Å møte mennesker i sorg: – Du kan være en unik ressurs, bare ved å være deg selv

<p>– Vi er så redde for å trå feil i møte med sorg og kriser, men dropp prestasjonsangsten, råder Kristiane Myckland Hansson som har skrevet boken «Å sørge». Illustrasjonsfoto: NTB scanpix /Shutterstock</p>
– Vi er så redde for å trå feil i møte med sorg og kriser, men dropp prestasjonsangsten, råder Kristiane Myckland Hansson som har skrevet boken «Å sørge». Illustrasjonsfoto: NTB scanpix /Shutterstock

Å tåle det som er smertefullt og vise at man tåler det, er noe av det viktigste man kan gjøre for et menneske som har det vondt, mener forsker og forfatter Kristiane Myckland Hansson.

Sorg er en helt naturlig reaksjon på å miste noen man er glad i. I løpet av livet vil sorg ramme både oss selv og menneskene rundt oss. Likevel kan det være vanskelig å vite hva man skal si eller gjøre når en i familien, en venn, en kollega eller noen andre i omgangskretsen sørger.

Hvordan kan man best møte et menneske i sorg? Vi stiller spørsmålet til Kristiane Myckland Hansson som er doktorgradstipendiat ved Senter for medisinsk etikk, Universitetet i Oslo, og har skrevet boken «Å sørge».

– Vil du være en god venn, vis at du tåler det som er smertefullt, sier Kristiane Myckland Hansson. Foto: Leni Aurora Brækhus / ABC Nyheter
– Vil du være en god venn, vis at du tåler det som er smertefullt, sier Kristiane Myckland Hansson. Foto: Leni Aurora Brækhus / ABC Nyheter

– I møtet med døden blir vi så hjelpeløse, vi har lyst til å ta bort det som gjør vondt. Derfor kan vi fort ty til råd som handler om å komme seg videre, vekk fra det vonde: «Du skal ikke begynne å trene da?» eller «Bli med på fest i helgen, prøv å tenk på noe annet ...» Kanskje det den som sørger egentlig trenger, er bare å få lov til å være i det som er vondt.

– Vil du være en god venn, vis at du tåler det som er smertefullt.

Boken «Å sørge» er en kombinasjon av skildringer fra hennes egne erfaringer etter at hun mistet moren sin brått som 24-åring, og en fagbok der hun tar for seg ulike aspekter ved sorg, gjennom intervjuer med en rekke fagpersoner.

– Etter å ha skrevet denne boken, har jeg blitt uredd for å snakke om de vanskelige tingene.

– Jeg sier ikke at det er lett, men hvis du kjenner historien og tør å spørre venninnen din: «Hvordan har det vært for deg at faren din hadde et alkoholproblem og til slutt døde av det?» Da viser du at «Jeg tåler deg, jeg tåler historien din og pappaen din. Dette kan vi snakke om, du og jeg.». Og så får det være opptil den sørgende hva hun eller han vil gjøre med denne invitasjonen.

– Du kan være en unik ressurs bare ved å være deg selv. Det er egentlig ganske enkelt, men kan fremstå som vanskelig. Bare vær deg selv, vis mot, gå inn i det vanskelige, råder Hansson.

– Dropp prestasjonsangsten

Hansson mener at man ikke må forvente å utrette så mye eller si «de riktige tingene».

– Vi er så redde for å trå feil i møte med sorg og kriser, men dropp prestasjonsangsten.

– Hvis noen har mistet datteren sin, kan ikke noe du sier eller gjør få henne tilbake uansett. Men du kan dempe smerten til den som sørger, ved å være der. Du kan spørre om hva du kan gjøre.

I dette ligger det selvfølgelig en risiko for at du kan bli avvist, men det skal du tåle, mener Hansson

– Det er ikke du som er i fokus nå, det er den som står i en livskrise. Og de aller fleste setter pris på at noen ser og anerkjenner det de står i.

– Og selv om hun ikke orker akkurat det du tilbyr, vet hun at du er der for henne.

Les også: – Sorg kan snu hele verdens­bildet på hodet

– Å lytte i stedet for å gi råd

Selv om det bare er godt ment, kan det være lurt å la være å komme med så mange råd til den som sørger, mener Hansson.

– Jeg er glad i å løpe i marka, og da er det lett å foreslå det for andre. Men det er ikke sikkert det som funker for meg, funker for den andre. Jeg prøver som best jeg kan å koble meg på ved å spørre, lytte og være der. Vær oppriktig interessert, råder hun.

Hvor er du nå? Hva trenger du? Vil du gå på konsert, ta et glass vin, snakke eller bare ha tid for deg selv?

– Jeg jobber som forsker innen psykisk helsevern. Når jeg intervjuer pasienter og pårørende går jeg inn i dette med en oppriktig interesse om å lære og forstå: Hvem er du? Hva har du opplevd? Hvorfor forteller du det du forteller? Hva skjer i ditt liv? Hva er viktig for deg? For å få gode data må vi møte de vi forsker på med en ydmyk åpenhet og nysgjerrighet.

– Sånn er det også i møte med mennesker rundt oss, vi kommer langt ved å være interessert og lydhør.

Da hennes egen mor døde, etter at hun hadde vært fysisk og psykisk syk i mange år, kjente hun på at noen ganger var en avstand mellom det hun selv gikk gjennom, og det menneskene rundt henne trodde var vanskelig.

– Etter at mamma døde fikk jeg noen ganger kommentarer som: «Så forferdelig trist at hun er død». Det var fine og hyggelige kommentarer, men det var ikke det som var det vanskeligste for meg – vi var i utakt, rett og slett. Det som var vanskelig for meg var for eksempel tanken på at hun tidvis hadde hatt det vondt da hun levde.

– Man kan ikke se verden gjennom andres øyne, men det kan være verdt å prøve å snu perspektivet, og å spørre hva som er vanskelig for den andre.

Les også: – Å snakke om døden skaper en større bevissthet til livet

– Finn din måte å vise at du er der på

Hun understreker at hun ikke anklager noen.

– Tro meg, jeg vet alt om hvor krevende disse situasjonene kan være. Men det at vi er så redde for å gjøre noe feil og dermed trekker oss unna i en situasjon hvor den som er rammet kanskje trenger det motsatte; å bli sett og møtt, det er så ødeleggende. Og unødvendig. Det kan gjøres annerledes.

– Møter du en nabo i butikken som nettopp har mistet noen, og som du vanligvis ville snakket med over grønnsaksdisken, ikke gå til melkeskapet i stedet og lat som hun ikke er der.

– Hvis de som sørger merker at andre unngår dem, gir man signal om at de er «spedalske». Gi i stedet en klem og si at du har hørt hva som har skjedd, eller vær helt ærlig og si at du ikke aner hva du skal si. Da har du brutt isen. Neste gang kan du kanskje gå rett til melka, for da vet hun at du vet og dere har snakket om det.

Det å være i sorg kan være veldig ensomt. Gjør noe heller enn ingen ting, råder Hansson.

– Jeg har hørt om en som opplevde at en bekjent ikke klarte å snakke med henne etter et dødsfall, men i stedet leverte et nybakt brød på trappa og dro igjen. Det var nok til å skjønne at hun var der, sier hun og fortsetter:

– Hvis moren i en familie er død og mannen sitter igjen med tre barn, kanskje du kan måke snø i oppkjørselen. Bare det å vite at naboen tok oppkjørselen kan være en uvurderlig mental og praktisk støtte i en vanskelig situasjon.

– Man kan vise at man bryr seg, i stort og smått, sier Hansson.

Kommentar: Sorgen vi ikke snakker om

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært