Hva går tapt uten klemmer og hvor lenge må vi ha det slik?

Vi nordmenn har for lengst omfavnet klemmen. Mange av oss, men ikke alle, delte frem til nylig nærmest ut klemmer i hytt og vær. Et tilfeldig møte med en bekjent på gata innebar en klem. Avtalte møter med venner førte gjerne med seg mange klemmer. Noen ganger dukket klemmer også opp i jobbsammenheng. Men med coronakrisen ble vi bedt om å legge denne vanen på hylla. Vi får fremdeles klemme dem vi bor sammen med, men det klare rådet fra helsemyndighetene er at vi skal unngå klemming utenfor hjemmet.

Da lokale myndigheter i Haugesund tok det et steg lenger, og i mars kom med en forskrift som sa at det å klemme eller håndhilse kunne resultere i to år i fengsel, ble det ikke akkurat omfavnet av innbyggerne.

Advokat Svein Kjetil Lode Svendsen reagerte på potensiell klemmestraff i Haugesund. Foto: Skjermdump Facebook

– Det synes jeg hørtes litt horribelt ut. Det er å dra det litt for langt. Jeg får for all del håpe at ingen får den straffen for noe sånt. Nei, det hørtes rett og slett sykt ut, sa haugesunder Odd Sigurd Korsnes til NRK.

Hvorfor er disse klemmene så viktige for oss? Og hva går tapt i klemmenes fravær? Vi spør Fanny Duckert, som er professor emerita i psykologi ved Universitetet i Oslo, og blant annet har forsket på møter mellom mennesker.

– Fra naturens side ligger det nedfelt i oss et behov for fysiske kjærtegn og nærkontakt. Forskning har vist at små babyer er avhengige av fysisk kontakt, av å bli berørt og kost med, for å leve og utvikle seg. Hjerneutviklingen er avhengig av det. Så dette behovet for hudkontakt ligger i oss helt fra fødselen og følger oss gjennom livet, sier hun til ABC Nyheter.

Klemmen er en variant av dette, hvor vi mennesker kommer nær nok hverandre til fysisk kontakt. Denne omfavnelsen bringer med seg flere ting, forklarer Duckert.

– Det ene er hudkontakt som vi trenger, men det ligger også anerkjennelse i det at vi kommer innenfor hverandres intimsoner. Klemmen er et signal på at man ser hverandre og liker hverandre. Det bekrefter en vennligsinnet situasjon. Så klemming innebærer mange ulike elementer.

Berøring og klemming frigjør oksytocin, som blant annet kalles kose- eller nærhetshormonet.

– Når vi får fysisk nærhet mobiliseres belønningssenteret i hjernen og hormonet oksytocin frigjøres. Det kalles også kjærlighetshormonet fordi det øker fortrolighetsfølelsen og nærhetsfølelsen og kjennes godt ut for oss.

Det finnes mye forskning som viser hvor viktig denne nærkontakten er. For eksempel har premature barn som ligger mye hud mot hud på brystet til foreldrene, færre problemer senere i livet . En annen studie belyser at det å vise støtte til noen, for eksempel med en klem eller en hånd på armen, virker positivt også for den som er avsender . Og i en studie der 404 friske voksne ble utsatt for et forkjølelsesvirus, så klemmer og sosial støtte ut til å beskytte mot sykdom. Dette gir selvfølgelig ingen unnskyldning til ikke å følge coronarådene om å holde avstand, men illustrerer at klemmene er viktige for vår helse og velvære.

