«Ørnen har landet»

Etter 4 dagers ferd i tomrommet mellom Jorda og Månen, en avstand på cirka 384.000 km, gikk Neil Armstrong og Buzz Aldrin inn i Eagle, landingsmodulen.

«Ørnen» ble løsnet fra moderskipet Columbia, og ferden ned mot Månens overflate var i gang.

Bare 609 meter fra overflaten innså Aldrin og Armstrong at det automatiske systemet om bord i Eagle hadde valgt et landingsområde som var for ujevnt. Armstrong – tidligere militær testpilot – tok manuell kontroll med spakene og styrte romskipet varsomt i retning et mer egnet landingssted, i omkring 88 km/t.

Brått blinket et varsel om at mindre enn 5 prosent av drivstoffet til landingen gjensto. Det ga Armstrong 94 sekunder til å lande før landingen måtte avblåses og Eagle returnere til hovedmodulen.

Landingsmodulen Eagle fotografert fra banen omkring månen. Inni sitter kommandør Neil A. Armstrong og pilot Buzz Aldrin. Foto: Nasa.

Bare 10 meter fra bakken beveget landingsmodulen seg farlig ujevnt, men Armstrong fortsatte forsiktig å styre mot en stadig mer hasardiøs landing, 6 km fra det planlagte området.

Eagle landet trygt i Stillhetens hav på månen søndag 20. juli 1969, kl. 21.17 norsk tid. (SNL)

«Houston, dette er Tranquility Base. Ørnen har landet.»

– Den menneskelige erfaringen er nøkkelen

LES SAKEN

De to astronautene iførte seg romdrakter og var klare til å gå ut 6,5 timer senere.

Armstrong plasserte et tv-kamera på stigen til landingsmodulen. 500 millioner mennesker er antatt å ha sett begivenheten direkte på fjernsyn. 21. juli kl. 03.56 norsk tid skjedde det;

«Et lite skritt for mennesket, et gigantisk sprang for menneskeheten.»

Flagget på Månen

Buzz Aldrin i hovedmodulen Columbia. Project Apollo Archive/Flickr.

Aldrin slo følge 19 minutter senere. De to satte opp et amerikansk flagg, og utplasserte en rekke vitenskapelige eksperimenter som en seismograf, en laser-reflektor, og et apparat for måling av solvind. Astronautene samlet med seg et halvt kilo stein og månestøv, og snakket direkte med president Richard M. Nixon.

Laserreflektorene som ble satt igjen av Apollo-mannskap fra 1969-1972 brukes fremdeles til å måle avstanden til Månen med millimeterpresisjon. Eksperimentet har også vist at Månen har en flytende kjerne, og beveger seg vekk fra jorden i en hastighet på 3,78 cm per år.

Armstrong i landingsmodulen Eagle etter månevandringen. Project Apollo Archive/Flickr.

Den første månevandringen varte i 2 timer og 32 minutter. Til sammen tilbrakte Armstrong og Aldrin et knapt døgn på jordens nærmeste nabo. Returen av landingsmodulen, sammenkoblingen med moderskipet og splashdown i Stillehavet 24. juli gikk knirkefritt.

Foruten Armstrong og Aldrin var Michael Collins pilot på pionérferden.

I dag er fortsatt USA det eneste landet som har gjennomført bemannede måneferder. Den sjette og hittil siste forlot månens overflate i desember 1972. Totalt har 12 menn besøkt Jordens satellitt.

Frykten for atomkrig

Månelandingen var en del av romkappløpet med Sovjet under den kalde krigen. Sovjet var først uten med en kunstig satellitt - Sputnik 1 - i 1957.

Sputnik skapte frykt i USA. Oppskytningen beviste at Sovjet ville evne å levere atomvåpen over interkontinentale avstander. Dette var en nøkkelhendelse under den kalde krigen, som førte til opprettelsen av den amerikanske romfartsorganisasjonen NASA, og romkappløpet mellom de to supermaktene. Sovjet var også først ute med en mann i rommet, Jurij Gagarin i april 1961. Amerikanerne fulgte etter en måned senere.

Apollo 11-mannskapet etter splashdown i Stillehavet. Fjerdemann i livbåten er en marinedykker. Alle fire bærer biologiske isolasjonsdrakter; etter de første måneferdene ble besetningen satt i karantene ved retur, i tilfelle det mot formidning kunne finnes smittekilder på Månen. Foto: NASA.

President John F. Kennedy mente det var i landets nasjonale interesse å markere USA som overlegen andre nasjoner, og at bildet av amerikansk makt var minst like viktig som virkeligheten. Det var derfor ikke akseptabelt at Sovjet var lenger fremme i utforskningen av rommet. Det måtte til noe virkelig spektakulært, selv om prosjektet ikke nødvendigvis kunne rettferdiggjøres med rent militære, økonomiske eller vitenskapelige argumenter.

25. mai 1961 la Kennedy frem sitt forslag for Kongressen.

«… jeg mener at denne nasjonen bør forplikte seg til å nå målet - før tiåret er omme, om å lande en mann på månen og bringe ham trygt tilbake til Jorden.»

Jenta som ville bli romfarer

LES SAKEN

Apollo-prosjektet er fremdeles det dyreste teknologiske prosjektet en nasjon noen gang har gjennomført i fredstid, med en prislapp på 25 milliarder amerikanske dollar den gang, cirka 981 milliarder kroner omregnet til dagens valuta. På det meste var 400.000 mennesker sysselsatt i programmet. Det har blitt kalt den største teknologiske bedrift i menneskehetens historie, og førte til en rekke nyvinninger.

President Kennedy blir orientert om status for Apolloprosjektet. Cape Canaveral 11. september 1962. Foto: NASA via Wikimedia.

Ringte til Månen

Mens de to astronautene fortsatt befant seg på månen ringte president Richard Nixon:

Nixon: Hallo, Neil og Buzz. Jeg ringer fra (…) Det hvite hus, og dette må være den mest historiske telefonsamtalen tatt herfra. (…) I dette ene, uvurderlige øyeblikket i menneskehetens historie er vi alle ett. Vi er forent i stoltheten over hva dere har gjort, og vi ber alle for at dere vil vende trygt tilbake til Jorden.

Armstrong: Takk, herr President. Det er en ære og et privilegium for oss å være her og representere ikke bare USA, men fredselskende mennesker fra alle nasjoner (…).

Les også:

• Slik vil vi kunne gjøre månen beboelig for mennesker
• Israel filmet soloppgang på vei til månen
• USA vil sende første kvinne til månen innen fem år
• Gjorde oppsiktsvekkende funn på månen
• Se bildene astronauten tok da han var et år i rommet

Wikipedia: Apollo program , Apollo 11 , Moon Landing , Spaceline.org.

Redigert 12. juli 2019: justert klokkeslett for landing/vandring med tall fra SNL.