Bok: «Å sørge»– Vil bidra til at folk blir møtt best mulig i kriser, sorg og traumer

«Sorgen er mer enn savnet av henne. Det er også erindringene av perleraden gjennom trøyestoffet. Det er lyden av gravlundens snø som knaser under føttene, sjokket som frøs seg fast i kroppen, følelsen av avvisning, sinnet uten mottager og en diffus følelse av skam. Det er fraværet av et brev, av en kjær mormor, av en nær venninne. Sorg er å lengte etter det som skulle ha vært og det som ikke ble.»

Da forsker og forfatter Kristiane Myckland Hansson fra Bærum var 24 år gammel, døde moren hennes brått.

– Jeg hadde ikke noe kunnskap om sorg. Jeg hadde ikke mistet noen før og visste veldig lite om temaet. Men på sett og vis hadde jeg hadde levd med sorg hele livet, uten at jeg var det bevisst. Mamma var både fysisk og psykisk syk, hun hadde den revmatiske sykdommen Lupus og en spiseforstyrrelse, fant vi ut etter hvert.

For snart ett år siden ga hun ut boken «Å sørge», som hun beskriver som en fortellende sakprosabok, der hun i tillegg til å intervjue en rekke fagpersoner og skriver selv som fagperson, har tatt med skildringer og tilbakeblikk på hvordan hun selv har hatt det i tiden før og etter at moren hennes døde.

Forfatteren møter ABC Nyheter med et stort smil, det første av mange, i resepsjonen til lokalene til Universitetet i Oslos Senter for medisinsk etikk ved Ullevål sykehus. Her er hun doktorgradsstipendiat og forsker på pårørendesamarbeid ved alvorlig psykisk sykdom.

Da vi har fått etablert oss på et møterom forteller hun at det er flere hendelser fra eget liv som har vært drivkraften for å skrive boken om sorg.

– Disse hendelsene er alle situasjoner hvor vi ikke ble møtt i det hele tatt eller hvor vi ble møtt av folk med manglende kompetanse, men det er også fortellingene om de nydelige personene som var der når jeg trengte det som mest.

– De situasjonene som har vært veldig vanskelige for meg har også lært meg mye. Etter hvert vokste det frem et behov for å bruke disse dyrekjøpte erfaringene til noe konstruktivt. Jeg vil at andre som opplever sorg og krise skal få et bedre utgangspunkt for veien videre enn det jeg fikk. Hun understreker at «Å sørge» ikke er en sutrete aktivistbok.

– Jeg er ikke bitter og sint, men har et behov for å bidra til at mennesker blir møtt - og møter seg selv best mulig når de opplever kriser, sorg og traumer. Det kan vi få til gjennom å dele våre livsfortellinger med hverandre og gjennom kunnskap om hva sorg gjør med oss.

Å møte mennesker i sorg: – Du kan være en unik ressurs, bare ved å være deg selv

LES SAKEN

– Snakket ikke om at mamma var syk

Den ene drivkraften er å belyse viktigheten av at man tar vare på barn som pårørende ved alvorlig sykdom hos mor eller far. Dette var det lite oppmerksomhet rundt da hun selv var barn og levde med en syk mor.

– Problemet var ikke det alle gjorde eller sa, men heller fravær av det som burde vært gjort og sagt, sier Hansson og fortsetter:

– I møtet med helsevesen og skole for eksempel ble det i liten grad snakket om at mamma var syk, de henvendte seg ikke til familien eller oss barna. På den tiden visste man ikke nok om hvor vanskelig dette kan være for barn.

I dag er barn som pårørende og etterlatte bedre ivaretatt etter en lovendring som kom i 2017 . Dette er veldig viktig, understreker Hansson, for hvis mennesker som lever tett på for eksempel psykisk lidelse blir ivaretatt bedre, blir sorgen over å være pårørende lettere å leve med.

– Noe av poenget mitt med boken, er at sorg innebærer så mange ulike erfaringer og følelser. Og mange lever med sorg uten å ha mistet noen i et dødsfall. Sorg er et mangespektret tema som har store konsekvenser for mange mennesker. Jeg hadde ikke noe kunnskap om eller noe bevisst forhold til sorg før jeg mistet mamma, men jeg hadde allerede sørget over henne i mange år, sier Hansson.

Hun understreker at hun ellers hadde en veldig god oppvekst.