Dan Børge klemte nesten ikke, Petter Nome klemte alle

Da Dan Børge Akerø ønsket statsminister Gro Harlem Brundtland velkommen til LørDan i januar 1989 var det med et håndtrykk etterfulgt av et kyss på hånden, men ingen klem. Her er de under åpningsshowet til den nye kanalen TV2 i 1992, sammen med vaktmesteren alias Trond Viggo Torgersen. Foto: Lise Åserud / NTB scanpix

Klemmen har ikke alltid vært like mye brukt i Norge. I undertegnedes barndom og ungdom på 80- og 90-tallet var ikke klemmen like synlig i offentligheten som i dag. Vi var langt mer sparsommelige med omfavnelsene. Vi klemte i familien, så klart. Og vi klemte kanskje venner som trøst, når noe var vondt eller leit, og vi klemte når noe var spesielt bra, som når vi hadde vunnet en viktig basketkamp. Men vennene mine og jeg klemte ikke når vi møttes tilfeldig på gata, eller når vi dro til hverandre på besøk eller når vi skulle dra fra hverandre.

Jeg kan ikke huske at de voksne rundt oss klemte like mye heller. Og i underholdningsprogrammene på TV – den gangen vi bare hadde NRK – var det håndtrykket som gjaldt, slik jeg husker det.

Et kjapt kikk innom NRK-arkivet på nett, bekrefter dette. I hvert fall holdt Dan Børge Akerø, i programmet «LørDan», seg stort sett til håndtrykk. Som da operasanger Elizabeth Norberg-Schulz ble ønsket velkommen i desember 1987, og da ungdomspolitikere, med Jens Stoltenberg i spissen, gjestet programmet i desember 1988. Ingen klemmer ble utdelt da den eldre garde politikere, deriblant Kjell Magne Bondevik og Kaci Kullman Five, var gjester i mars 1989.

Men spoler vi frem til januar 1991 ble den profilerte advokaten Mona Høiness ønsket velkommen med et håndtrykk etterfulgt av en klem på hvert kinn. Det skulle likevel ikke bli en vane, for i de neste programmene var håndtrykket tilbake. Men i det aller siste programmet i serien, i mars samme år, gikk klemmen seirende ut, med to mot en: Hanna Kvanmo og Odd Grythe klemte, mens Jo Benkow fikk det vante håndtrykket. Kanskje var den offentlige klemmen på vei opp og frem allerede da?

Akkurat når vi for alvor ble en klemmende nasjon er uansett vanskelig å si sikkert. Noen har gitt den tidligere NRK-profilen Petter Nome æren for å ha startet en klemmetrend her til lands. I programmet «Rondo» som gikk i 1993-1995, hadde han for vane å klemme alle gjestene. I 2015 omtalte Aftenpostens A-magasinet ham som klemme-pioner.

– Det begynte egentlig med at Thorvald Stoltenberg var gjest. Og han er en klemmer. Etter det, tenkte jeg at jeg ikke kunne gjøre forskjell på folk. Det bare etablerte seg som en vane, sa Nome til A-magasinet den gang.

Les også: 37 prosent har følt seg ensomme under coronakrisen

Har gradvis blitt mer fysiske i offentligheten

Psykologiprofessor Fanny Duckert forklarer at Norge historisk sett har vært et samfunn med lav berøringsfrekvens.

– Men det er noe av det som har endret seg, og i dag berører vi hverandre mer.

Hun peker både på urbanisering og internasjonalisering som faktorer som har bidratt til å gjøre klemming og berøring mer vanlig.

Det har vært en gradvis utvikling mot at vi er blitt mer fysiske i offentligheten her til lands, forklarer psykologiprofessor Fanny Duckert ved Universitetet i Oslo. Foto: Uio.no

– Det er en samfunnsutvikling som både hører sammen med at vi reiser mer og ser andre hilseritualer, og at vi har et mer internasjonalt samfunn med flere kulturer. Vi ser jo at hvis man kommer lenger sørover i Europa, så er folk mer fysiske, de berører, klemmer og kysser mer enn vi har vært vant til. Så har det gradvis utviklet seg til at vi er mer fysiske i offentligheten også her til lands, sier Duckert.

Hun viser til at det særlig er når mange er tett på hverandre at terskelen blir lavere for også å berøre hverandre.

