Ville myndighetene stenge en by for å beskytte oss mot farlig smitte? Neppe

Kinesiske myndigheter har gått ekstremt langt i sine tiltak for å begrense spredning av det nye coronaviruset i millionbyen Wuhan, der smitten først ble påvist, og i områdene rundt.

Blant annet er ferien i forbindelse med kinesisk nyttår er forlenget «så lenge det er nødvendig». Wuhan og nærliggende byer er stengt av, med det resultat at over 50 millioner mennesker ikke kan reise fra byene de bor i.

Torsdag trappet kinesiske myndigheter opp innsatsen, da de varslet at de skal gå fra hus til hus på jakt etter syke, som så skal sendes til store karantenesentre.

Ingen smittetilfeller av Wuhan-viruset er så langt påvist i Norge, og norske helsemyndigheter har en foreløpig strategi som går ut på å forsinke starten av innenlands smitte av viruset og deretter begrense spredningen.

Folkehelseinstituttets vurdering av tiltak per 28.01.2020

Tiltak:

1)Tidlig oppdaging av tilfeller gjennom mikrobiologisk testing av alle personer med både opphold i epidemisk område siste par uker og symptomer. Dette krever informasjon til publikum, herunder på flyplasser, slik at de melder seg ved symptomer etter reise og til helsetjenesten slik at man der er klar til testing og annen oppfølging. Screening, for eksempel ved spørreskjema eller temperaturmåling, av alle reisende på flyplassene er trolig lite nyttig (de smittede kan jo være i inkubasjonsfasen) og ressurskrevende og anbefales derfor ikke.

2)Isolering av smittede hjemme eller i sykehus (avhengig av kliniske behov). I sykehus skjer isolering under dråpesmitteregime. Isoleringen opphører dersom testing for viruset er negativ. Ved aerosolskapende prosedyrer benyttes luftsmitteregime.

3) Symptom-monitorering av eksponerte, altså nærkontakterog andre med betydelig eksponering (identifisert gjennom smitteoppsporing), ved at de får grundig informasjon, følger nøye med på symptomer (egenobservasjon) og, dersom de får symptomer, isolerer seg og melder seg for helsetjenesten. Basale smittevernrutiner benyttes. Karantene av nærkontakter og andre med eksponering (for eksempel alle reisende fra epidemiske områder) anbefales ikke.

4) Hostehygiene og håndhygienefor befolkningen for øvrig. Tiltak for å redusere kontakthyppigheten i befolkningen anbefales foreløpig ikke. Det gjelder for eksempel stengninger av skoler og arbeidsplasser og kollektivtrafikk og andresteder der folk samles. Vi anbefaler heller ingen restriksjoner på reiser, men ber folk vurdere behovet for å reise til berørte områder.

Merk: Mål og tiltak vil blijustert etter epidemiens utvikling og vår kunnskap om infeksjonens natur. Tiltak som anbefales nå, kan bli uaktuelle med ny kunnskap eller i en ny situasjon.

Kilde: FHI

«Men tiltakene må ikke gå urimelig ut over enkeltpersoner og samfunnslivet», heter det i notatet Risikovurdering av og respons på 2019-nCoV i Norge fra utbruddsgruppa på Folkehelseinstituttet (FHI) forrige uke. (Se faktaboks.)

Man har begrenset kunnskap om Wuhan-viruset per i dag, men så langt kan det se ut som dødeligheten av viruset er relativt lav, sannsynligvis under 1 prosent. Til sammenligning var dødeligheten ved de to andre coronavirusene SARS og MERS henholdsvis rundt 10 prosent og 30 prosent.

Men i et tenkt krisescenario der en svært smittsom og dødelig infeksjonssykdom oppstår i eller innføres til en norsk storby – hvor langt vil norske myndigheter gå for å begrense skaden og ivareta sikkerheten til befolkningen?

Vil det å stenge av den aktuelle byen være et alternativ?

ABC Nyheter stiller spørsmålet til avdelingsdirektør for smittevern og beredskap ved Folkehelseinstituttet, Line Vold.

Hun svarer verken ja eller nei, men understreker at tvang svært sjelden brukes i smittevernarbeidet her til lands.

– I Norge bygger smittevernet på god helsehjelp, god informasjon, frivillighet og tillit til myndighetene, sier Vold i en e-post til ABC Nyheter.

Hun forklarer at strategier og tiltak mot epidemier i Norge bygger på kunnskap om sykdommens smittekilder, smittemåte, smittepotensial og alvorlighet.

– Når man vurderer smitteverntiltak, så vurderes tiltakenes forventede nytte opp mot kostnader, gjennomførbarhet, etiske overlegninger og folks holdninger og til slutt mot smittevernlovenes grenser. Vi bruker svært sjelden tvang i smittevernarbeidet i Norge, sier Vold.

Det er smittevernloven som gir hjemmel tiltakene helsemyndighetene i Norge bruker for å beskytte befolkningen mot smittsomme sykdommer.

– Smittevernloven er en spesiallov som har til formål å verne befolkningen mot smittsomme sykdommer ved å forebygge dem og motvirke at de overføres i befolkningen, samt motvirke at slike sykdommer føres inn i Norge eller føres ut av Norge til andre land, forklarer Vold.

