400 år med norsk tobakkshistorie

Tobakksforsker: – Tror og håper vi ikke får forbud mot å røyke i eget hjem

Det første røykeforbudet ble innført på norske skip i 1619. Lovbrudd ble straffet med kjølhaling. 400 år senere nærmer man seg grensen for overregulering, mener FHI-forsker.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

En mann i Ålesund har blitt stevnet for retten av borettslaget han bor i, fordi han røyker inne. Nå ønsker borettslaget å tvangsselge leiligheten hans, skrev NRK tidligere denne uka.

– Retten til å få røyke i egen stue er en privatsak, sier ålesunding Vidar Antonsen til NRK.

Kommer vi noen gang dit at vi får et forbud mot røyking i private hjem? Vi spør seniorforsker Karl Erik Lund ved Folkehelseinstituttet (FHI).

– Nei, jeg tror og håper ikke vi kommer dit, svarer han og fortsetter:

– Mange har stilt spørsmål om man går for langt i å regulere røyking. Blir reglene inhumane for den lille gjenværende gruppen av hovedsakelig ressurssvake røykere? Blir de forfulgt? Mange av røykerne føler nok at de blir det.

– Mange har stilt spørsmål om man går for langt i å regulere røyking. Blir reglene inhumane for den lille gjenværende gruppen av hovedsakelig ressurssvake røykere? Blir de forfulgt? Mange av røykerne føler nok at de blir det, sier FHI-forsker Karl Erik Lund. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix
– Mange har stilt spørsmål om man går for langt i å regulere røyking. Blir reglene inhumane for den lille gjenværende gruppen av hovedsakelig ressurssvake røykere? Blir de forfulgt? Mange av røykerne føler nok at de blir det, sier FHI-forsker Karl Erik Lund. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Lund mener man begynner å nærme seg en grense hvor man er i ferd med å overregulere, slik at noe av individets frihet blir borte.

– Det skal ikke være forbudt å gjøre dumme ting. Spørsmålet er hvor langt staten kan tillate seg å gå i sine bestrebelser for å beskytte oss mot vår egen dumskap.

Straffet med kjølhaling

Det har ikke alltid vært slik at vi som samfunn, rynker på nesen av røyken og kanskje også røykerne. Tobakkens status har endret seg flere ganger i løpet av

den 400 år lange tobakkshistorien i Norge.

Det var sjøfolk og kjøpmenn som brakte tobakken til landet tidlig på 1600-tallet. Allerede i 1619 innførte kong Christian IV av Danmark og Norge forbud mot røyking om bord på norske skip. Da på grunn av brannfaren røykingen medførte.

Brøt man loven, var straffen kjølhaling – en straffemetode som innebar å bli halt under skipsbunnen fra den ene siden til den andre i et tau.

Kjølhaling var en straffemetode som innebar å bli halt under skipsbunnen fra den ene siden til den andre i et tau. Om det skjedde på tvers overlevde man, men ble man halt på langs var det en form for dødsstraff. Kilde: Bournville Village Trust, Birmingham, England / Wikipedia
Kjølhaling var en straffemetode som innebar å bli halt under skipsbunnen fra den ene siden til den andre i et tau. Om det skjedde på tvers overlevde man, men ble man halt på langs var det en form for dødsstraff. Kilde: Bournville Village Trust, Birmingham, England / Wikipedia

Da et svensk-norsk forbud mot røyking blant ungdom under 21 år, ble iverksatt i 1741, var det de unges foreldre som måtte ta straffen ved overtredelse. To søndager på rad måtte de stå i gapestokk for barnas synder.

I 1778 ble Tiedemanns tobaksfabrik etablert i Christiania. Men det var først i 1885 at Conrad Langaard, som første tobakksfabrikant, startet opp med produksjon av sigaretter i tillegg til snus, skrå, sigarer og pipetobakk.

