Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Da coronaviruset kom til Norge og smitten spredte seg, var det nødvendig for myndighetene å skape frykt i befolkningen, for at de strenge tiltakene som ble iverksatt for å begrense smittespredningen, skulle etterleves, skriver psykologspesialist og professor Atle Dyregrov i en kronikk i Dagens Medisin.
– Jeg tror ikke det hadde vært noen vei utenom denne bekymringen for å få etterlevelse. Og nå kan ikke myndighetene si at det ikke er farlig lenger, fordi det ville ført til en nedgang i frykt og etterlevelse. Nå må noe frykt vedlikeholdes over lang tid, noe som gjør at vi sannsynligvis blir et mer bekymret folk, sier Dyregrov, professor ved Senter for krisepsykologi, Universitetet i Bergen, til ABC Nyheter.
– Om man ikke tar tak i dette og forsøker å dempe frykten, hvilke konsekvenser kan det få?
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Om vi ikke tar dette på alvor tror jeg vi får en mer urolig befolkning, og det er ikke godt for dem med mye bekymring. Det kan resultere i uhelse, svarer Dyregrov.
– Særlig hvis frykten kombineres med for eksempel arbeidsløshet og mye tid til å tenke, får du en nokså giftig blanding som truer den mentale helsen.
Han understreker at han ikke ønsker å svartmale situasjonen, men sier likevel at en del nok vil slite i dagens situasjon.
– En del strever mer psykisk enn de gjorde før krisen. Det er alvorlig for oss om vi blir en mer redd befolkning og nasjon, sier Dyregrov og fortsetter:
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Redde mennesker er lettere å manipulere, fordi vi kan bli mindre kritiske til det vi hører og vurdere informasjon mer ukritisk når vi er fylt av frykt. Da kan man lettere bli lurt til å tro på upålitelige kilder og såkalt «fake news».
Artikkelen fortsetter under annonsenNylig kom en undersøkelse fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo som viser en to- til tredobling av symptomer på angst og depresjon under coronakrisen.
Dyregrov viser til en undersøkelse han selv har vært med å gjennomføre, der ni av ti ungdom svarer at de er bekymret for at noen av deres nærmeste skal få viruset. Undersøkelsen, der de har spurt unge mellom 13 og 20 år om bekymringer knyttet til coronaviruset, ikke er publisert ennå.
– Når vi spør fra «litt bekymret» og oppover, svarer 90 prosent at de i en eller annen grad er bekymret. Undersøkelsen viser at de er bekymret for besteforeldre, for at de selv skal smittes og for at de skal smitte andre, inkludert sine nærmeste. Vi ser en økt frykt.
Ungdom er også bekymret for andre ungdommer, som for eksempel ikke forholder seg til myndighetenes råd om å unngå store grupper, forklarer psykologen.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan synes ikke det er rart at mange er urolige når det åpnes opp for at flere møtes, og at barnehager og skoler åpnes.
– Dette er en pris vi betaler for at myndighetene så sterkt har understreket viktigheten av å vaske seg og være forsiktig for å unngå smitte.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Nå ser vi også at barn og unge vasker seg så mye at de får sår på hendene.
Les mer: FHI endrer vaskerådene for barn etter at mange får hudproblemer
Bekymringen er et folkehelseproblem, som ikke er kritisk per i dag, men er viktig å være oppmerksom på, mener Dyregrov, fordi denne frykten vil vedvare over lengre tid enn det man ser i andre situasjonen.
For eksempel om det skjer en terrorhandling i London, så demper frykten seg relativt fort. Det samme gjelder etter en flyulykke som skjer relativt nært; mange vil være ekstra vare for å fly i en periode, men så går det over, forklarer han.
Artikkelen fortsetter under annonsenPandemien rammer annerledes, «den ryster våre grunnleggende antakelser om verden som en trygg og sikker plass», ifølge Dyregrov.
– Vi som lever i trygge samfunn, pleier raskt å returnere til en tilstand av usårbarhet. Men nå er det en mer pågående utrygghet, som ikke bare gjelder frykten for å bli smittet eller å smitte andre, men også en fremtidsfrykt, sier han.
