Coronakrisen: Hvordan skal Europa gjenreises?

Europa er sentrum for en global pandemi, men solidariteten blant europeiske myndigheter har vært påfallende fraværende. Politiske skillelinjer har blitt tydeligere, og det er fryktet at en overhengende økonomisk depresjon kan gi næring til nasjonalisme og høyreekstrem populisme. Fortvilte italienske og spanske statsledere har advart mot at EU risikerer kollaps.

ABC Nyheters lisenspartner The Guardian har spurt seks eksperter om hvordan et skadeskutt Europa kan stable seg selv på beina og begrense pandemiens sjokkbølger.

Les også:Familiens sang om corona tar internett med storm: – Vi har åpenbart truffet en nerve

Charles Grant: Sjokket vil bli ujevnt fordelt. Det er behov for en finanspolitisk union

Coronakrisen har gitt nytt håp til dem som ønsker å se EU feile. Mange land har satt sine egne behov først og tilliten mellom landene har blitt svekket. En rift mellom nord og sør som handler om eurosonens fremtid, er i ferd med å bli til en dødelig kløft.

Den økonomiske depresjonen vil ramme staters inntekter, som igjen vil føre til en større offentlig gjeld og arbeidsløshet.

Viruset vil ikke ramme alle land likt. Landene som allerede har en enorm gjeld og som er avhengig av inntekter fra turisme, vil merke krisen ekstra hardt – til tross for kompromisset som EU-ministrene undertegnet 9. april.

Flere land i sør, spesielt Italia, står overfor dystre utsikter. Italia som tok en stor del av byrden under migrasjonkrisen, føler seg nok en gang sviktet av EU. Italias økonomi har knapt vokst siden euroens inntog, og den statlige gjelden utgjør nå 135 prosent av BNP. Populisten Matteo Salvini setter nå spørsmålstegn ved EU-medlemsskapet, og han er godt rustet til å vinne neste valg.

Den europeiske sentralbanken har besluttet å kjøpe obligasjoner for 750 milliarder pund. Men disse tiltakene vil ikke være tilstrekkelige. EU er nødt til å spille en mer sentral rolle i europeisk finanspolitikk. Frankrike, Italia og Spania ønsker at den europeiske sentralbanken skal utstede obligasjoner med garantier fra medlemslandene.

Den største andelen av pengene vil gå til landene som trenger dem mest, for å subsidiere helsevesenet, arbeidsledighetspenger, stipender til bedrifter og investeringer.

Dette vil innebære at de bedre stilte landene i EU bidrar til å lette de mørke utsiktene for landene i sør. Tyskerne, nederlenderne og landene i nord motsetter seg; de mener dette vil motvirke at landene i sør gjennomfører smertefulle reformer.

De har et poeng, men alternativet er at medlemmer av eurosonen synker ned i en negativ spiral bestående av fallende BNP og voksende gjeld, noe som kan føre til at de velger å forlate unionen – og det er et dårligere alternativ for alle involverte.

Om ikke EU kan svare på denne krisen ved å bevege seg mot en finanspolitisk union, vil de miste troverdighet blant veldig mange medlemsstater.

*Charles Grant er direktør for den uavhengige tankesmien European Reform.

Shada Islam: Europa kan begrense de globale skadevirkningene

Hvordan Europa handler i dag vil avgjøre alles fremtid etter denne pandemien.

Så langt har ikke Europa vist seg fra sin beste side. Både Ungarn og andre land har autoritære ledere. Etter hvert som solidaritet er i ferd med å bli et hult mantra, blir også EUs merkevare svertet.

Det trenger ikke være sånn. USA har ikke vist globalt lederskap, og det gir EU en mulighet til å fylle vakuumet på flere viktige områder.

For det første, dette er et globalt sjokk. Nasjonale eller regionale tiltak vil ikke være nok. Europeiske ledere må nå gjøre det samme som sine kloke forgjengere etter andre verdenskrig – de bør organisere nok et Bretton Woods-øyeblikk for å etablere et inkluderende system for global økonomisk styring. Vesten kan ikke lenger bestemme alt i den virkelige verden.

Det bør også etableres et globalt partnerskap som gir Verdens helseorganisasjon makt til å overvåke myndigheters helsepolitikk, for å sikre bedre informasjonsdeling om helsekriser og pandemier.

Europa bør også presse frem en global humanitær redningsplan for å hjelpe landene i sørlige Asia og sør for Sahara, som virkelig mangler styring, penger og medisinsk personell.

Gjeld må slettes og tradisjonell bistandspolitikk må fornyes. Det må vurderes å gi både fattige og rike land «gratis penger» eller inntekt. Det vil ikke bli «business as usual» i verden.

*Shada Islam er direktør for Europa og geopolitikk ved tankesmien Friends of Europe.

Les også:FHIs corona-app kommer like over påske

Bas Eickhout: Unngå nøysomhet og gjør om rekonvalesensen til en grønn avtale

Om Europa klarer å finne de riktige virkemidlene på kort og mellomlang sikt, kan det komme noe godt ut av denne krisen.

De umiddelbare behovene er koordinerte «lockdown»-strategier og medisinsk utstyr.

Så kommer de neste to utfordringene: Finne felles økonomiske instrumenter for å imøtekomme behov for likviditet. Finne en felles løsning for langsiktig bedring.

