Livsstil

Hvorfor smaker drikkevannet myr?

Norsk drikkevann holder svært høy kvalitet. Likevel kan smaken variere mye fra sted til sted.

Maridalsvannet i Oslo er et overflatevann som inneholder en del humus.
Publisert

Vannet fra krana i Tønsberg, på hytta i Vrådal og kontoret på Smestad smaker helt forskjellig. 

Da jeg studerte vin i Oslo, måtte jeg ta med eget vann til blindsmakingseksamen, for ikke å bli villedet av de dominerende usmakene i springvannet.

Hvorfor er smaksopplevelsen så forskjellig?

Forklaringen er enkel, ifølge drikkevannsekspert Bjørnar Eikebrokk.

– Det er ulike bestanddeler i vannet som gjør at det smaker. Smaken påvirkes av vannkilde og nedbørfelt i seg selv, vannbehandlingen og ledningsnettet, sier Eikebrokk til ABC Nyheter.

Han er drikkevannskonsulent, tidligere sjefsforsker ved Sintef, og har skrevet en rekke rapporter om norsk vann.

– Humus kan smake myraktig

Rundt 90 prosent av drikkevannet i Oslo kommer fra Maridalsvannet via Oset vannbehandlingsanlegg. Maridalsvannet er et overflatevann – altså vann fra en åpen innsjøkilde i marka rundt Oslo. Slike vannkilder inneholder naturlig organisk materiale, blant annet humus.

– Er det riktig å si at Oslo-vannet har en eim av myr?

– Smaken er personavhengig, og folk har ulike meninger. Men det meste av drikkevannet er basert på overflatevann, og der finnes det humus. Det kan smake myraktig, sier Bjørnar Eikebrokk.

Han nevner også alger som en mulig forklaring på jordlige smakstoner.

– Alger produserer stoffer som geosmin og 2-MIB, som kan avgi smak. Klimaendringene kan føre til mer av denne typen smaker, sier han.

Bjørnar Eikebrokk.

En utfordring for analysearbeidet, er at lukt og smak i vann kan stamme fra uhyre små konsentrasjoner.

– Noen ganger er det snakk om nanogram. Så små mengder kan gjøre kilden vanskelig å detektere, sier Eikebrokk.

– Behandlingen er tilpasset kilden

I Vestfold hentes mye av drikkevannet fra Farris og Eikeren via Vestfold Vann.

Også dette er overflatevann. Forskjellen fra Oslo-vannet ligger i karakteren på råvannskildene, den kjemiske sammensetningen, vannbehandlingen og ledningsnettet.

Mange vannverket justerer pH, alkalitet og kalsiuminnhold for å gjøre vannet mer nøytralt og mindre tærende på ledningsnettet.

Slik behandling kan påvirke smaksopplevelsen. 

– Behandling av vann er tilpasset kilden, sier Eikebrokk.

Flere store vannverk, blant annet Oslo, bruker koagulering og filtrering. Andre vanlige metoder er ozonering, biofiltrering, membranfiltrering, UV-desinfeksjon og klorering.

Ifølge Folkehelseinstituttets rapportering for norske vannforsyningssystemer i 2024 er UV-bestråling den mest brukte behandlingsprosessen ved norske vannbehandlingsanlegg. 

Eget smakshjul for vann

Lukt og smak i drikkevann er et eget fagfelt.

Norsk Vann ga i 2023 ut rapporten LOSiNOR – Lukt- og smaksproblemer i norsk drikkevann. Rapporten beskriver hvordan lukt og smak kan oppstå i vannkilden, vannbehandlingen, ledningsnettet og rørene inne i bygg.

– Akkurat som for vin, finnes det et smakshjul for drikkevann, sier Eikebrokk.

Rapporten omtaler blant annet de algeproduserte stoffene geosmin og 2-MIB, som kan gi jordlige eller mugglignende smakstoner selv i lave konsentrasjoner.