Hos unge kan dette knytte seg til spørsmål som «får jeg jobb?» eller «blir det studier tilgjengelig?», forklarer Dyregrov.
– Det er en eksistensiell usikkerhet som er større enn før, og vi kan ikke spå om hvor store konsekvenser det vil gi. Det er kun ved å forske og holde oss orientert over tid vi kan si noe om dette.
En del går relativt bekymringsfri rundt til vanlig, og disse bekymrer seg heller ikke spesielt nå, tror psykologen.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Men når flere enn normalt er bekymret, flytter det grensen for bekymring i befolkningen. Vi blir et mer bekymret folk. Og vi har grunn til det, fordi viruset er der som en snikende fare; «Er det i dag jeg kommer i kontakt med viruset, så jeg tar smitten med meg hjem og smitter familien min?»
Artikkelen fortsetter under annonsenDyregrov forklarer at Norge og de nordiske landene normalt sett har et lavere bekymringsnivå enn for eksempel USA, hvor det er mer vanlig å spille på innbyggernes frykt.
– Og slik tror jeg det vil fortsette å være etter coronapandemien, fordi vi ser at vi har et velfungerende system, som håndterer en slik krise på en god måte. Det gjør at vi vil være mindre bekymret enn andre på sikt. Frykten vil være større i land som ikke har klart å håndtere situasjonen og fått kontroll på en like god måte.
– I fremtiden vil vi i siviliserte land igjen være en beskyttet gruppe.
En fastlege i Trondheim skriver i en kronikk i Adresseavisen at han i det daglige opplever at pasientene hans er mer bekymret. Han peker på det han kaller journalisters ukritiske dekning av coronapandemien, som en årsak til dette.
«Som fastlege opplever jeg nå daglig at normalt velfungerende mennesker tar kontakt fordi de plages med invalidiserende angst og uro over pågående coronapandemi. Etter flere hundre pasientsamtaler om temaet, er det tydelig for meg at mye av uhelsen pasientene opplever skyldes våre journalister», skriver fastlege Morten Busch.
Artikkelen fortsetter under annonsenHan får støtte fra Dyregrov.
– Media er med å skape bekymring, når de stadig kommer med skremmende info i titler med veldig fete typer, selv om det du leser i artikkelen kanskje ikke er så ille som det du får inntrykk av i overskriften, sier psykologen og fortsetter:
– Jeg ser også at ungdommene vi har undersøkt selv skriver at de får mindre bekymring når det ikke følger så mye med i media.
Han forklarer at de så det samme etter terroren som rammet Norge 22. juli 2011.
– De som kjente seg bekymret, opplevde en forverring om de fulgte veldig mye med i nyhetene.
– Så det å distrahere seg, tenke på at vi har gode helsemyndigheter som tar situasjonen på alvor, og det å gjøre normale ting – altså ikke tenke på corona hele tiden – fører til at skuldrene senkes litt igjen, råder han.
Også helsemyndighetene må på banen når det gjelder å bidra til å dempe folks bekymring, mener Dyregrov.
Artikkelen fortsetter under annonsenI dagens situasjonen, med en pågående pandemi der nye smittetopper truer, må myndighetene finne en balanse mellom å holde vedlike en viss bekymring – og samtidig bidra til å dempe den. Dette er en vanskelig balansegang, medgir han.
De som fra før av har mye bekymring i seg, eller som har opplevd store livskriser som gjør dem mer sårbare, er spesielt utsatt. Helsevesenet bør tilby disse gruppene konkrete metoder som kan dempe bekymring, skriver psykologen i Dagens Medisin.
«For befolkningen som helhet, er det ingen enkle veier å redusere bekymringen på ... Kanskje bør Helsedirektoratet nedsette en gruppe som kan komme med en veileder i bekymringshåndtering? En veileder som samler gode råd som kan nyttes for å dempe bekymringer på samfunnsplan og for enkeltpersoner, vil være nyttig å ha både nå og i forbindelse med senere bekymringer», skriver Dyregrov.
– Vi som er fagfolk må bli bedre til å utvikle kunnskap om hvordan vi skal hjelpe enkeltmennesker og befolkningen til å roe seg ned når vi skal leve med denne situasjonen over lang tid, sier han til ABC Nyheter.
