Misjonærbarna:
– Et levd liv har satt spor
– Jeg husker da jeg gikk ut av flyet i Nairobi. Den intense varmen, lukten og den første gangen jeg så en mørkhudet mann.
Et øyeblikk som aldri forsvinner
– Jeg var åtte år og ante ikke at dette skulle bli starten på noe som kom til å prege hele livet mitt.
Året var 1973. En familie på syv la ut på eventyr hele veien til Afrika.
Faren til Rita Irene Vatne hadde fått et kall. Han ville hjelpe de fattige i Kenya, og familien måtte følge med. Rita var bare åtte år gammel og for liten til å forstå hva som egentlig skjedde.
Foreldrene bosatte seg 40 mil unna for å lære språket, mens Rita ble satt på en Norsk pinse internatskole i Thessalia, Kenya. Hun så foreldrene kun i feriene.
– De som skulle passe på oss bodde i en egen leilighet. Døren mellom dem og oss ble låst på kvelden. Da var vi overlatt til oss selv, forteller hun til ABC Nyheter.
På internatet bodde barn fra første til niende klasse. Skolen lå femti meter unna, med to klasserom, ett for de yngste, ett for de eldste.
Dette ble den verste perioden for Rita.
En liten jente forlatt i et fremmed land. Det var mange nye inntrykk, og hun begynte å trekke seg tilbake. Hun likte å lese, men det var vanskelig midt i all støyen.
– Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle være der.
Gulsot og sykeseng
Etter ett år ble foreldrene ferdig med grunnopplæringen og flyttet inn på misjonsstasjonen. Rita fikk bo med sine foreldre og brødre igjen, men gikk fortsatt på samme skole.
Hun var eneste jente blant hennes fem brødre. Den eldste hadde de reist fra, og han ble igjen i Norge for å studere.
Den eldste broren i Kenya ble alvorlig syk. Han fikk gulsot og ble stadig svakere og tynnere.
Rita selv hadde nylig blitt operert for nyrebekkenbetennelse i Norge, før hun dro ned. Ettervirkninger av det gjorde slik at hun ofte ble innlagt på sykehus.
– For en åtte-ni-åring var det ikke gøy å ligge på sykehus i Afrika. Vi lå mange på samme rom. Jeg var så liten og svak at jeg ikke klarte noe selv, forteller hun.
Hun husker hvordan de badet henne og tørket henne med en klut. Hun undret seg over hvorfor ingen brukte håndkle.
Apen i huset
En dag hun gikk inn på rommet til broren sin, kom en ape og bet henne i låret.
– Broren min reiser seg fra senga, pysjbuksen seg ned, han var så tynn. Så tok han apekatten i halen, svingte den rundt og rundt og kastet den mot et tre, forteller hun.
Apen traff treet og falt ned. Dette ble et minne som fortsatt får søsknene til å le den dag i dag.
Men kort tid etter ble broren så syk at han måtte reise hjem til Norge og han fikk ikke lov til å reise tilbake til Kenya igjen. Rita hadde nå «mistet» to brødre. Lengselen hjem ble stor, men en dag kom den eldste broren fra Norge på besøk. Han hadde med Donald-blader og norsk sjokolade.
– Det føltes som julaften.
Lengselen hjem
På 70-tallet var det nesten umulig å holde kontakt med Norge. En telefonsamtale kostet 300–400 kroner i minuttet.
– Vi hadde ikke sjans til å ringe.
Rita skrev mange brev, men posten gikk ofte med båt. Det kunne ta to måneder før noe kom frem.
– Endelig som tiåring fikk jeg viljen min, og reiste til slutt hjem til Norge.
Tilbake til Norge
Som tiåring reiste hun fra familien sin med en misjonærdame, tilbake igjen til Norge.
Hun skulle bo hos besteforeldrene til foreldrene hennes fikk råd til å komme etter.
De måtte selge møbler og pynt for å skaffe penger til hjemreisen. Det var ikke bare å spørre misjonen om penger for å komme hjem igjen.
– Men da jeg kom til Norge, lengtet jeg igjen etter foreldrene mine. Gresset var ikke grønnere på den andre siden.
De to brødrene som bodde i Norge, kunne ikke ta vare på henne. Hun endte opp alene hos besteforeldrene. I tre måneder bodde hun der og ble utsatt for noe barn ikke burde oppleve, men som hun ikke ønsker å gå i nærmere detaljer om.
– Det føltes som tre måneder i et mareritt, sier hun.
Da foreldrene endelig kom hjem, hadde Norge forandret seg. Nye uttrykk, nye måter å snakke på. Rita fikk et kulturkræsj da hun startet i fjerde klasse.
– Jeg skjønte ikke så mye.
Igjen var det et nytt sted hvor alt var fremmed for henne.
Tilbake til Kenya, igjen
Som trettenåring trodde Rita at hun endelig skulle få bli i Norge. Hun hadde fått venner og trygghet, og var endelig gjenforent med sine foreldre og hennes fem brødre. Men foreldrene fikk i oppdrag å bygge en ny misjonsstasjon og skulle tilbake til Kenya.