Mellom 1882 og 1920 foregikk kommersiell produksjon av norskavlet tobakk, med tobakksplantasjer i indre Sogn. Og i 1893 bidro tobakksbeskatning med hele 12 prosent av inntektene til staten.

«Tiedemanns cigaretter er gode å ty til i nutidens oppjagede tempo. De gir ro i sinnet og smaker godt», var budskapet fra Trygve Lie (1896-1968) som var en av flere fremtredende politikere som deltok i tobakksreklame. Her fotografert på sitt kontor i 1960, med en sigarett i hånden. Foto: Ivar Aaserud Aktuell / NTB Scanpix
«Tiedemanns cigaretter er gode å ty til i nutidens oppjagede tempo. De gir ro i sinnet og smaker godt», var budskapet fra Trygve Lie (1896-1968) som var en av flere fremtredende politikere som deltok i tobakksreklame. Her fotografert på sitt kontor i 1960, med en sigarett i hånden. Foto: Ivar Aaserud Aktuell / NTB Scanpix

– Da man først introduserte tobakksavgift i Norge, så var det en ren fiskalavgift som hadde som formål å drive inn penger til staten. Det handlet ikke om å få ned røyking i befolkningen, sier seniorforsker ved FHI Karl Erik Lund ABC Nyheter.

– Det var først langt ut på 1980-tallet at forslag om å øke tobakksavgiften ble begrunnet med hensyn til å få ned røyking.

Les også: Lungekreftlege: – Den viktigste årsaken til lungekreft er uflaks

Fra vulgært til frihetssymbol

På begynnelsen av 1900-tallet var sigarettrøyking ansett som udannet, simpelt og vulgært. Slik var det i flere tiår.

Så kom sigarettmaskinen og masseproduksjonen av sigaretter som endret alt. Konkurransen ble skjerpet, prisen gikk ned og markedsføringen aggressiv. Sigarettene ble symboler på modernitet, fremskritt og frihet.

– Da sigarettene kom for fullt rundt 1920, var det byborgerskapet, altså menn i høyere sosiale lag, som begynte å røyke. De var effektive læringsagenter, så sigarettrøyking spredde seg utover i befolkningen, sier Lund, som er sosiolog og forsker med tobakk som hovedområde.

Med unntak av under 2. verdenskrig, da folk måtte ty til selvdyrking for å dekke sine behov, vokste totalforbruket av tobakk gjennom hele 1900-tallet til det nådde en topp rundt 1975-80. Salget av fabrikkframstilte sigaretter økte helt frem til 1992.

Etter krigen ga myndighetene tobakk status som et nødvendighetsgode og brukte Marshall-hjelpen for å forsyne befolkningen.

Avisa Raumnes skrev i juli 1953 om et forsøk med sigarettfilter for å belyse påstanden om sammenhengen mellom stor tobakksforbruk og et stigende antall tilfeller av lungekreft. Blant annet testet man filter som besto av en kombinasjon av asbest og papir. Faksimile: Raumnes
Avisa Raumnes skrev i juli 1953 om et forsøk med sigarettfilter for å belyse påstanden om sammenhengen mellom stor tobakksforbruk og et stigende antall tilfeller av lungekreft. Blant annet testet man filter som besto av en kombinasjon av asbest og papir. Faksimile: Raumnes

Røyking ble først og fremst svært utbredt blant menn, og rundt 1950 røykte tre av fire voksne menn.

– Hvis vi ser all tobakk konsumert på 1900-tallet, så ble 75 prosent av totalen konsumert av menn. I all hovedsak har tobakksbruk vært et mannlig fenomen. Kjønnsskjevheten forplantet seg etter hvert i de tobakkrelaterte sykdommene som lenge i hovedsak rammet menn, sier Lund.

Les også: Radon øker risikoen for lungekreft - nå bør du måle i boligen din

«Gir ro i sinnet og smaker godt»

Kjendiser og andre fremtredende personer, som politikere, deltok i reklamekampanjer for sigaretter.