– Når folk på bygda treffer noen er terskelen høyere for å klemme, enn hvis vi som myldrer rundt hverandre i byen treffer på noen vi kjenner.

NRK-journalist og forfatter Sigrid Sollund som i fjor kom med boken «Skikk og bruk: praktisk folkeskikk for moderne mennesker» knytter økt bruk av klemming til at vi generelt sett har blitt mer uformelle.

– Jeg vil tro at det også henger sammen med at vi er mer uformelle i dag enn vi var for noen tiår siden. Før var det for eksempel helt utenkelig å klemme sjefen sin eller fremmede mennesker. Utviklingen med at klemmen brukes i flere sammenhenger har nok både med endring i kjønnsroller å gjøre, og at vi er mer uformelle og mer intime generelt.

Men hva betyr denne utviklingen for oss?

– Jeg tenker at denne utviklingen i grunn er bra for oss. Folk du klemmer slåss du mindre med, folk du klemmer kommer du tetter på, svarer Fanny Duckert.

– Klemmingen mobiliserer produksjon av oksytocin i hjernen og mobiliser speilnevronene våre. Det betyr at når vi er tett på andre og ser andre gjøre noe, fører det oss sammen, vi føler sympati med hverandre, beveger oss mot hverandre og begynner å imitere og speile hverandre. Dette øker nivået av fortrolighet, nærhet og vennlighet. Så mer klemming er i utgangspunktet veldig bra, fortsetter professoren.

Klemmedilemmaer

Skikk og bruk-forfatter Sollund forteller at klemming ikke er uproblematisk i alle sammenhenger.

– Det er blitt mye vanligere å klemme i flere forskjellige situasjoner. Jeg har ikke noe forskning på dette, men mange jeg har snakket med er ukomfortable med det. Det gjelder ikke bare menn, men også noen kvinner. Dette har nok med at folk har ulik intimsfære, for noen er det naturlig å klemme hele tiden, men ikke alle. Derfor bør man se an situasjonen litt og ikke kaste seg over hverandre helt ukritisk. Ha følerne ute, råder hun.

Man bør se an situasjonen litt når det gjelder klemming, ikke kaste seg over hverandre helt ukritisk, mener forfatter og journalist Sigrid Sollund. – Ha følerne ute, råder hun. Foto: Agnete Brun

Sollund viser til en undersøkelse som kom for noen år siden, der det kom frem at er mange ledere synes det er ukomfortabelt å klemme på jobb, særlig i møte med forretningsforbindelser, men også overfor kolleger.

– Det er jo også slik at hvis du klemmer én i en gruppe, så må du kanskje klemme alle. Det er for eksempel rart å klemme bare en kollega på kontoret, med mindre det er en spesiell grunn til det. Det virker som en markør, så ved bare å klemme en viser det at det er et spesielt bånd mellom dere som ikke alle har.

Og hvis du først har begynt å klemme en person er det vanskelig å gå tilbake på det, forklarer hun.

– Slutter man å klemme, og dermed går et hakk ned i intimitet, kan den andre tro at det har skjedd noe galt. Så det er en del dilemmaer knyttet til klemming som mange nok ikke tenker på.

Les også: Corona-hjelpegrupper på Facebook: – Den enorme velviljen blant folk har gjort inntrykk

Full, frontal klineklem på fotballbanen

I dagens samfunn finnes det mange ulike varianter av klemmen, og faktorer som kjønn, alder og seksuell orientering spiller inn på hvilken man går for, forklarer Duckert.

– For eksempel har kvinner mer tilgjengelighet for fysisk nærkontakt, og vi aksepterer at kvinner berører oss mer enn det menn gjør. Klemmer som involverer kvinner, oppleves som mer ufarlige. Og så har du klemmer mellom voksne og barn som er fint, hyggelig og ufarlig. Det er mer krevende når menn skal klemme menn.

