartedauden, og sykdommen skulle forårsake flere store utbrudd i årene som fulgte. Havnebyene baserte omtrent all økonomi på handel og kunne ikke isolere seg uten at det ville sende dem inn i økonomisk ruin og samfunnskollaps. Historiker Crawshaw mener likevel at det var selve karantenereglene som reddet samfunnet fra opprør.

– Med epidemier og pandemier øker faren for opprør og samfunnskollaps som følge av frykt, og dette kan være like farlig som sykdommen i seg selv, sier Crawshaw til History. Karantenereglene ga samfunnet en viss følelse av kontroll og garantien om at myndighetene forsøkte å beskytte dem mot sykdommen.

700 år senere

I møte med SARS-CoV-2 og coronavirus-pandemien har karantene nok en gang blitt et svært sentralt og viktig grep for å bremse smitten, 700 år etter at tiltaket først ble tatt i bruk. Et grep som ikke er blitt brukt her i Norge, men som blant annet ble etablert i hardt rammede Bergamo, er smittesykehus.

Den italienske byen Bergamo var blant byene som ble hardest rammet da coronaviruset begynte sine herjinger i Europa tidlig i 2020. Området ble isolert, hvor all inn- og utfart skjedde under kontrollerte forhold, og et covid-19-sykehus ble opprettet. Også dette er et tiltak som strekker seg tilbake 1300-tallet.

(Saken fortsetter under videoen).

Se video: På innsiden av Italias hardest rammede sykehus:

Pestsykehusene

Myndighetene i Venezia og Ragusa så seg nødt til å etablere pestsykehus, slik at de kunne beskytte andre mot sykdommen. Ved Santa Maria di Nazareth fikk de smittede rikelig med mat og vann, en isolert seng og forskjellige behandlingsmetoder betalt for av Republikken.

Pesten fortsatte å forårsake utbrudd i flere hundre år etter den første og mest dødelige pandemien. Den første bølgen kom på 1300-tallet og smittet en tredjedel av verden. De fleste døde. Sykdommen fortsatte å herje de neste 300 årene, men både smitteraten og dødsraten gikk gradvis ned. Den siste pandemien kom på midten av 1800-tallet og tok livet av 10 millioner mennesker.

Svartedauden i dag

Redningen kom først i 1928, da penicillin ved en tilfeldighet ble oppdaget av den skotske legen Alexander Fleming. Starten på antibiotikaen markerte også slutten på svartedaudens herjinger.

Bakterien forårsaker fremdeles smitteutbrudd den dag i dag, og så sent som i august i år stengte myndighetene i California et strandomåde etter funn av byllepest-bakterien i et jordekorn og ti lopper.

Takket være antibiotika klarer vi i dag å håndtere sykdommen, og de fleste blir helt friske. Det dødeligste utbruddet i moderne tid fant sted på Madagaskar i 2017, da en antibiotikaresistent variant av bakterien brøt ut og tok livet av 170 mennesker.

Medisinenes neste og største kamp vil trolig bli nettopp det, kappløpet mot antibiotikaresistens.