Blant andre daværende justisminister Trygve Lie, med budskapet:

«Tiedemanns cigaretter er gode å ty til i nutidens oppjagede tempo. De gir ro i sinnet og smaker godt.»

I 1954 deltok landets sosialminister, og leder av Arbeiderpartiets kvinnesekretariat, Rakel Seweriin, i markedsføring for tobakk.

Hun skal ha uttalt:

«Ansvar for hjemmet og arbeid utenfor hjemmet – det er vanskelig å klare begge deler. Personlig finner jeg at en god sigarett gir stimulans i arbeidet, og ro og avspenning hjemme. Når det skal være en sigarett velger jeg President ...»

Lenge var man lykkelig uvitende om de alvorlige helserisikoene ved røyking.

I 1934 skrev Gyldendals konversasjonsleksikon at «måteholden tobakkrøking har, bortsett fra en lett svelgkatarr som under tiden kan utvikle sig, ingen sikkert påviselige skadelige virkninger, da bare en ytterst liten mengde nikotin resorberes».

Det at hele 74 prosent av norske mannlige leger og 44 prosent av de kvinnelige røykte i 1952, sier også sitt.

Les også: Røyking kan føre til hvite arr i hjernen

Kunne røyking være skadelig?

På 1950-tallet begynte mistanken om at røyking kunne være svært helseskadelig å bre seg.

– Da begynte man å undres særlig på om økningen i lungekreft kunne ha noe å gjøre med tobakksrøyking, sier Lund.

Siden lungekreft oppstår etter 30-40 års røyking, var forekomsten på 50-tallet fortsatt lav, selv om røykingen var skyhøy, forklarer FHI-forskeren.

– Dette misforholdet forvirret helsemyndighetene. De hadde ikke forutsetninger for å skjønne forsinkelsen mellom eksponering og sykdomsutbrudd, sier han.

Utover 50-tallet begynte man å få dokumentasjon fra store befolkningsundersøkelser, særlig fra USA og England.

– Den dokumentasjonen ble samlet opp i en rapport som kom fra den amerikanske helsedirektøren i 1964. Da ble det slått fast fra autoritativt hold at røyking fører til en rekke dødelige sykdommer, særlig lungekreft, men også andre respiratoriske sykdommer. Og man pekte på en sammenheng mellom røyking og hjerte- og karsykdommer, sier Lund.

– Det var en dramatisk hendelse som ga førstesideoppslag i hele USA, og førte til at aksjekursen for tobakkselskapene raste på Wall Street den dagen nyheten kom.

«... lederen for det amerikanske kreftforskningsinstitutet, dr. E.C. Hammond har påvist at dødshyppigheten er dobbelt så stor blant sigarettrøkere som blant ikke-røkere», heter det i denne artikkelen som sto på trykk i VG i desember 1963.
«... lederen for det amerikanske kreftforskningsinstitutet, dr. E.C. Hammond har påvist at dødshyppigheten er dobbelt så stor blant sigarettrøkere som blant ikke-røkere», heter det i denne artikkelen som sto på trykk i VG i desember 1963.

Da rapporten kom begynte folk å tenke: «Hvor mange år tar det før røyking er en saga blott?», forklarer Lund.

Men den raske nedgangen i røyking uteble.

– Tobakksindustrien selv opprettet forskningsinstitutter og egne propagandaapparat for å imøtegå den kunnskapen som kom fra medisinsk hold. De klarte å holde i gang en kunstig kontrovers ved å sette spørsmålstegn ved forskningsresultater og å motarbeide helseinformasjon om skadene ved røyking. De startet også med massive reklamekampanjer, sier han.