– Jeg føler meg heldig med alt jeg har fått; jeg har et nært og godt forhold til faren min og broren min, og jeg hadde mormor, som nesten var som en mamma for meg, og gode venner. Jeg gjorde det bra på skolen og fikk til det meste. Men det at mamma ble så syk gjorde at fokuset mitt også var mye på det. Det var tidvis ganske krevende.

Les også: Ventesorg: – Døden blir til slutt en lettelse

– Ble gående alene og streve med traumet

Et annet viktig tema som Hansson belyser i boken, handler om hvordan man møter mennesker i krise, som har opplevd et traume.

– Vi vet ikke helt sikkert om hun tok sitt eget liv, men vi tror det. Hun døde brått og vi fant henne.

– Vi ble sendt hjem, uten noen form for oppfølging. Det var i 2004. I dag er det et større fokus på psykososial støtte i kriser og alle kommuner skal ha kriseteam. Vi vet godt at man kan få senskader etter å ha opplevd traumatiske hendelser. Jeg ble gående alene og streve med traumet. Jeg hadde mange fine mennesker rundt meg som jeg kunne snakket med, men jeg klarte det bare ikke.

I «Å sørge» beskriver hun hvordan en uro meldte seg denne dagen, da moren først ikke dukket opp som avtalt og siden ikke svarte på telefonen. Hvordan et skjørt håp etter hvert blir erstattet av en visshet om at hun ikke lever lenger.

«Etterpå gjør jeg noe jeg ellers aldri har fått meg til å gjøre, jeg trygler om hjelp. Hva skal vi gjøre? Hvor skal jeg gå? Noen må fortelle meg at det går an å leve videre. Men politimannen foran meg er på jobb, han vet ingen ting om å finne sin egen mor død, skiftet hans er snart over, har tar den beskyttende masken på og gir meg de ordene som skal være med meg for evig, om at nei, det er lite vi kan gjøre når sånne ting skjer. Sånne ting. Dra hjem, være sammen med familien din. Familien min? Jeg ser meg rundt, de er like skadeskutte som meg.»

– Jeg følte at jeg klamret meg fast på kanten av et stup, noen måtte fortelle meg at det gikk an å leve videre. Med det politimannen sa satte han i stedet skotuppen under fingrene mine og vippet meg utfor stupet.

– Du trenger ikke være utdannet psykolog for å gjøre det som er riktig i en slik situasjon, det viktigste er at du er et medmenneske. Det er avgjørende at mennesker i krise blir møtt med god informasjon og at de opplever at noen ser dem. Alle som møter mennesker i krise i kraft av sitt yrke, bør ha en grunnleggende kompetanse om sorg og traumer.

Les kommentaren: Sorgen vi ikke snakker om

Fra lukket, til uredd og åpen

Med stødig stemme snakker Hansson åpent og rett frem om det vonde hun har opplevd. Slik har det ikke alltid vært. Lenge var hun helt taus. Selv i situasjoner der temaet sorg kom på banen, og hun hadde lyst til å si noe, var det noe som stoppet henne.

– Vi var noen venninner på jentemiddag da vi begynte å snakke om moren til den ene venninnen min som hadde dødd av kreft, rundt samme tid som da mamma døde. Jeg hadde så vondt av venninnen min, og skjønte så godt det hun sto i, men jeg klarte ikke si noe om mine erfaringer. Jeg følte at jeg spilte et skuespill, selv blant noen av mine aller nærmeste. Det var kjipt og ikke noe jeg anbefaler andre, sier hun og ler.

– I dag er jeg veldig uredd i møte med livets vanskeligheter. Jeg har fått god trening. Det er ingen temaer jeg ikke kan snakke om. Det føles mye mer riktig. Nå lever jeg et autentisk liv, Når man ikke har noe å skjule er man fri.

– Jeg skriver om dette med å fortrenge følelser, det ikke å klare å dele med noen hvor vanskelig man har det er så krevende. Det kan forringe livskvaliteten når man går og holder på mye vondt.

Les også: Ole Andreas (28): – Spasmene jeg ikke kan kontrollere, er et helvete

– Vi blir ikke spedalske av å snakke om vanskelige ting

– Hvor lang tid tok det før du åpnet opp og delte det du slet med?

Hansson trekker på smilebåndet. Hun ler litt og rister lett på hodet, før hun svarer.

– Mange år. Så de som har det sånn, de som ikke klarer å dele det de bærer på, har min fulle forståelse.