Mellom voksne er det slik at jo mer kroppskontakt, jo mer ladet blir klemmen, forklarer psykologiprofessoren som i disse dager skriver en bok om flørting.

– Den typiske manneklemmen er med lite kroppskontakt. Det er gjerne skulder mot skulder, kort varighet og avsluttes ofte med at man dunker hverandre med hånden på ryggen eller skulderen.

– Men på fotballbanen kan man se eksempler på full, frontal klineklem. Der er det lov og regnes som ufarlig. Det handler nok om at mennene her er vellykkede alfahanner, med mye testosteron. Det er ingen som stiller spørsmål ved deres maskulinitet.

– Men med menn har det tradisjonelt vært litt usikkerhet i forhold til den erotiske dimensjonen. Noen menn er forsiktige med å klemme andre menn fordi de er engstelige for at det skal oppfattes som erotisk ladet klemming, sier Duckert.

Klemmedebatt

Daværende kultur- og kirkeminister Trond Giskes 40-årsdag ble feiret i Statstilsattes Hus i Oslo i 2006. Dette øyeblikket, der daværende statsminister Jens Stoltenberg unngikk å klemme ham, utløste en stor klemmedebatt. Foto: Knut Falch / NTB scanpix

Å klemme eller ikke å klemme, var også det store spørsmålet i en omfattende klemmedebatt i norske medier i 2006. Debatten ble utløst av fraværet av en manneklem, mellom daværende statsminister Jens Stoltenberg og partikollega Trond Giske, under sistnevntes 40-årsfeiring. Det ble sådd tvil om hvorvidt Jens Stoltenberg var en klemmer, som faren Thorvald skal ha vært.

VG snakket blant annet med en rekke stortingspolitikere om deres klemmevaner.

– Jens må få velge selv, men han går glipp av veldig mange gode klemmer. Å klemme forlenger livet, slo daværende stortingsrepresentant og nåværende helseminister Bent Høie (H) fast overfor VG.

Senterpartiets Trygve Slagsvold Vedum, som siden den gang har blitt partileder, uttalte at han synes det er hyggelig å klemme både menn og kvinner, men at han ikke vil presse klemmene sine på noen.

– Jeg synes Jens må få klemme hvem han vil, men med det kinnskjegget Trond Giske har, hadde også jeg vært skeptisk, sa han til VG og lo.

Ett år senere snakket Stoltenberg ut om episoden.

– Da jeg kom, var det masse blitzlys og TV-lamper der. Jeg skulle ta Trond i hånda og hadde ikke tenkt å klemme ham. Da han lente seg mot meg, ble jeg usikker på om han skulle hviske meg noe eller si velkommen, eller om han skulle gi meg en klem. Så det ble en litt sånn uklar situasjon der – om vi egentlig skulle snakke sammen eller klemme hverandre. Jeg vet ikke hva Trond hadde tenkt til, men det ble i hvert fall en sånn halvveis klem, sa en lattermild Stoltenberg til TV 2 i 2007.

Statsministeren som var i New York da klemmedebatten pågikk i norske medier, sa videre at det som irriterte ham mest var et tosiders oppslag i VG om at han ikke klemmer gutter.

– Jeg klemmer alle de som passer seg å klemme. Punktum, sa Stoltenberg til TV2.

Kopper: Sykdommen som ble utryddet, men fortsatt er fryktet

LES SAKEN

FHI: En av anbefalingene man nok holder på lenge

Tilbake i 2020 er vi altså i den situasjonen at vi ikke skal klemme så mye. Bare på dem som er i husstanden vår. I ti uker har vi hatt det slik. Hvor mye lenger må vi holde ut? Hva skal til for at denne anbefalingen endres?

– Det er vanskelig å si. Når vi letter på tiltakene i samfunnet, må vi først vurdere hvilken effekt dette har på epidemien, sier overlege Margrethe Greve-Isdahl, ved Folkehelseinstituttets avdeling for smittevern og vaksine, til ABC Nyheter.

– Fysisk kontakt med andre er et av tiltakene som er lite inngripende i den enkeltes liv, og som er effektivt for å hindre smitte fra personer som ikke vet at de er syke enda. Derfor vil nok anbefalingen om å unngå fysisk kontakt med andre være en av de man holder på lenge, legger hun til.

Til da må vi være flinke og holde igjen. For som den nobelprisvinnende psykologen Daniel Kahneman nylig forklarte til Morgenbladet, lar vi mennesker oss påvirke av det andre rundt oss gjør.

– Folk kommer til å handle forskjellig, men folk gjør som regel det andre folk gjør. Så om noen klemmer, starter andre å klemme også, sa Kahneman.

Den dagen det grønne lyset kommer, vil vi nøle, vil vanene ha endret seg eller vil vi kaste oss rundt halsen på hverandre som aldri før?

Psykologiprofessor Duckert har i hvert fall ingen tro på at vi vil klemme mindre enn før etter dette.

– Jeg tror en av de tingene folk kommer til å bli mest glade for når denne krisen er over, er å få muligheten til å klemme hverandre, ta på hverandre og være nære igjen. Jeg tror ikke vi klarer å få utryddet det, sier hun.

– Vi må huske på at vi snakker om grunnleggende, dypt forankrede menneskelige behov, legger hun til og ler.

Psykologiprofessoren legger ikke skjul på at det er et savn for henne personlig.

– Jeg savner desperat klemming og gleder meg utrolig til jeg kan begynne å klemme andre igjen, sier Duckert.

Journalist og forfatter Sigrid Sollund er enig.

– Nå er jeg så heldig å ha stor familie som jeg kan klemme, men jeg synes det er veldig rart ikke å ha noe fysisk kontakt hvis jeg treffer venner eller andre jeg kjenner. Det blir veldig tydelig, sier hun og legger til:

– Jeg håper at klemmen kommer tilbake, at vi får beskjed om at vi får lov til å klemme om ikke så altfor lenge.

Les også: FHI: – Hvis vi kan fortsette å holde epidemien nede, kan det gjøre at antallet covid-19-dødsfall blir færre

– Alt annet blir surrogater

I mellomtiden, mens vi venter og lengter, er det noe vi kan gjøre for å kompensere for bortfallet av klemmer?

Duckert viser til noe psykiater Finn Skårderud har sagt om konsekvensene av situasjonen vi står i.

– Det er to ting isolering fører til, øyets sult og kroppens sult. Når man ikke får sett hverandre i øynene – når kommunikasjonen foregår via videoskjermer får man aldri reell blikkontakt – og når man ikke får berørt hverandre, er det to veldig fundamentale menneskelige behov som ikke blir oppfylt. Alt annet blir surrogate, sier hun.

Det vi har igjen når vi ikke kan klemme og klappe på hverandre, er at vi kan se hverandre i øynene og snakke til hverandre. Da blir dette ekstra viktig, forklarer Duckert.

– Vi må gjøre mer av det vi kan gjøre. Altså må vi ikke se ned i mobilen, men se på den vi snakker med. Og vi må erstatte de fysiske kjærtegnene med symbolske kjærtegn. Det kan vi gjøre ved å si personlige, nære og varme ting til hverandre: «Jeg har tenkt på deg», «jeg savner deg», «jeg ser deg», «hvordan har du det?». Vi må bruke stemmen og blikket for å skape den nærheten som vi ikke får gjort på de naturlige måtene.

– Vi kan også sende mer små kjærlige meldinger eller andre ting, som viser at vi er der for hverandre. Det er viktig i dag, sier psykologiprofessoren til ABC Nyheter.

Oldebarnet om Mina Pettersdatter Lundstein: – Hun var alene hele livet. Strumaen var så stor, så det var nok plagsomt

LES SAKEN