Det er helt avgjørende at man deler risiko for å imøtekomme den økonomiske belastningen. På lang sikt trenger Europa en plan for å komme seg på beina. Men vi må også ta lærdom av historien – den europeiske besettelsen med nøysomhet gjorde eurokrisen verre og skapte massiv arbeidsledighet. Denne gangen må Europa gå inn for en skikkelig investeringsplan, som må benyttes for å stoppe klimakrisen og sikre biologisk mangfold.

Europas rehabiliteringsplan er nødt til å være en grønn avtale som skaper flere kvalitetsjobber i en klimanøytral økonomi og leder veien til nullutslipp.

*Bas Eickhout, parlamentmedlem for Nederlands grønne parti.

Les også:WHO: Corona er ti ganger så dødelig som svineinfluensa

Brigid Laffan: Dette er en psykologisk krise, men den trenger ikke bli eksistensiell for Europa

Folkehelse er et spørsmål for nasjonale myndigheter, ikke for EU – likevel er mye av dekningen av EUs reaksjon fremstilt som «eksistensiell», som en test av dens overlevelse. Men EU har ikke kommando over ressursene eller lojaliteten som kan kalles på av nasjonalstater.

Den prøver nå å utnytte Europas kollektive kapasitet. Euro-sonens finansministere har kommet med tre verktøy for å støtte arbeidere, selskaper og eurosonens medlemsstater. Frankrike og Tyskland var avgjørende for å avverge et skadelig sammenbrudd, men europeiske ledere må nå følge opp med et «coronafond» for å bygge opp helsevesen og addressere de langsiktige økonomiske konsekvensene.

Denne pandemien krever den største utplasseringen av offentlige midler og offentlig makt i fredstid i Europa.

Mangelen på sammenlignbare data om spredningen og dødeligheten over hele Europa er fremdeles et stort problem. EU trenger også å forberede seg på fremtidige pandemier ved å bygge opp beredskapslagre av essensielt utstyr og sørge for at det ikke er avhengig av fjerntliggende forsyningskjeder.

Covid-19 er en psykologisk krise for enkeltpersoner, samfunn og hele land. De landene som er hardest rammet trenger å oppleve solidaritet og vite at kostnaden av gjenoppbyggingen ikke vil falle på dem alene.

*Brigid Laffan is director of the European University Institutein Florence

Vessela Tcherneva: En ny Marshall-plan og støtte for Øst-Europas hjerneflukt

Coronaviruskrisen har forsterket skillet mellom øst og vest. Myndighetene i Sentral- og Øst-Europa fikk panikk, vel vitende om at deres helsevesen som er underfinansierte og henger igjen på 90-tallet, ganske enkelt ikke ville håndtere dette, derav deres ekstremt strenge nedstengings-tiltak.

Krisen blottlegger også effekten av hjerneflukten fra øst til vest. EU kan ikke fortsette å forsømme dette problemet. Hvis Tysklands suksess med å håndtere pendemien delvis skyldes en hær av migrant leger og sykepleiere, burde det ikke skje på bekostning av Sentral- og Øst-Europa.

Fri flyt av arbeidskraft har paradoksalt nok også ført til at millioner av østeuropeere nå har reist hjem, inkludert 200.000 bulgarere som har mistet jobben i Vest-Europa, bare siden mars. Det utgjør en betydelig andel ettersom befolkningen i landet kun er tre millioner (se for deg at fem millioner tyskere plutselig dukker opp på arbeidsmarkedet eller søker om dagpenger i Tyskland). Foruten mistanken om at de kanskje tar med seg smitte, kan de hjemvendte skape utfordringer på lengre sikt – og EU bør kanskje vurdere et felles system for forsikring mot tap av arbeid.

En ny Marshall-plan for å gjenreise Europa etter pandemien kan få økonomien på beina igjen. Og kanskje det også vil vise seg at populistbølgen har nådd sine grenser, og at forsøk på å sikre makt på Orban-vis vil bli kortvarige.

*Vessela Tcherneva er visedirektør for European Council for Foreign Relations, med base i Sofia, Bulgaria

Rosa Balfour: Demokratiet er truet. Det er nødvendig med et helt nytt tankesett

Forrige ukes avtale om å gjøre 500 milliarder euro tilgjengelig for gjenoppbygging er et skritt i riktig retning, men det er på langt nær nok for å sikre at Europa kan bruke denne krisen til å forberede seg på fremtiden; en grønn og digital økonomi for fremtidige generasjoner. Det er uansett fremtidige generasjoner som må ta regningen for denne pandemien.

Dette krever at vi tenker helt nytt om offentlig investeringer.

Det gjelder ikke bare økonomien. Demokratiet er også i stadig større grad truet. EU er dømt om de tillater at autoritære stater er medlemmer. Om den populistiske visjonen om EU som en løs union bestående av nasjoner med minimal politisk sammenblanding seierer, vil EU bli mindre relevant både i Europa og resten av verden.

Risiko for at Europa blir navlebeskuende er stor nå. Men om pandemien sprer seg til andre regioner, vil det komme et krav om vestlig støtte. Makter ikke Europa å ta ansvar, vil tapet merkes i hele verden.

*Rosa Balfour er direktør for Carnegie Europa

Oversatt av Kathleen Buer / Leni Aurora Brækhus /ABC Nyheter / © Guardian News & Media Limited