Nord-Norges ukjente homoforkjemper

Alf Martin Jæger var en radikal homopionér, som fremmet homofili i skjønnlitteratur allerede på 1920-tallet.
Alf Martin Jæger var en radikal homopionér, som fremmet homofili i skjønnlitteratur allerede på 1920-tallet. Foto: Ukjent

Allerede på 20-tallet skrev Alf Martin Jæger fra Nord-Troms om homofili i skjønnlitteratur og ønsket avkriminalisering av legningen. Han fikk aldri oppleve et fritt homo-Norge.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Årets tema for Pride er historie - og en viktig, men ukjent, person i skeiv historie er Alf Martin Jæger. Allerede på 1920-tallet ble han den første forfatteren til å skrive positivt om homofil kjærlighet, i de radikale bøkene «Strengen brast» og «Odd Lyng».

Jæger har alltid fascinert meg. Han skrev disse to romanene, der han tok opp denne tematikken på en helt ny måte, samtidig som han var en person som bodde ute i periferien i Nord-Norge, ikke fasjonable Kristiania, forteller Runar Jordåen, historiker ved Skeivt arkiv ved Universitetsbiblioteket i Bergen, til ABC Nyheter.

Han har forsket på homofili i norsk historie på 1800- og 1900-tallet.

Jæger flyttet fra hjembyen Alta til den lille bygda Oksfjordhamn i Nord-Troms for å arbeide som lærer tidlig på 20-tallet. Ved siden av arbeidet skrev han, og ble den første, norske forfatteren som skrev skjønnlitterært om temaet homofili på en positiv måte. Til tross for reaksjonene bøkene skapte, fikk han gehør i lokalsamfunnet:

– Bakgrunnen hans er veldig interessant. Han er lærer i en liten kommune i Nord-Norge og blir valgt inn i kommunestyret, på tross av at han skrev disse bøkene. Det er veldig interessant at han likevel ble en samfunnsstøtte, synes Jordåen.

«Den natten laa Øistein og Leif i samme køie»

I 1923 kom debuten til Jæger, kortromanen «Strengen brast». Leif Wang, protagonisten i boka, er en ung mann som kommer til en bygd i nord for å jobbe som lærer. Det høres kanskje kjent ut?

Wang forlover seg med Agnes, men noe føles feil. Når han møter Øistein på en fjellhytte, blir han umiddelbart interessert i ham. De to mennene snakker kvelden vekk, før det står skrevet:

«Den natten laa Øistein og Leif i samme køie.»

Runar Jordåen forsker på homofili på 1800- og 1900-tallet. Han synes Alf Martin Jæger var «helt eksepsjonell». Foto: Universitetet i Bergen
Runar Jordåen forsker på homofili på 1800- og 1900-tallet. Han synes Alf Martin Jæger var «helt eksepsjonell». Foto: Universitetet i Bergen

Leseren får ikke flere detaljer, men når Wang vender tilbake til bygda avslutter han forlovelsen med Agnes. Han begrunner det med at et samliv med henne ville vært uutholdelig - og den sørgmodige erkjennelsen: «Det vil no være vanskelig at finde et menneske som tar mit parti i den sak. Selv min mor vil være imot mig.»

Romanen skapte store reaksjoner i lokalmiljøet. Fellesnevnerne mellom Jæger og Wang var mange - før Jæger kom til Oksfjordhamn var han bosatt i Balsfjord, hvor han også hadde vært lærer og forlovet med en jente. Balsfjordingene la to og to sammen, og noen i familien til Jægers tidligere forlovede ønsket å stoppe boka fra å bli

Han skrev ikke under pseudonym, som jo er spesielt på den tiden. Alle romanene hans handler om dette temaet, og er skrevet fra et innvendig perspektiv. Det er tydelig at han var opptatt av dette selv, men om han faktisk var homofil eller bifil, kan vi ikke vite, sier Jordåen - men at temaet var en hjertesak for ham, er det ingen tvil om.

Ønsket avkriminalisering av homofili allerede i 1928

Reaksjonene til tross - Jæger ga ut ny roman allerede året etter, hvor den homofile kjærligheten ikke lenger bare var implisitt. I romanen «Odd Lyng», utgitt i 1924, brukes for første gang ordet «homoseksuell» i et norsk skjønnlitterært verk, ifølge litteraturviter Jan Olav Gatland - som var den som først forsket på Jægers forfatterskap.

Denne annonsen stod på trykk i Aftenposten 22. november 1924. Foto: Skjermdump: Nasjonalbiblioteket / Aftenposten
Denne annonsen stod på trykk i Aftenposten 22. november 1924. Foto: Skjermdump: Nasjonalbiblioteket / Aftenposten

Boka er navngitt etter hovedpersonen - en ung nordlending som nylig har flyttet til Tromsø for å jobbe som journalist. Her faller han for den flotte Carsten Ulve - med øyne som var «de fagreste, blaa blomster, nei, de var fagrere enn blaa blomster, for de var sjælfulde i al sin deilighet».