– I dag vet jeg at det er ikke farlig å snakke om vanskelige ting. Vi blir ikke spedalske av det. Det som er farlig, er å grave det vonde og vanskelige vekk – og legge lokk på det. Alle familier har hemmeligheter, skambelagte sider som at noen drikker for mye, noen samarbeidet med nazistene under krigen, noen opplever incest i familien eller andre ting.

– De familiene som klare å ha en viss åpenhet om det vanskelige, bryter med skammen og kan i større grad stikke hull på byllen og leve bedre med det som har skjedd. I familier der dette ikke skjer går gjerne hemmelighetene, skammen og tausheten videre til neste generasjon, sier forfatteren.

40-åringen har valgt åpenhet overfor sine to sønner på 8 og 10 år.

– Jeg er opptatt av å snakke med dem om følelser, at følelser ikke er farlige, men heller tvert imot veivisere som forteller oss noe om oss selv og hvordan vi har det, og også at det er naturlig å vise følelser ved f.eks. å gråte. Jeg er opptatt av at de ikke skal gå og bære på ting hvis de har det vanskelig. Mye kan løses ved å ta en prat sammen. Jeg prøver så godt jeg kan å snakke om det som har vært vanskelig i vår familie. Gutta vet om historien til mormoren sin. Jeg sier ikke at det er enkelt å ta disse samtalene med barn, men jeg tror at det er det beste for dem.

– Du trenger ikke si alt, men si noe som er sant

Det at det er bra å dele, betyr ikke at man skal dele alt med alle, til enhver tid, understreker hun. For eksempel kan man i en sårbar situasjon lett komme til å dele noe man siden angrer på i sosiale medier.

Hansson mener sosiale medier kan være et fantastisk verktøy for å bearbeide sorg, blant annet ved at det knytter mennesker sammen med andre som har lignende erfaringer som dem, på tvers av geografiske avstander.

Men det er også noen fallgruver, og man bør tenke seg om to ganger før man deler veldig sensitive ting i sosiale medier, ifølge forfatteren.

Hun plukker opp telefonen sin og later som hun taster i vei og publiserer noe.

– Det er nesten for enkelt. Og det kan fort bli helt feil.

Hun peker på boken hun har skrevet, som ligger foran henne på bordet.

– Det som står der er gjennomarbeidet. Jeg har jobbet lenge med det. Og det har vært gjennom flere runder med min dyktige redaktør i Cappelen Damm.

– Hvis jeg hadde vært på Facebook i den sårbare fasen, hadde jeg nok angret på det.

Selv om man ikke skal dele alt med alle, anbefaler Hansson at det man deler er sant. Ikke fordi omgivelsene har krav på at den historien du forteller er sannferdig, men for din egen del, råder hun.

– Hvis du har mistet noen for eksempel i selvmord, prøv å si det som det er. Du trenger ikke å dele alle detaljer, men det du forteller bør være sant. Slik gjør du det lettere for deg selv, sier Hansson og understreker at dette også gjelder i møtet med barn. Hvis man dekker til sannheten og lager konstruerte historier om det som har skjedd i familien, kan det gjøre situasjonen enda vanskeligere når sannheten kommer for en dag.

– Det er helt jævlig. Jeg prøver å ikke velte meg i sorg

LES SAKEN

– Sorg er noe av det mest eksistensielt vanskelige vi opplever

I løpet av året siden boken kom ut har hun ved flere anledninger blitt omtalt som «sorgekspert». Å bli omtalt som en ekspert innen et felt kan være smigrende, men det føles ikke helt riktig, som hun sier, «fordi det finnes like mange måter å sørge på, som det finnes mennesker i verden».

Hansson har gjennom sin tidligere jobb i Landsforeningen uventet barnedød og som sorggruppeleder hos Fransiskushjelpen, vært mye i kontakt med andre sørgende. Hun har erfart at selv om sorg er så individuelt og så mye forskjellig, er det også noen fellestrekk som går igjen for mange.

– Sorg er noe av det mest eksistensielt vanskelige vi opplever, fordi døden er så endelig. Vi blir stilt overfor en eksistensiell erfaring som ryster oss. Det kan påvirke livet i kort eller lang tid og for noen blir den komplisert og kan ta altfor mye plass i livet.

