Her gjenoppliver mangemillionærer landsbygda

Denne artikkelen ble først publisert hos Finansavisen. 

«La oss dra opp i åsen. Jeg vet om et sted der ingen vil finne oss…»

Begjæret brant i ham da kjæresten nikket, tok imot hånden og lot seg lede langs den nesten gjengrodde og svingete kjerreveien.

De sjanglet oppover i nesten en time, to skritt frem og ett tilbake, i opprømt glede over endelig å være sammen igjen.

Høyere oppe bredte dalen seg ut. På den andre siden, under dem, tronet vakttårnet trassig over inngangen til dalføret, som en moralens pekefinger, men de to lot seg ikke affisere.

– Vi er snart fremme, ingen finner oss her.

Den unge mannen snudde seg for å gå videre da han fikk øye på de sammenraste, overgrodde hustuftene som klamret seg til fjellskråningen.

Naturen hadde krevd de grovt uthogde steinblokkene tilbake, men de lå der som i et fortsatt håp om at noen en dag ville gi dem nytt liv. Over hodene på turtelduene kvitret fuglene våryre, sirissene sang, men ellers var det helt tyst.

– Dette må jeg fortelle Fulvio, var det første mannen tenkte, før kjæresten trakk ham med til et lunt leie mellom de gamle oliventrærne, der gresset var så grønt som det bare kan være en vårdag i Toscana.

Tilbake til røttene

Fulvio di Rosa elsker å fortelle historien om medarbeideren som fant hans livs største kjærlighetsprosjekt. Han utbroderer ikke historien i like stor grad som vi har gjort, men fantasien får oppdrift i det smellvakre toskanske landskapet.

Det er lett å fortape seg, slik mange gjør når de besøker de gamle renessansebyene, vingårdene – eller sykler langs grusveiene og markene som kranser dem.

Den lille middelaldergrenda Borgo di Vagli ligger fremdeles godt gjemt i åsen nordvest for Montepulciano og Pienza, knapt én times kjøretur fra Siena. En halvtime unna ligger Cortona, en annen middelalderby berømt for sin arkitektur og internasjonalt kjent for sin rolle i filmen Under Toscanas sol.

I flere tiår har Fulvio hatt fingrene i restaureringsprosjekter som Borgo di Vagli. Etter åtte år i Brasil og et samarbeid med den verdenskjente brasilianske arkitekten Oscar Niemeyer, vendte han tidlig på 1980-tallet hjem til industribyen Torino. Der fant renessansemennesket fort ut at han ikke hørte hjemme lenger.

– Har brukt 370.000 kroner

livsstil

– Det var noe med det konforme, det ekstremt industrielle og kommersielle, forklarer Fulvio, som i stedet valgte barndommens Toscana, der moren kom fra. Han ville tilbake til røttene, til det basale og jordnære, og knytte sin interesse for natur, estetikk og kultur til noe skapende.

– Jeg så potensialet som ligger i å kombinere det tidløst vakre med det moderne, sier Fulvio.

Les også: 20.000 for tre dager i familieparken: – Enda dyrere om vi hadde bodd her

Holder den i live

Hvem har ikke drømt om å finne sitt eget paradis i Toscana, eller et annet sted under solen i støvellandet? Et sted der det dyrkes vindruer, oliven og svulmende røde tomater, og innbyggerne møtes til en aperitivo på torget slik de har gjort i århundrer.

Drømmen lever trolig sterkere i utlandet enn i Italia. Fraflyttingen fra de billedskjønne landsbyene er dramatisk. Den viktigste forklaringen er urbaniseringen: Unge mennesker flytter etter jobbene til storbyene. I tillegg er ikke demografien på italienernes side. Landet har den høyeste snittalderen i Europa, fødselsraten er i bånn, og det finnes få incentiv for å beholde bosettingen i distriktene.

Men noen jobber mot strømmen og ser muligheter der andre ser slit og uleilighet.

– Det handler om en forelskelse i det italienske, innrømmer Arild Odden, som i over 20 år har hatt landsbyen Vasanello i det historiske landområdet Tuscia som base.

Den ligger ikke langt fra byen Orte, ved hovedveien mellom Firenze og Roma. Ikke like bortgjemt som mange av de andre forlatte landsbyene, men samtidig fjernt nok.

