Henriette ble overfalt og voldtatt som 11-åring: – Han tok sjela mi

Henriette ble voldtatt som 11 åring. Dagen etter visste familien lite om hvordan det ville påvirke henne fremover. Hun forsøkte å ignorere og glemme, men det viste seg å ikke bli like lett som det hun ønsket.
Henriette ble voldtatt som 11 åring. Dagen etter visste familien lite om hvordan det ville påvirke henne fremover. Hun forsøkte å ignorere og glemme, men det viste seg å ikke bli like lett som det hun ønsket. Foto: Björn Audunn Blöndal / Pressworks
Artikkelen fortsetter under annonsen

Henriette Marthinsen ble utsatt for en grov overfallsvoldtekt som 11-åring. Nå ønsker hun å hjelpe andre som har mistet troen på egen verdi.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Voldtekten gjorde at jeg mistet min egen verdi. Han tok sjela mi, rett og slett.

Henriette Marthinsen (45) sitter i lotusstilling i sofaen hjemme på Lambertseter.

– Min største motivasjon for å dele min historie er å vise andre som opplever vold eller overgrep, at de ikke er alene og at det finnes en vei ut. Jeg glemmer aldri det som skjedde, men jeg har vært nødt til å akseptere det for å kunne få et godt liv, sier hun.

Den blå trøya røper veltrente armer og en rak holdning. Hun trener yoga hver dag, til lyder av bølgebrus og fuglekvitter. Mellom pust og solhilsen kjenner hun ingen bekymringer.

– Det er en praksis som skaper harmoni mellom kropp og sjel, beskriver hun.

Henriette snakker raskt og fremstår åpen. Det er inntrykket hun også gjerne vil gi folk, men ingen kan se hva som er på innsiden. Tilbake i tid så hun ikke for seg at hun i voksen alder skulle få diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD) og dissosiativ lidelse.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Leiligheten lukter av nytrukken kaffe og på bordet står hjemmebakst. Et av sitatene på veggen forteller at «no one is going to love you if you don't love yourself».

– Det er fordi jeg skal huske på det som står der, smiler hun og legger til:

– Det er lett å glemme dette i hverdagen, men disse sitatene minner meg på at jeg må stå opp for meg selv og verdiene mine, fortsetter Henriette.

Overfalt i skogholt

– Jeg trodde han skulle drepe meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Stemmen bærer en lett smerte når hun snakker om voldtekten for 33 år siden, som om luften ikke får trenge helt gjennom.

Det er sensommer på Hovseter i august 1986. Henriette er 11 år. Sommerferien er over, og en ny epoke i sjette klasse på barnetrinnet er i gang. Det lyse håret er samlet i en strikk bak på hodet. En ny mørkerosa jakke matcher rosa bukse og sko i samme farge. Hun er en livsglad jente som drømmer om å bli flyvertinne.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Henriette 11 år, bilde er tatt i 6 klasse på Huseby skole, kort tid etter voldtekten. Foto: Privat
Henriette 11 år, bilde er tatt i 6 klasse på Huseby skole, kort tid etter voldtekten. Foto: Privat

Det er tiden på døgnet da solen går ned bak horisonten i vest. Henriette og flere venninner leker når klokken passer åtte, da alle må hjem for kvelden. Et lite skogstykke deler Hovseter i to, og Henriette går den asfalterte gangveien mellom Landingsveien og Hovseterveien. I andre enden av skogholtet ser hun en mann, han tar et trekk av en sigarett før han går mot henne. Hun sier «hei» i en blanding av usikkerhet og redsel. Strupen blir plutselig trang da han legger armen rundt halsen hennes og drar henne inn i skogen. Hun får først sjokk, deretter kommer dødsangsten. Det var pusten hans hun luktet først, en sur og skarp eim av gammel røyk.

Slet med hodepine, kvalme og høy puls

Henriette ble en del av en illevarslende statistikk. Svært mange barn som har vært utsatt for voldtekt, sliter med følelser av skyld og skam.

– Jeg har brukt mye tid i terapi i voksen alder for å forstå hva det innebærer å være meg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Posttraumatisk stresslidelse (PTSD)

Diagnosen PTSD, posttraumatisk stresslidelse, ble først introdusert i 1980 og var i stor grad basert på det man observerte av psykiske senvirkninger hos krigsveteraner. Etter hvert fant man at tilsvarende symptomer også kunne sees hos andre som har opplevd traumatiske hendelser. De fleste traumepasienter fyller kriteriene for PTSD, noe som innebærer følgende:

  • Har vært utsatt for livshendelse(r) eller situasjon(er) av usedvanlig truende eller katastrofal art
  • Traumatiske hendelser blir gjenopplevd gang på gang i påtrengende minner (”flashbacks”), drømmer eller mareritt
  • Unngåelse av aktiviteter og situasjoner som minner om traumet
  • Forhøyet alarmberedskap og vaktsomhet, økt skvettenhetsreaksjon og søvnløshet