Norsk vann er svært godt

Eikebrokk understreker at norsk drikkevann holder høy kvalitet.

– Generelt har vi veldig god råvannskvalitet. En stund ble nok dette en sovepute. Vi trodde vi ikke trengte å behandle noe særlig, sier han.

Men de siste årene har vi hatt god utbygging av avanserte vannverk.

–  Det ble veldig fokus på desinfeksjon etter det vannbårne utbruddet av giardia-parasitten i Bergen i 2004. Denne parasitten blir ikke tatt av klor, mens UV-desinfeksjon klarte å knekke den. Det fikk fart på utbyggingen.

Folkehelseinstituttet oppgir i 2024-rapporteringen at 99,7 prosent av innbyggerne mottok hygienisk trygt drikkevann. 

– Vi har fortsatt en del utfordringer, særlig med små vannverk, der kunnskapen kanskje er begrenset og drikkevannskilden i tillegg ikke er den beste, sier Eikebrokk.

Debatt: Hva gjør du når det ikke er vann i krana?

Derfor smaker vann mer kjemisk i andre land

Norsk springvann er i verdensklasse. I mange land må vannet behandles hardere, blant annet med klor, og det kan gi en tydeligere kjemisk lukt og smak.

– I land som USA og England er det tradisjon for å bruke klor. En klorrest beskytter vannet i ledningsnettet, sier Eikebrokk.

I Norge brukes klor i mindre grad enn tidligere.

– Det er i ferd med å fases ut, noe som medfører at vi må behandle vannet slik at det er biostabilt, slik at det ikke finnes mye mat for mikroorganismer i ledningsnettet. De fleste vannverkene i Norge bruker ultrafiolett lys for desinfisering, sier han.

Klimaendringer kan påvirke smaken

Klimaendringer gjør vannbehandling mer krevende.

Mer nedbør, høyere temperaturer og økt avrenning kan føre til mer organisk materiale i vannkildene. For overflatevann fra skog og myr kan det gi større utfordringer med farge, lukt og smak.

Norsk Vann peker i sine investeringsrapporter på at kommunene må investere betydelig i vann- og avløpssystemene fremover, blant annet som følge av klimaendringer, befolkningsvekst og strengere krav.

Her er Norges beste drikkevann

Norsk Vann og Norsk Kommunalteknisk Forening kårer jevnlig Norges beste drikkevann.

I den siste offentlige kåringen arrangørene har omtalt, vant Kristiansund vannverk klassen for overflatevann, mens Vossevangen vassverk på Voss vant klassen for grunnvann. 

Typiske lukt- og smaksproblemer i norske drikkevann

Ifølge Norsk Vanns rapport om lukt- og smaksproblemer i drikkevann kan smaken påvirkes av flere forhold:

Organisk materiale i vannkilden: Humus, avrenning, kloakkpåvirkning og biologiske prosesser kan gi jordlige eller myraktige toner.

Alger i overflatevann: Stoffene geosmin og 2-MIB fra blågrønnalger kan gi lukt og smak som beskrives som jordlig eller mugglignende.

Utslipp og kjemikalier: Metaller fra råvann, vannbehandling og korrosjon kan påvirke smaken. Enkelte kjemiske forbindelser kan også trenge gjennom rørvegger.

Materialer i rør og ledningsnett: Plastmaterialer, lim, belegg og metaller som jern og kobber kan sette smak på vannet.

Klor og desinfeksjon: Klorforbindelser kan gi kjemisk eller kloraktig lukt og smak.

Biologiske prosesser i ledningsnettet: Mikroorganismer og biologisk aktivitet kan skape nye lukt- og smaksstoffer underveis til abonnentene.

Kilder: Bjørnar Eikebrokk, Oslo kommune, Vestfold Vann, Folkehelseinstituttet, Norsk Vann, SINTEF og Norsk Kommunalteknisk Forening.