– Jeg ville ikke dra. Men det var uaktuelt å bo hos besteforeldrene mine.
Hun husker fortvilelsen. Nok en gang måtte hun reise fra alt som var trygt.
– Jeg måtte reise fra sjokolade, og alt det gode Norge hadde å by på.
Tre nye år ventet i Kenya. Hun bodde igjen på internat, mens foreldrene bygget kirker og delte ut mat.
Denne gangen bodde ikke foreldrene så langt unna internatet, så Rita kunne komme hjem i helgene.
– Jeg gråt hver helg når jeg måtte reise fra foreldrene mine.
En kveld kjørte familien fra hovedstaden Nairobi til Thessalia i mørket.
– Man burde ikke kjøre når det var mørkt, forteller Rita.
Midt på veien satt en mann. Faren svingte unna og kjørte bilen i grøfta. Familien ble kastet rundt. Opp fra bushen kom menn med spyd.
– De ropte «kofa, kofa, kofa», det forteller hun at betyr «død, død, død».
Det var tyver som lurte biler ut av veien for å rane dem.
Etter ett års tid reiser den ene broren hennes hjem igjen. Da skulle han studere.
– Så jeg ble igjen avskilt fra mine brødre.
Internatforeldrene Rita hadde mens hun gikk på ungdomsskolen, var nye for hvert år. Lærerne ble også skiftet ut, og det var fordi alle hadde reist på forskjellige tidspunkt fra Norge, og ingen var mer enn tre år ute om gangen.
Ettervirkningene
Mange år senere skulle Rita forstå hvor dypt disse opplevelsene hadde satt spor i henne. Å bli forlatt om og om igjen, å stå alene som barn, preget henne mer enn hun skjønte da.
Hun har i voksen alder vært innlagt på psykiatrisk avdeling, ikke bare for vonde minner fra Kenya, men også fra Norge. Men selv gjennom mørket har hun holdt fast i troen på at livet har en mening.
– Gud har vært med meg siden jeg var liten, man kan ikke bare skylde på Gud når noe galt skjer. Det finnes en annen også, forteller hun.
Ungdommen som forsvant
Rita følte at ungdomstiden ble revet bort. Hun levde isolert på misjonsstasjonen, uten kino, uten venner. Hun ble konfirmert i Kenya uten stor fest, uten familie fra Norge.
– Som misjonærbarn blir man snytt for mye. Det er barna som betaler for foreldrenes kall.
Etter tre år i Kenya, kom et nytt kultursjokk da hun vendte hjem til Norge. Hun var seksten år da hun og broren skulle begynne på gymnaset.
– Jeg holdt ut i tre måneder, broren min i seks.
Hun forstod lite av slang og norsk kultur. Etter de tre månedene på gymnaset begynte ting å gå galt. Som sekstenåring begynte hun å drikke. Faren la merke til dette, og i sitt forsøk på å redde datteren sendte han henne vekk til et nytt internat, Hedmarktoppen folkehøyskole.
– Igjen ble jeg forlatt og adskilt fra mine søsken.
Et halvt år senere kom broren etter. Hun slet psykisk etter alle årene med savn og ensomhet fra barndommen. Dette påvirket henne så negativt at som sekstenåring prøvde hun å ta sitt eget liv.
– Hva var vitsen med livet når alt bare var kaos?
Etter selvmordsforsøket fikk hun komme tilbake, men ble senere utvist i en uke etter å ha blitt sett på en bar med en øl.
– De satte meg på gata uten engang å sende meg hjem med buss.
Broren hentet henne og kjørte hjem til Oslo.
Den siste reisen
Rita begynte å jobbe i brorens butikk. Så forteller foreldrene hennes at de skulle til Kenya igjen.
Selv om hun snart var 18, hadde hun ikke noe valg. Foreldrene mente hun hadde rotet bort livet sitt og ville «få henne på rett kjøl» i Kenya.
Hun dro motvillig. Foreldrene spanderte lappen og utdannelsen ved NKS Handelsskole. Rita jobbet med regnskap i kirken sammen med sin far i ett år.
Som 19-åring følte hun seg ferdig med Kenya og reiste endelig hjem til Norge for godt.
Et møte som endret alt
Da hun kom tilbake, la hun kristendommen og pinsevennene bak seg. Hun hadde mistet troen, vokst fra alle vennene sine og møtte en odelsgutt. De flyttet sammen til Ørsta.
Senere meldte hun seg inn i Den norske kirke og begynte å jobbe som kontordame, en jobb hun fortsatt har.
Etter tolv år i jobben var troen fortsatt borte. I tillegg slet hun fortsatt med traumene fra barndommen. Hun planla å ta livet sitt, men samme dag spurte en kollega:
«Vil du bli med til en gudstjeneste?»
– Hvorfor spør hun akkurat i dag? tenkte Rita.
Hun tok det som et tegn. Som Guds kjærlighet. Hun ble med og så seg aldri tilbake.