Samtidig som Lyng kaller seg for en «mand med et kvindes hjerte», viser Jæger et nyansert bilde på homofili, og skriver at det ikke burde være en synd å følge sine tilbøyeligheter. Han lurer på når mennesker vil komme så langt «at de slutter at straffe for slike 'forbrydelser' som [Oscar] Wilde blev dømt for».

Forfatteren delte de samme meningene som karakteren og skrev leserinnlegg i Dagbladet allerede i 1928, hvor han tok til orde for å avkriminalisere homofili.

Jæger frontet også saken i media, som er helt unikt på den tiden - han var så å si den første og eneste som gjorde det da. Han var helt eksepsjonell, sier historiker Jordåen.

Han skrev i innlegget at loven som forbød seksuelle forhold mellom menn var hensiktsløs - andelen homofile ville ikke gå opp dersom loven ble fjernet uansett. I tillegg viste han til flere land som ikke hadde lignende forbud, som Nederland og Frankrike, og spurte: «Skal Norge være det siste?»

– Han skrev i leserinnlegget at «en homoseksuell føler akkurat like ens for en av sitt eget kjønn» som heteroseksuelle overfor en av motsatt kjønn. Homofili var ikke en sykdom, mente han, som en av svært få på den tiden.

Ulykkelige slutter

Alf Martin Jæger som ung. Foto: Ukjent
Alf Martin Jæger som ung. Foto: Ukjent

En av fellesnevnerne mellom «Odd Lyng» og «Strengen brast» er en ulykkelig slutt. Begge bøkene ender med at hovedpersonen i boka begår selvmord, noe en bokanmeldelse som stod på trykk i datidens lokalavis i Harstad, Haalogaland, den 7. januar 1925, satt pris på:

«Han lar hovedpersonen i boken ta livet av sig. Og det føles som en lettelse; for saa er man da ferdig med boken.»

Dette var kanskje den dårligste anmeldelsen, forteller Jordåen, men at det ikke var så mange anmeldelser av boka på trykk.

Andre var mer ambivalente, og slik jeg husker det nevner de fleste anmeldelsene ikke temaet i boka eksplisitt.

At bøkene ikke fikk en lykkelig slutt var vanlig på den tiden - nesten en slags «forsikring». Hadde Jæger gitt den homofile hovedkarakteren en fast følgesvenn og en lysende fremtid på slutten av boka, ville det nok oppfattes enda mer kontroversielt.

– Men det Jæger gjør i motsetning til annen norsk litteratur på denne tiden, er at han antyder at slutten kunne vært annerledes om bare samfunnets holdninger var annerledes.

Håpefull utgivelse i 1950

Etter utgivelsen av «Odd Lyng» ble det stille på bokfronten - i hele 26 år. I mellomtiden giftet han seg med lærerinnen Aagot Josefsen, som han beskrev som en «begavet kvinne» med interesse for litteratur. De to fikk aldri barn.

I 1950 kom romanen «Ser du en stjerne» - om tolv år gamle Sigfred som forelsker seg i jevnaldrede Waldemar. Sigfred innser at han er annerledes og har følelser for Waldemar som ikke blir gjengjeldt.

Til forskjell fra utgivelsene på 20-tallet, ender ikke denne boka håpløst ulykkelig - faktisk ganske håpefullt. Dette er den avsluttende linjen i boka om Sigfred:

«Men brant det ikke bak alle tåker en evighetsstjerne – en lykkestjerne – også for Sigfred.»

Anmeldelsene av denne boka var få, og skal man tro anmelderen Paul Gjesdahl for Arbeiderbladet, gikk boklanseringen stillferdig for seg - man «fant ikke en gang boka i julekatalogen».

Gjesdahl skriver en anmeldelse i Arbeiderbladet den 22. desember, 1950:

«Sigfred blir forelsket i en Hammerfest-gutt som er på feriebesøk i Bossekop, og hans fine, lidenskapelige svermeri for denne pene og kvikke bygutten bringer med seg et pust fra den store verden, er den egentlige handlingen i boka. Sigfred vil så gjerne bli Waldemars bestevenn for hele livet, men samtidig må han for enhver pris skjule hvor sterkt svermeriet er.»

Som anmeldelsen viser, var det større aksept for homofili på 50-tallet. Her legges det ikke skjul på kjernetemaet i boka - men likevel var det en lang vei å gå til aksept.

Jæger døde i Saltdal i Nordland i 1967 - bare fem år før homofili ble avkriminalisert i Norge i 1972. 44 år etter at han selv slo et slag for det i 1928. I dag er kanskje ikke Alf Martin Jæger det første man forbinder med norske homoikon - men kanskje han burde vært det.

Referanser:

Runar Jordåen, historiker / Skeivt arkiv / Syn og Segn / Nordnorsk debatt / Morgenbladet / Nasjonalbiblioteket / MELK

Personvernpolicy