Misjonærbarna:
Et kall som formet et liv
Kåre Nordby kjente kallet til evangelisk forkynnelse allerede som 19-åring.
Først som 30-åring reiste Kåre og kona Gunn Eva til et fremmed land, som snart skulle bli deres nye hjem.
I 1985 tok de med seg sine to barn og dro til Kenya.
– Du reiser ikke ut hvis du ikke har fått et kall.
Kallet var det som drev Kåre og Gunn Eva. De fikk lyst til å dele det gode budskapet til andre mennesker, og formidle hva de følte Gud hadde gjort i deres liv.
– Når du får Jesus i hjertet for du et nytt liv, du har ikke den samme trangen til å drive med de tradisjonelle tingene som var bundet med åndetilbedelse, overtro, frykt og engstligheter, sier Kåre til ABC Nyheter.
Kåre ønsket å vise folk at det finnes noe bedre der ute.
– Alle i min krets skjønte den trangen jeg hadde for å dele budskapet.
Familiene til Kåre og Eva syns det var kjipt at de skulle reise. De var redde for farer som skulle oppstå med tanke på sykdom.
– Afrika er jo Afrika, det er ikke helt Norge.
Sentral -Nyanza: En hverdag midt i nøden
Misjonærene fikk tildelt et område de hadde ansvar for, Kåre hadde ansvar for Sentral-Nyanza.
Det var et stort geografisk omeråde, som lå rundt Victoriasjøen.
Der hadde de over 30 menigheter som de hjalp til og assisterte i.
– Jeg fikk bruk av min tidligere bakgrunn som barn- og ungdomsarbeider og byggmester.
Hverdagen for Kåre og kona gikk ut på å ha kontakt med dem de skulle hjelpe og tilrettelegge for.
– Vi hjalp med det menneskelige behovet, som å gi de syke hjelp til å oppsøke lege og kjøre fødende kvinner til sykehus. Vi bygget opp barneskoler, ungdomskoler, poliklinikker, fødestuer, og kurssentre.
Det var 15 til 20 misjonærer som jobbet sammen om å hjelpe.
– Det var en blanding av kvinner og menn fra Norge, med forskjellige bakgrunner som jordmødre og sykepleiere.
Under teltduken samlet de jevnlig 300–400 mennesker, der mat og drikke ble servert mens budskapet om Jesus ble formidlet til de fremmøtte.
– Det var mye virksomhetsplanlegging, det er ikke nok å preke om Jesus hvis folk hadde tom mage og ikke hadde det bra.
– Barna er vår første menighet
Kåre og kona bodde sammen med sine barn nesten gjennom hele oppholdet i Kenya, bortsett fra mot slutten, da barna selv ønsket å bo på internat.
– Vi tok med oss ungene overalt. De kunne bli med oss på teltmøter i slummen som kunne vare i flere timer. De ble en del av systemet.
Kåre syntes det var uholdbart at foreldre kunne gå mange måneder uten å treffe barna sine. Det var noe han nektet å gjøre selv med sine unger.
– Barna er vår første menighet, vi må ta vare på barna framfor alt.
Møtet med fattigdommen
Det som traff Kåre hardest var ikke avstanden til Norge, men avstanden til all nøden.
De offentlige sykehusene var overfylte og underbemannede. Seks–sju mennesker kunne ligge på gulvet i samme rom, noen på tynne madrasser uten laken.
– Det luktet urin og avføring. Det var et tungt syn. Vi gjorde alt vi kunne for å få folk videre til andre institusjoner drevet av misjonsorganisasjoner.
– Det var snakk om liv og død for disse menneskene.
– Det var vanskelig å se hvor store behov menneskene hadde, og vite at vi ikke hadde penger til å hjelpe alle.
For at ting skulle gå rundt hadde misjonærene støttemenigheter som hjalp til. Kåre hadde åtte støttemenigheter som hjalp frivillig med gaver, blant annet skolepenger for lokalbefolkningen.
Det var utsendermenigheten Øyer pinse som var ansvarlig for å betale lønnen til Kåre og hans familie.
– Vi hadde ikke noe statsapparat som ga oss lønn.
Misjonærene organiserte dugnader for å samle inn penger til akutt hjelp.
Sporene de satte
Sammen med Norad-systemet bygget Kåre og Gunn Eva opp ti barneskoler og startet barnehager.
– Vi hjalp kenyanere med penger til skole, uniformer og bøker.
Hovedoppgaven deres var å gi lokalbefolkningen det Kåre kalte for livets ord.
– Slik at de kunne ha evig liv, forteller Kåre.
Kåre sier han opplevde at mange ble frelst i Kenya.
– Flere hundre tusen i vår misjons bevegelse har blitt kristne.
– Man får ikke nødvendigvis en økonomisk framgang selv om man blir kristen, men man for et lyst liv og det var det håpet vi ønsket å gi kenyanerne.
Det eneste Kåre angrer på, er at han ikke gjorde nok.
– Vi gjorde så godt vi kunne, og jeg er så glad for at jeg fikk gjøre det med det beste menneske på jord, min kone Gunn Eva.
Hjem igjen, men ikke ferdig med kallet
Ekteparet reiste hjem til Norge i 1994, etter totalt seks år i Kenya. Hjemme i Gudbrandsdalen fortsatte de å spre det gode budskapet.
– Enten vi er rike eller fattige trenger vi å forstå meningen med livet.
Han har i senere tid spurt barna sine om de hadde noen vonde opplevelser fra tiden i Kenya. Det har vært viktig for Kåre at barna hans har hatt det bra.
– De har fortalt meg at de bare har gode minner fra tiden i Afrika.