– Omkring 70 millioner amerikanere røker sigaretter. Selv med alskens dystre rapporter som skremsler, skal det godt gjøres om vi får mer enn fem millioner av dem til å slutte. Vi må satse på et annet felt. Hvis vi satset all vår viden og en slump penger, skulle det ikke være noen håpløs oppgave å gjøre røkningen helsesikker, uttalte presidenten i den amerikanske legeforeningen, dr. Edward Annis, ifølge denne artikkelen som sto på trykk i VG i 1964.
– Omkring 70 millioner amerikanere røker sigaretter. Selv med alskens dystre rapporter som skremsler, skal det godt gjøres om vi får mer enn fem millioner av dem til å slutte. Vi må satse på et annet felt. Hvis vi satset all vår viden og en slump penger, skulle det ikke være noen håpløs oppgave å gjøre røkningen helsesikker, uttalte presidenten i den amerikanske legeforeningen, dr. Edward Annis, ifølge denne artikkelen som sto på trykk i VG i 1964.

Tobakksindustrien satte seg på bakbeina

Året etter, i 1965, kom Norges helsedirektør Karl Evang med sin rapport hvor han viste til den amerikanske rapporten.

– Evang, som var røyker selv, sa at tiden var moden for å gjøre noe med tobakksproblemet. Han satte ned et utvalg som skulle starte prosessen med å lage en lovgivning på tobakksområdet.

Utvalgets arbeid, som startet i 1967, ledet frem til tobakksloven som ble vedtatt i Stortinget i 1973.

– Denne loven som ble satt i live i 1975 var ganske banebrytende i verden. Norge var ett av de første landene i verden som forbød tobakksreklame og satte helseadvarsel på pakningene. Det ble også innført en 16-årsgrense, som senere ble hevet til 18 år.

– Man opprettet også Statens tobakkskaderåd, som bidro med informasjon og kampanjer rettet mot befolkningen. Men det offentlige anti-tobakks-arbeidet kom i gang først i 1975, altså ti år etter at man for alvor ble klar over røykingens skader.

Noe av grunnen til at det tok tid var saksgangen og byråkratisk treghet. Men det var også stor motstand fra industrihold, særlig mot den viktigste delen av loven – reklameforbudet, forklarer Lund.

– Dette var noe tobakksindustrien satte seg veldig imot, fordi forbudet amputerte all kommunikasjon mot forbrukerne, sier han og fortsetter:

– Det de gjorde før forbudet kom, var å doble reklamebudsjettene og kjøre massive reklamer mot kvinner, som en siste krampetrekning. Da var det reklamekampanjer med rett frem løgnaktig propaganda, hvor de fortalte om hvor friskt og rent det var å røyke. De reklamerte med flotte unge modeller som lå i blomsterenger og satt i fossefall, med budskap om forfriskende mentolsigaretter.

Ny holdningsendring

Røyking var på 1960-tallet like utbredt i alle sosiale lag, og «Skikk og Bruk» skrev: «Et vertskap som ikke tillater røyking ved bordet kan risikere å legge en demper på hele selskapet».

Men med økt kunnskap om helseskader i befolkningen og tobakkslovgivning som stadig har blitt strammet inn, har det skjedd et nytt skifte folks holdninger til røyking.

– I dag er det en stor sosial skjevhet, der folk med kort utdanning og lav inntekt er overrepresentert blant røykerne. Røykingen er i ferd med å forlate samfunnet etter det samme sosiale mønster som det kom inn – de høyt utdannede går foran.

– Utover 80-tallet begynte dette sosiale skillet å bli ganske markert. Og da nedgangen i røyking skjøt fart på 1990- og 2000-tallet gikk det hurtigst ned blant personer med høy utdanning.

Les også: I Australias nest største by er det forbudt å røyke i sentrum

En akilleshæl for tobakksindustrien

FHI-forskeren forklarer at passiv røyking, som først dukket opp som et problem på 1980-tallet, var veldig viktig som ledd i en avnormalisering av røykingen.

– Før het det i reklamen «Røyker du en sigarett fra Tiedemann da gleder du deg selv og din sidemann».