Kompleks PTSD:
I tillegg vil de aller fleste traumepasienter oppleve å ha problemer på flere livsområder. Disse fenomenene ble observert sammen og navngitt først av en amerikansk psykolog, Judith Herman. Hun kalte dette symptombildet for kompleks PTSD, noe som var spesielt uttalt for mennesker som har vært utsatt for alvorlige relasjonstraumer som barn. Kompleks PTSD er ikke en diagnose i dagens ICD-10, men det er fremmet forslag om å ta dette inn i neste versjon av diagnosesystemet (ICD-11). Diagnosen kompleks PTSD inkluderer problemer på følgende områder:

  • Vanskeligheter med å tolerere og regulere følelser
  • Problemer med oppmerksomhet og bevissthet (inkludert dissosiative symptomer, se under)
  • Endringer/problemer med selvopplevelse (typisk at man opplever seg selv som skitten, verdiløs, ødelagt etc)
  • Problemer med relasjoner til andre(vansker med mistillit, regulering av nærhet/avstand, selvhevdelse)
  • Fysiske symptomer (somatisering og medisinske problemer)
  • Endringer i egne menings- og trossystemer

I en årrekke fikk Henriette flashbacks og sterke minner fra voldtekten. Hun slet med hodepine, kvalme og til tider høy puls. Før hun fikk hjelp fungerte ikke overlevelsesstrategien hensiktsmessig, og glemsel knyttet til personlige erfaringer i nåtid ble dagligdags. Etter at hun begynte i terapi hos gestaltterapeut i voksen alder, hvor hun fikk hjelp til å forstå hvordan dette høygiret for å overleve har påvirket kroppen, har hun omsider funnet ro.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg forstod at voldtekten hadde noe med følelseslivet mitt å gjøre. Jeg var ikke deprimert som jeg alltid har trodd, jeg hadde kun dissosiert meg hele livet og ikke våget å åpne meg. Men så opplevde jeg en klarhet i hva som er sunt for meg og livet mitt. Alt fra at jeg trenger ro og stabilitet gjennom gode rutiner.

– Dette gjør at jeg i dag etterstreber å finne gode miljøer å være i, først da kan jeg gi noe annet tilbake.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Saken fikk rekordrask oppklaring

Veggen i stua som er dekorert med positive sitater om livet, står i sterk kontrast til bunken med gamle aviser på stuebordet. En av dem forteller om «sexforbryteren som ble avslørt av sitt 11-årige offer», en annen om en «32 år gammel familiefar tilstår voldtekt av pike».

ABC Nyheter har fått lese domsslutningen, og dette utdraget fra dommen beskriver deler av hendelsen i skogholtet:

«Onsdag 20. august 1986 ca. klokken 20.40 har overgriper truet den 11 år gamle piken,ført henne inn i et skogholt ved å legge armen rundt halsen hennes og deretter sugd henne i skrittet og presset sin penis i hennes vagina inntil han fikk sædavgang. Tiltalte hadde i forkant av voldtekten gått rundt på Hovseter, hvor han var svært seksuelt opphisset og hvor han onanerte seg. Senere så han en ung jente som han antok var 12-13 år gammel, han tok kvelertak på henne og tvang henne inn i skogen. Tiltalte beskriver at hun var redd, lammet av skrekk og at hun gråt.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Ved straffeutmålingen er voldtektsforbrytelsen dominerende. Det dreier seg om en brutal og krenkende handling ovenfor en ung jente som ennå ikke var fylt 12 år. Virkningene av en slik opplevelse for en så ung pike kan være alvorlige og behandlingstiden langvarig. Tiltalte dømmes til fengsel i to år og seks måneder.»

Med penn og tegneblokk fanger tegneren Harald Nygård den brutale voldtektsforbryteren etter Henriettes beskrivelser, mannen blir gjenkjent av polititjenestemenn og dagen etter arresterer politiet en 32 år gammel familiefar fra Bærum. Foto: Björn Audunn Blöndal
Med penn og tegneblokk fanger tegneren Harald Nygård den brutale voldtektsforbryteren etter Henriettes beskrivelser, mannen blir gjenkjent av polititjenestemenn og dagen etter arresterer politiet en 32 år gammel familiefar fra Bærum. Foto: Björn Audunn Blöndal

Hovseter 1986: – Hva skal du med meg?

Henriette er redd. Hun gråter og ber mannen stoppe. Med et stramt kvelertak sier den 32 år gamle mannen at hun skal slappe av. Han dytter Henriette foran seg, videre innover i skogen. I desperasjon etter luft ber Henriette om å få ta astmamedisinene hun har i lommen. Det får hun. Ved en moselagt stein tar han av henne jakken.