– Loven skal sikre at helsemyndighetene og andre myndigheter setter i verk nødvendige smitteverntiltak og samordner sin virksomhet i smittevernarbeidet. Samtidig skal loven ivareta rettssikkerheten til den enkelte som blir omfattet av smitteverntiltak etter loven, fortsetter hun.

Unntak fra taushetsplikt og mulighet til å pålegge behandling

Forrige uke gjorde helseministeren det nye coronaviruset meldepliktig og definerte det som en allmennfarlig smittsom sykdom, noe som har betydning for smittevernarbeidet.

– Dette gjør vi for å kunne oppdage smittetilfeller tidlig og identifisere smittemåter gjennom smitteoppsporing. Dette kan begrense smitten og forhindre et større utbrudd i Norge, sa helse- og omsorgsminister Bent Høie i en pressemelding.

Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer om valg av smitteverntiltak:

Tiltakenes antatte nytte må veies mot mulige ulemper og kostnader og så langt som mulig være basert på kunnskap om tiltakenes effekt. Noen tiltak er enkle og rimelige å gjennomføre, som for eksempel informasjon om god håndhygiene og hostehygiene. Andre tiltak vil være kompliserte og ressurskrevende og vil bare anbefales i spesielle situasjoner. For eksempel vil stenging av barnehager, skoler og arbeidsplasser føre til at store deler av samfunnet blir rammet.

Det er fire hovedvilkår som, så langt det er mulig, må oppfylles før et tiltak iverksettes:

1. Frivillig medvirkning. Den som berøres av tiltaket må få tilstrekkelig informasjon.

2. Klar medisinskfaglig begrunnelse for tiltaket. Tiltaket må ha effekt og være relevant for sykdommen. Det er viktig å tilstrebe å gi kunnskapsbaserte råd og bygge på all tilgjengelig kunnskap og erfaring, men i mange tilfeller har man ikke tilstrekkelig kunnskaps- eller erfaringsgrunnlag til å si noe konkret om hvor effektivt et tiltak vil være. I slike tilfeller må det brukes skjønn, sunn fornuft og føre-vare-prinsippet.

3. Nødvendig av hensyn til smittevernet. Det vil si at tiltaket må være nødvendig for å forebygge eller hindre smitte.

4. Tjenlig etter en helhetsvurdering. Det vil si at nytten av det man oppnår med å iverksette tiltaket må veies mot belastningen som påføres den enkelte.

Kilde: Nasjonal beredskapsplan mot utbrudd av alvorlige smittsomme sykdommer

Definering som allmennfarlig smittsom sykdom gir blant annet hjemmel til å pålegge leger smitteoppsporing og unntak fra taushetsplikt i denne sammenhengen og andre smitteverntiltak dersom det er nødvendig. Dersom en person antas å ha en allmennfarlig smittsom sykdom, kan den enkelte pålegges behandling dersom frivillig behandling ikke lykkes.

På spørsmål om hvordan helsemyndighetene jobber med å planlegge for krisescenarier som handler om liv og helse, svarer avdelingsdirektør Vold i FHI at det er utarbeidet generelle beredskapsplaner både innenfor helsesektoren og på tvers av ulike sektorer.

– På Folkehelseinstituttet forholder vi oss til overordnet Nasjonal beredskapsplan og har også spesifikke planer for enkelte mer spesielle scenarier, for eksempel Nasjonal beredskapsplan mot alvorlige smittsomme sykdommer , og Beredskapsplan mot pandemisk influensa.

Også kommunene har utarbeidet smittevernplaner og pandemiplaner.

– Det er kompetent smittevernpersonell ute i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten i Norge som gir råd og håndterer smittevernsaker fortløpende, sier Vold.

– I tillegg gir Folkehelseinstituttet løpende smittevernråd til publikum og helsetjenesten på sine nettsider og har smittevernvakt og mikrobiologisk beredskapsvakt for helsepersonell.

Les også:Kina starter etterforskning etter at virusvarsler døde

Ikke tradisjon for strenge smitteverntiltak i Norge

Forsker og epidemiekspert Svenn-Erik Mamelund ved OsloMet forklarte til ABC Nyheter fredag at det ikke er kultur eller tradisjon for bruk av strenge smitteverntiltak i Norge. Allerede under spanskesyken for 100 år siden, var det sterkt debatt i avisene, innen legestanden og i det offentlige helsevesen om i hvilken grad det offentlige skulle gripe inn med forebyggende tiltak.

– Erfaringen fra tidligere epidemier var at lukking av skoler, kinoer, kirker og forsamlingslokaler ikke kunne hindre smittespredning, i hvert fall ikke byene. Likevel valgte flere lokale helsemyndigheter slike tiltak noen uker høsten 1918, sa Mamelund.

– Det er ikke gjort systematisk forskning på om disse tiltakene virket i Norge, men forskning fra USA har vist at byer som satte i verk flere slike tiltak tidlig og samtidig hadde lavere dødelighet under spanskesyken enn byer som ikke gjorde noe aktivt for å stoppe smittespredningen, fortsatte han.

Mamelund advarte også om at ekstreme smitteverntiltak, som dem man ser i Kina, kan gi alvorlige og uante konsekvenser.