– På 80-tallet ble det vist at røykingen ikke bare var skadelig for røykerne selv, men også for ikke-røykere som ble eksponert. Fokuset på passiv røyking ble en akilleshæl for tobakksindustrien. Og igjen kjørte industrien sine egne undersøkelser som bagatelliserte risikoen ved passiv røyking.

Som sosialminister måtte Tove Strand Gerhardsen på slutten av 80-tallet kjempe en tøffere kamp enn Dagfinn Høybråten gjorde 15 år senere, for å få på plass lover som beskyttet folk mot passiv røyking på offentlige steder. Foto: Morten Hvaal / NTB scanpix
Som sosialminister måtte Tove Strand Gerhardsen på slutten av 80-tallet kjempe en tøffere kamp enn Dagfinn Høybråten gjorde 15 år senere, for å få på plass lover som beskyttet folk mot passiv røyking på offentlige steder. Foto: Morten Hvaal / NTB scanpix

Men i 1988 slo daværende sosialminister Tove Strand Gerhardsen (Ap) i Gro Harlem Brundtlands regjering, fast at dokumentasjonen på skadevirkningene fra passiv røyking var så sterk at det var behov for et beskyttelseslovverk.

– Da fikk vi den første generasjonen røykelov med vern mot passiv røyking i offentlige lokaler og transportmidler.

Men lovendringen fra 1988 omfattet ikke serveringsstedene. Dette kom først med helseminister Dagfinn Høybråten (KrF) i 2004.

Høybråten omtales ofte som «røykelovens far», men Gerhardsen måtte kjempe en tøffere kamp da hun 15 år tidligere ville beskytte folk mot passiv røyking på offentlige steder. Ap-politikeren hadde blant andre LO mot seg, forklarer FHI-forskeren.

– Da Høybråten kom inn og fikk innført røykeforbud også på serveringsstedene, så hadde det lenge ligget i planen at det etter hvert skulle skje. Men han var flink til å få det gjennom og fikk LO, med Gerd Liv Valla som leder, med seg, sier Lund.

Dette var viktig ikke bare for at de som jobbet i serveringsbransjen endelig fikk jobbe i et røykfritt miljø, men også fordi røyking da fikk status som et utendørsanliggende, forklarer Lund.

– Fra å være en uregulert inneatferd, ble røyking med ett en regulert uteatferd.

Selv om motstanden hadde vært stor mot røykeloven både på 80-tallet og tidlig 2000-tall, har det i etterkant av begge innstramningene vært stor enighet om at dette var riktig vei å gå.

– Etter at loven kom så man også den samme utviklingen i den private sfære. Folk innførte de samme reglene hjemme, og i dag er det nærmest ikke røyking inne i folks egne hjem. Nå om dagen klager folk på balkongrøyking. De tar kontakt med oss og hører om hva slags rettigheter de har, sier Lund.

– En gruppe våre politikere har vedtatt er under utfasing

FHI-forskeren mener grensene for hvor langt staten kan gå for å beskytte oss, er elastiske.

– Så i takt med at stadig flere betrakter tobakksbruk som «Den gode fiende», som alle kan enes om å hate, så høynes aksepten for at staten kan gå stadig lenger. Underveis vil noen av de berørte oppleve statens styring som ren forfølgelse. For å gjenvinne følelsen av valgfrihet fortsetter de å gjøre det «forbudte» – de trassrøyker, sier Lund.

FHI-forskeren mener dette er en reaksjon man må bli oppmerksomme på, og viser til en politisk visjon om et tobakksfritt samfunn.

– Røykerne framstår nå som en uorganisert, marginalisert og sosialt deklassert gruppe som våre politikere har vedtatt er under utfasing. Røykerne opplever seg selv som en skadelidende gruppe uten beskyttelse mot strømmen av angrep på sin atferd.

Personvernpolicy