– Men det å sørge er helt naturlig, det i seg selv er langt fra sykdom. Likevel er det rart at man ikke har forsket mer på sorg, som kan ha en så sterk innvirkning på folk, som kan gjøre at livet blir snudd opp ned over natten.

Mange ulike følelser ved sorg

Hun forklarer at når man sørger er det mange følelser som kan melde seg.

– Savn, tristhet og nedstemthet er følelser man forbinder med sorg, men det er et mye større spekter av følelser som er vanlig når man er i sorg. Det er det viktig å være klar over, så man ikke skammer seg over sine egne følelser. Så man tåler seg selv når man sørger.

Sinne er en annen vanlig følelse. Du kan for eksempel være sint på personen som er død, på hendelsen, på de som er rundt deg, som kanskje skuffer deg, eller på helsevesenet, forklarer Hansson.

– Selv om sinne er lov og høyst forståelig kan det være krevende å gå rundt og bære på et sånt sinne i lang tid. Kanskje trenger man hjelp til å bearbeide disse følelsene.

Man kan kjenne på skyld og tenke at man burde ha vært der mer, gjort mer, eller at man på et eller annet vis har medvirket til dødsfallet eller ikke klart å avverge det.

– Hvis du virkelig sliter med skyldfølelse, tror jeg det nesten kan gnage deg opp fra innsiden.

Sørgende kan også kjenne på sjalusi. For eksempel kan foreldre som har mistet et barn, ikke klarer å gå forbi andre med barn uten å kjenne på sjalusi eller klarer å glede over andre som blir gravide.

– Og så skammer man seg kanskje for at man er sjalu. Man kan følge seg håpløs og slem, så blir det et rot av følelser som kan gjøre sorgprosessen ekstra vond.

Skam kan også være en tilstedeværende følelse i sorg, ifølge Hansson.

– Sorg kan absolutt ha et element av skam, jeg har sett det i mange varianter, sier forfatteren.

– Skammen kan være knyttet til at man ikke kommer seg videre. At det har gått to år, og du fortsatt er så mye lei deg eller ikke er tilbake i full jobb. Skam kan være knyttet til at folk ser at du ikke mestrer den nye livssituasjonen.

– Skammen kan også være knyttet til den som er død, for eksempel hvis vedkommende hadde rusproblemer og dette var noe man hadde forsøkt å skjule. Skam kan også være knyttet til forholdet man har hatt til den avdøde, hvis det har vært konflikter, vold eller misbruk.

- De som ikke har opplevd det, kan ikke forstå hvor traumatisk det er

LES SAKEN

– Ikke alle sorger er «like mye verdt»

Og ofte henger skammen sammen med sorgprestisje, altså at noen dødsfall og noen dødsårsaker har høyere anseelse enn andre, på lik linje med at noen sykdommer har høyere prestisje enn andre. Dette sorghierarkiet skrev Hansson om da hun tok en mastergrad i helsefagvitenskap.

– Det kan se ut som at ikke alle sorger eller dødsfall er «like mye verdt». Akkurat som mennesker med ulike diagnoser kan møtes med ulik grad av forståelse og hjelp, skjer dette også med mennesker som opplever sorg.

– Det er lettere å fortelle om en far som døde av hjerteinfarkt under Birken, enn om en far som døde av overdose på «Plata» i Oslo.

Mens det gjerne er enorm oppslutning rundt store katastrofer, som terroren 22. juli eller tsunamien i 2004, er det viktig å huske på at det ikke er mindre vondt for dem som mister en av sine kjære i selvmord, rus eller en somatisk sykdom som har lav prestisje, som for eksempel lungekreft, mener forfatteren.

– Og dette handler ikke om at man ikke unner dem som opplever de store katastrofene hjelp og støtte, mange skulle sikkert hatt mer enn det de har fått også. Det handler om at man ikke må glemme alle andre som mister noen i mindre synlige, single dødsfall, av årsaker som er mindre anerkjent, sier hun og fortsetter:

– En ting er hvordan andre ser på dødsfallet, men sorgprestisje påvirker også hvordan du ser på deg selv. Jeg syntes det var så vanskelig å snakke om mamma, om spiseforstyrrelsen, den psykiske lidelsen. Jeg møtte meg selv i døren, det var mye min skyld at hennes dødsfall ikke ble tema. At det var så mye stillhet. De signalene jeg sendte ut var at «Dette temaet snakker jeg ikke om. Dette er ubehagelig, hold dere unna det».

Om man tar sorgprestisjen opp i seg, fordi man merker at omgivelsene synes det er vanskelig å ta i det, blir det gjerne en ond sirkel, forklarer forfatteren. Men man kan også gjøre det motsatte

– Noen jeg kjenner opplevde at sønnen i familien tok livet sitt. De har snakket åpent om ham og om det som har skjedd fra dag en. Effekten er at dødsårsaken blir mindre viktig, mens den han var som person og de gode minnene med ham får større plass.

Les også: – Angst kan komme av sinne eller sorg

– Relasjoner har stor betydning i sorg

Relasjoner til andre mennesker, på godt og vondt, kan påvirke sorgen, sier Hansson.

– Sorg er ikke bare noe som skjer i deg, men i relasjon til dem rundt deg. Hvis de nærmeste tåler det som har skjedd og kan gå inn i det, kan det være en stor hjelp og støtte for de etterlatte.

– I motsatt fall, hvis andre rundt deg later som det ikke har skjedd, går på andre siden av gaten for å unngå å møtes, eller bagatelliserer, kan man føle seg avvist og det blir en dobbel byrde. Relasjoner er så viktig i sorg, mange etterlatte forteller at det var venner og familie som gjorde at de fikk det bedre, men relasjoner kan også gjøre vondt verre når man sliter.

(Undersak med råd til pårørende.)

Noe positivt kan komme ut av det forferdelige

– Hvordan har du det i dag, etter alt du har vært gjennom?

– I dag har jeg det veldig bra. Jeg klyper meg noen ganger i armen og tenker på alt det jeg har av gleder i livet; barna mine, en fantastisk gjeng med mennesker rundt meg, drømmejobben og boken jeg håpet på å skrive ble en realitet. Ikke minst har jeg fått en indre kraft som jeg aktivt benytter meg av på alle områder i livet. Samtidig lever jeg med sorgen over mamma og kan fortsatt oppleve vansker knyttet til disse erfaringene. Jeg holder en del foredrag om personlig vekst og modning etter kriser. Det er jeg veldig opptatt av. Det gir mye håp.

Hun smiler, før hun fortsetter:

– Noen får piggene ut når man snakker om at noe godt kan komme ut av noe veldig vondt og det er ikke så rart; hvordan klare å koble noe positivt til det vanskeligste som har skjedd deg? Men jeg har vokst mye på mine erfaringer. Og jeg har møtt en hel haug av mennesker som sier det samme, men med ulikt uttrykk.

Dette kalles gjerne for posttraumatisk vekst (PTV), og i boken skriver Hansson at man må tråkke varsomt når man kobler forferdelig vonde erfaringer med ord som mening, vekst og modning.

Hun understreker at selv om man opplever disse positive effektene, så betyr det ikke at sorgen er over og alt er bra igjen.

Hun synes det er viktig å vise at man kan være sterk og mestrende, samtidig som man er sårbar og kan ha vansker.

– Sånn er det for mange som opplever vekst og modning etter at de har opplevd ting som er vanskelig i livet. Det er ikke svart hvitt.

– Jeg føler meg sterk når jeg er ute som forsker eller holder foredrag. Jeg er ganske uredd, har kompetanse og kan føle meg sikker i min sak. Men samtidig er jeg også sårbar og har en sorg for at moren min ikke er her lenger. Jeg kan bli urolig, kjenne på en angst og uro som kommer av det jeg har opplevd. Det er helt naturlig. Det skulle bare mangle, tenker jeg i dag. Og jeg snakker bevisst høyt om denne dobbeltheten. Ved å vise også sine sårbare sider, kan andre kjenne seg igjen og lettere vise sine. Det skaper et fellesskap som vi mennesker trenger. Ingen er bare det ene eller bare det andre, vi er alle litt av alt.

Hun peker på det at hun ikke lenger er redd for å snakke om vanskelige temaer, og det at hun har gitt ut en bok om sorg, som eksempler på sin vekst.

– Åpenheten har gitt meg mange nye spennende relasjoner og opplevelser som beriker livet mitt hver eneste dag.

– Dette ønsket om og gleden ved å formidle spinner ut av det aller vondeste jeg har opplevd. Jeg skulle så ønske at det ble annerledes med mamma. Men når det først ble som det ble, ser jeg på denne personlige veksten som en slags gave jeg har fått uten at jeg har bedt om det, sier Hansson.