– Du får ikke lov til å kle av meg, da vil jeg gjøre det selv, sier Henriette.

Han legger henne på den store steinen, som kjennes kald og hard mot huden. Hun kjenner en frykt så stor at hun er sikker på at hun aldri får se familien sin igjen. Hun kommer til å dø. I sitt eget forsvar sier hun til mannen at han ikke kommer til å få det til. Hun forsøker å lure ham til å tro at noen har prøvd før, men mislykkes.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg gjorde alt for at han ikke skulle fortsette, og jeg prøvde beskytte meg selv. Jeg husker jeg ba ham slutte og la meg gå, jeg lovet også at jeg ikke skulle si det til noen.

Men 32-åringen stopper ikke. Mens tårene triller nedover kinnet hennes stikker han fingrene inn i henne, og han prøver å putte den erigerte penisen i munnen hennes. Henriette stritter i mot og snur hodet fra side til side for å unnslippe. Mannen voldtar Henriette og utsetter den unge jenta for stor frykt og smerte. Når han er ferdig ber han henne kle på seg og gå.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg måtte love ikke å si det til noen.

Henriette løper ut av skogen, og videre ut på gangveien.

– Bena gikk så fort at jeg tenkte at jeg kom til å falle. Som om jeg kjente mine egne hæler i nakken.

Les også: Ole Andreas (28): – Spasmene jeg ikke kan kontrollere, er et helvete

Artikkelen fortsetter under annonsen

Anmeldte voldtekter av barn under 14 år

Seksuallovbrudd er et kriminalitetsområde med store mørketall; kun et mindretall av det reelle antallet overgrep blir anmeldt. Funnene er dermed ikke nødvendigvis representative for overgrep som ikke blir kjent for politiet.

Ved 34 prosent av voldtektene var det en familierelasjon mellom den anmeldte og barnet. I 56 prosent av disse sakene ble far, stefar eller fosterfar anmeldt.

I 2018 rammet voldtekter over internett nesten utelukkende barn under 14 år. De 28 personene som ble anmeldt for å ha begått voldtekt over internett, var per 31.12.2018 til sammen registrert som mistenkt, siktet eller domfelt i 1725 seksuallovbruddssaker. Tre av de anmeldte sto imidlertid bak over 1500 av disse seksuallovbruddssakene.

«Piken var sjokkpreget og angstfylt»

I Hovseterveien 52A er foreldrene Jan og Mette hjemme, lillebror Jan Henrik har lagt seg. Redd og sliten, med en sterk følelse av at overgriperen følger etter, tenker Henriette på at pappa har sagt at hun må bruke egen nøkkel. Hun ringer derfor kun én gang på ringeklokken utenfor oppgangen.

«Hei det er meg!» sier hun til faren i dørtelefonen før hun smetter inn i heisen. Det føles som en evighet før den når sjette etasje.

– Pappa møtte meg i døren. Jeg husker jeg strigråt da jeg sa at «han tok meg!» Mamma kom mot oss, men etter dette husker jeg ingenting før ambulansen kom. De hadde med ullteppe og pakket meg inn i dette.

Henriette blir kjørt Ullevål sykehus. På sykehuset putter de alle klærne hennes i en pose. I journalen står det at «piken var sjokkpreget og angstfylt. Hun angir en rekke fysiske reaksjoner som frysninger, svimmelhet, kaldsvette og kvalme».

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Undersøkelsesrommet og stolen jeg skulle sitte i fremstår vagt. Men jeg har laget meg et bilde hvor jeg sitter helt alene i en lang sykehuskorridor. Jeg følte meg alene og redd. I ettertid ser jeg at følelsen av å være alene skapte dette bildet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Jeg husker det var masse politi

Dagen etter kommer politiet sammen med tegneren Harald Nygård. Hjemme på Hovseter sitter Henriette i stuen og forklarer hvordan det ser ut der det skjedde. Med penn og tegneblokk fanger Nygård den brutale voldtektsforbryteren etter Henriettes beskrivelser. Å lage en slik tegning er et samspill mellom tegner og offer, del for del bygges ansiktet opp, sa VG-tegneren den gang.

– Jeg ble med politiet opp i skogen, og politihunden hadde allerede markert på stedet der voldtekten foregikk. Området var inngjerdet og det var politi overalt.

Polititjenestemenn ved Majorstuen politistasjon gjenkjenner mannen. Politiet arresterer en 32 år gammel familiefar fra Bærum sammen kveld.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Leif A. Lier sier i et intervju med Dagbladet at den 11 år gamle jentas gode signalement var til stor hjelp for politiet. Tegningen som ble laget var nesten uhyggelig lik.

Ville ikke bli sett på som offer

«Det føles som om det ikke har skjedd med meg, det er som om det har skjedd med en annen.»

