«De dødes by»: Vatikanet åpner romersk nekropolis for publikum

Gjemt i dypet av Vatikanstaten ligger en gammel romersk gravplass, Via Triumphalis Necropolis, ofte omtalt som en «by for de døde».

Her står marmorsarkofager ved siden av åpne graver med rester av de døde, omgitt av fantastiske romerske mosaikker og fresker.

Siden romersk lov forbød kremering og begravelse av de døde i byen av sikkerhets- og hygienegrunner, ble det plassert kirkegårder langs veiene utenfor byområdet.

Mens nekropolisen tidligere bare var tilgjengelig for utvalgte grupper av forskere og spesialister, er den nå åpen for publikum, via den nye Saint Rose Gate-inngangen. Gravplassutstillingen har fått tittelen «Life and Death in the Rome of the Caesars».

Artikkelen fortsetter under bildet

Keiser Neros slave

Tiberius Natronius Venustus ble bare 4 år, 4 måneder og 10 dager gammel, viser gravstøtten hans som er funnet i nekropolisen som ble vist fram under en pressevisning foran publikumsåpningen av «De dødes by».

Det arkeologiske området strekker seg over omtrent 1000 kvadratmeter, og ligger langs en del av den gamle Via Triumphalis, opprinnelig plassert utenfor bymurene.

Nekropolis ble opprinnelig avdekket i 1956 under byggingen av Vatikanets underjordiske parkeringsanlegg Autoparco. Påfølgende funn i 2003, gjort under bygging av parkeringsplassen, avslørte Santa Rosa-delen, som først nylig har blitt koblet til det tidligere funnet.

Gravene, som dateres fra det første til det fjerde århundre e.Kr., huser hovedsakelig restene av «slaver, frigjorte, håndverkere fra byen Roma», ifølge Leonardo Di Blasi, en ekspert fra Vatikanmuseenes antikke greske og romerske seksjon.

Noen er blitt identifisert som keiserlig eiendom, hvor deres herre ofte var keiser Nero.

(Artikkelen fortsetter under bildet).

Hverdagshistorier om de døde

Nekropolis har gitt et vell av informasjon, og gir klarhet om identiteten og livshistoriene til den avdøde.

– Vi begynner å lære om mennesker vi ikke kjente, spesielt om ritualer som virker mer relatert til familie, nabolag, by eller personlige tradisjoner enn til offisiell religion, forklarer Di Blasi.

Di Blasi forteller for eksempel om en «Alcimo» som på sitt gravsted har fått påskriften «custos de scena teatro pompeiano», noe som betyr at han var vokter av scenen til Pompeiis store teater og måtte ta seg av scenografien.

Rundt figuren hans er avbildet snekkerverktøy som han antagelig brukte til vedlikehold av teaterscener.

På en annen gravstein står et portrett av en viss «Nunnius», som hadde pliktene som en "saltuarius", den som hadde ansvaret for vedlikeholdet av skogen.