– Nærheten til Roma hjelper. Det gjør at mange derfra fortsatt har sine «sommerhytter» her og slik holder landsbyen i live.

Til daglig arbeidet den nylig pensjonerte Odden i konsernledelsen i Bertel O. Steen. På fritiden engasjerte han seg i Vasanello.

– Du blir så glad i stedet, og ikke minst menneskene der, forklarer han.

Alberghi diffusi – spredte hotell

I 1994 kom den svensk-italienske mangemillionæren og eksentrikeren Daniele Kihlgren til landsbyen Santo Stefano di Sessanio i Gran Sasso-fjellene i Abruzzo.

Da han kjørte inn i landsbyen på motorsykkelen sin, var det knapt en håndfull mennesker igjen, men han ble umiddelbart betatt.

De gamle bygningene var falleferdige, men ikke besudlet av moderne betong. Det begeistret Kihlgren i den grad at han lovet ordføreren at «hvis dere lover at det ikke blir bygget noe nytt, skal jeg restaurere de gamle husene og skape nytt liv».

Ordføreren tok ham på ordet, og resultatet ble Sextantio – et unikt hotell med 30 rom spredt i ulike bygg rundt i landsbyen.

Hotellet er i dag del av alberghi diffusi-systemet, som spredte seg etter Friuli-jordskjelvet i 1976. Ideen var å bruke midlene som ble gjort tilgjengelig etter katastrofen, til å restaurere hus til turismeformål. Konseptet med «spredte hoteller» har siden utviklet seg til å omfatte rundt 150 landsbyer organisert i den offisielle foreningen – og adskillig flere uoffisielt.

I tillegg kommer de som befinner seg på halvdistansen, som Vasanello.

– Da jeg kom hit på begynnelsen av 2000-tallet, var mottakelsen usedvanlig hjertelig og imøtekommende. Det ga inspirasjon til å ville bidra, forklarer Arild Odden, som gjennom turoperatøren La Bella Vita har hatt hundrevis av nordmenn på besøk i denne delen av Italia.

– Innbyggerne inviterte oss inn på limoncello, og det var allerede etablert et system der den nå avdøde grevinnen, som satt øverst i hierarkiet, inviterte venner fra Roma hit. Hun og landsbyvennene stilte sine hus og leiligheter til disposisjon for utleie, en praksis som etter hvert ble mer formalisert.

– En slags ad hoc albergo diffuso, sier han.

Bli medeier

I motsetning til i Santo Stefano er utleien i Vasanello lagt opp som et uformelt andelslag. Dette gjelder også en rekke andre landsbyer som opplever fraflytting, som den lille landsbyen Farnese, med knapt 60 beboere i gamlebyen.

Her arbeider særlig ferierende italienere med å samle landsbyen i et kollektiv som kan ta imot besøkende fra inn- og utland gjennom et alberghi diffusi-system, som inkluderer både leiligheter, landsteder og små hoteller i og rundt landsbyen.

– Roma er blitt kaotisk, jeg vil alltid tilbake hit, forklarer 66 år gamle Paolo Sangiorgio.

Byråkraten fra hovedstaden skal snart pensjonere seg og vie all sin tid til et lekkert B&B i centro storico – gamlebyen som innbyggerne selv ikke vil bo i, men som turistene elsker.

Etablerer seg i Norge: – Ikke følg kjerringrådene

livsstil

Og det er nettopp denne hangen til nostalgi – til det som var og ikke det som kommer – som vi nordmenn elsker, men som mange mener holder Italia tilbake.

– Det behøver ikke være noen motsetning, mener Fulvio.

Borgo di Vagli er en tredje modell, bygd opp som et andelslag der du er medeier i grenda, og ikke i én enkelt leilighet. Booking av opphold skjer etter et fastsatt system. I tillegg kan du sjekke inn utenom turnus dersom det er ledig.

Les også: Johan Haugsrud: Her må du ta med barna i sommer

Fellesarealene inkluderer utendørs svømmebasseng, trattoria, olivenlund og resepsjon. Eierne slipper vedlikehold, men betaler for renhold under oppholdet.

– Det gir oss en fenomenal frihet, forklarer et amerikansk par som er med på lignende opplegg andre steder og dermed kan turnere mellom dem.

Det beste av to verdener, og en mulighet til å bevare det mange forbinder med Italia:

Det gode liv på landet.