Disse ordene har skapt mye sorg. Sorg over at hun som ung ikke ble fanget opp, verken av hjelpeapparat eller noen voksne. Henriette beskriver at hun ikke klarte å forholde seg til voldtekten. Til venner og familie fortalte hun om overgrepet som om ingenting hadde skjedd. Psykolog Tore Langfeldt fulgte henne i ett år, men hun slapp ham ikke til og hjemme snakket de ikke om hendelsen.

– Da jeg ønsket å slutte hos psykologen trodde mamma og pappa at det var fordi alt var i orden. Jeg var redd for at andre skulle se på meg som et offer, og derfor svak, i stedet sa jeg at «alt går fint».

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Henriette opplevde å få dødsangst når hun ble voldtatt. Denne vissheten var smertefull, og hun var fullstendig hjelpeløs når det kom til å kunne påvirke sin skjebne.

– I ettertid var det lett å gjøre de gale tingene. Jeg begynte å røyke, jeg smakte alkohol da jeg var 13 år, og jeg hadde mange kjærester frem til jeg var 15 år. Jeg stengte av alt, og jeg fikk store problemer med å ta mennesker inn.

Hun valgte dårlige og destruktive forhold. Voldtekten, den fornedrende og krenkende hendelsen, gjorde at hun ble fratatt en kontroll over egen kropp og vilje.

– En voksen mann tok makt over min kropp som 11 åring. Han tok bort det fri valget alle mennesker har krav på, i alle sammenhenger.

Les også: – Først og fremst er han bror min

– Ingen har krav på en annens kropp, sier Henriette Marthinsen. I voksen alder tok hun flere grep for å komme på plass; hun oppsøkte naturen, begynte å trene yoga regelmessig i tillegg til å gå til behandling for sine traumer. Foto: Björn Audunn Blöndal / Pressworks
– Ingen har krav på en annens kropp, sier Henriette Marthinsen. I voksen alder tok hun flere grep for å komme på plass; hun oppsøkte naturen, begynte å trene yoga regelmessig i tillegg til å gå til behandling for sine traumer. Foto: Björn Audunn Blöndal / Pressworks

– Jeg bærer ingen skam lenger

I et halvt liv har Henriette jobbet seg gjennom sinne og frustrasjon. Hun glemte voldtekten følelsesmessig, men hun hadde det i hodet, og når hun snakket om det fortalte hun alltid en historie uten å kjenne etter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Når jeg ikke klarte holde følelsene i sjakk, eksploderte jeg. Det bidro til at livet i samhandling med andre ble vanskelig. Relasjoner var krevende fordi jeg ikke klarte å stole på folk nok til at jeg våget være åpen og sårbar.

I flere år klarte hun ikke å ta tak i eget liv. Først da hun flyttet til et nytt sted, kjente hun at ting skurret. Hun ble sykmeldt, slet med å sove og hun var sliten. Hun tok flere grep for å komme på plass igjen, hun oppsøkte naturen, begynte å trene yoga regelmessig i tillegg til å gå til behandling for sine traumer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– De vonde minnene fulgte meg i alle år, men så skjedde det noe for et par år siden: Jeg forstod at det ikke var min feil.

Samtalen fant sted på kontoret til en gestaltterapeut i 2016. Henriette husker at det åpenbarte seg en visshet om at hun måtte jobbe med skamfølelsen. Derfra fikk hun mulighet til å jobbe med kontakten mellom det mentale og følelsene sine.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Først da følte jeg at jeg kunne se inn i fremtiden, sier Henriette.

– Jeg har omsider klart å normalisere hverdagen i etterkant av det havet av følelser jeg har levd med i mange år. Jeg er trygg på at ikke alt går på skinner alltid. Livet går opp og ned, men det gjør det for alle, og det er fullt mulig å ha et godt liv, selv om minnene aldri blir borte.

– Det å kunne si i dag at dette skjedde med meg, er selvsagt vondt. Det skulle aldri ha skjedd! Men det er ikke synd på meg, det er bare en del av historien min, og jeg bærer heller ingen skam lenger.

I dag eier Henriette historien. Hun anerkjenner at dette er en del av hennes fortid, men som på veien har gjort henne sterk og selvstendig.

– Den reisen jeg har gjort for å forsone meg med voldtekten har gjort at jeg ser på livet og mennesker på en annen måte enn tidligere. Vi er sterkere enn vi tror, selv har jeg oppdaget en styrke jeg ikke trodde jeg hadde.

Utad har Henriette alltid vært sett på som en solstråle. Ingen visste og så hvordan hun egentlig slet. Foto: Björn Audunn Blöndal / Pressworks
Utad har Henriette alltid vært sett på som en solstråle. Ingen visste og så hvordan hun egentlig slet. Foto: Björn Audunn Blöndal / Pressworks