Trene, spise, trene, spise: Den sjokkerende fremveksten av muskeldysmorfi

Stadig flere menn streber etter å bli så store og muskuløse som mulig.
Stadig flere menn streber etter å bli så store og muskuløse som mulig. Foto: NTB scanpix / Shutterstock

Idealkroppen for menn har blitt større, kraftigere og vanskeligere å oppnå. Hva er det som driver en generasjon av unge menn inn i en altoppslukende, ofte farlig jakt på perfeksjon?

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Miles har vanskelig for å si nøyaktig når muskeldysmorfien begynte. Den var alltid der, lå og lurte i bakgrunnen for den 35 år gamle amerikanske soldaten som for øyeblikket er utstasjonert i Mons i Belgia. Så lenge han kan huske har han ønsket seg en kropp som ser bedre ut.

Da han var 13 år gammel klippet han plener en hel sommer for å spare penger til et brukt multi-treningsapparat. Apparatet kostet rundt 8600 norske kroner, men siden Miles var for ung til å trene på helsestudio, syntes han det var verdt prisen. Ved hjelp av treningsapparatet begynte han å trene vektløfting, og siden har han aldri sett seg tilbake.

Da han var 24 år gammel, vendte han hjem etter å ha vært utstasjonert i Afghanistan. Ting skled ut av kontroll. Han ble fullstendig opphengt i trening og et strengt diettregime.

– Jeg ga alt, dedikerte meg fullstendig til livsstilen, sier Miles.

Miles stilte inn en alarm som pep hver tredje time, for å huske å spise nok. Dersom alarmen pep mens han var ute og kjørte, stoppet han i veikanten. Sakte, men sikkert begynte han å forme kroppen sin. Musklene ble definerte, hver fiber var synlig. Men han var ikke stor nok, syntes han selv:

95 kilo fordelt på 180 centimeter var ikke nok. Han ønsket å være mer muskuløs, slankere. Han gikk ned 22 kilo og begynte å konkurrere i bodybuilding-konkurranser for amatører. Han hadde så godt som null fett på kroppen.

– Du klyper deg selv, og huden blir stående.

Så forlot kjæresten hans han. Det begynte å gå opp for henne at kroppsdysmorfien gjorde at det var som å date en annen person, forteller Miles.

Jakten på en muskuløs kropp tok over livet til Miles. Han så hvor slank og veltrent han var, beundret sine egne struttende blodårer og maskulinitet, og tenkte at han aldri skulle tilbake til den kroppen han hadde før.

Da han var 33 år gammel, og single på nytt etter at dysmorfien hadde ødelagt nok et forhold, begynte det imidlertid å bli tydelig at det hadde gått for langt, og at han ikke var på et bra sted i livet.

– Jeg hadde ikke noen glede av livet, på noen måte.

Dag ut og dag inn sultet han seg selv og slet seg gjennom knallharde treningsøkter, dro hjem og kastet innpå masse mat – før han kastet det opp igjen. En kveld, mens han sto i kø på et gatekjøkken for å kjøpe mer mat han kom til å kaste opp, bestemte Miles seg for at nok var nok.

– Neste morgen våknet jeg og var så lykkelig. Jeg visste at nå var det over.

Les også: – Vi har skapt en kultur der det er gjengs å «ghoste»

Stadig flere vil bli større

Muskeldysmorfi, også kjent som megareksi, er en variant av kroppsdysmorfi. Personer som utvikler muskeldysmorfi føler en trang til å bli større og mer muskuløs, uansett hvor store de er fra før. Det er hovedsakelig menn som rammes av muskeldysmorfi, og omtrent 30 prosent av alle som har muskeldysmorfi har også en medisinsk diagnostiserbar spiseforstyrrelse, siden de gjerne har et ekstremt strengt kosthold. Det er vanskelig å tallfeste hvor mange som har muskeldysmorfi, siden disse mennene sjelden oppsøker behandling. Man tror imidlertid at omtrent 10-12 prosent av alle profesjonelle mannlige vektløftere passer inn i beskrivelsen.

Muskeldysmorfi er også ut til å være et økende problem. I en forskningsstudie som ble publisert i juni oppga 22 prosent av menn mellom 18 og 24 år at de hadde en form for muskelfokusert spiseforstyrrelse.

– Jaget etter en større, mer muskuløs kropp begynner å bli veldig utbredt, sier Jason Nagata, leder for forskning hos University of California i San Fransisco. Han understreker at det ikke er slik at alle som løfter 180 kilo i benkpress har muskeldysmorfi. Det er når treningen tar over livet ditt og overskygger alt annet som jobb, familie og venner, at man har et problem.

– De tilbringer hele dagen på treningsstudioet, for å bli større. Og enkelte tar også ulovlige tilskudd, som steroider.

Dwayne Johnson, også kjent som The Rock sammen med Zac Efron under nyinnspillingen av Baywatch. Foto: Frank Masi / AP
Dwayne Johnson, også kjent som The Rock sammen med Zac Efron under nyinnspillingen av Baywatch. Foto: Frank Masi / AP

Kroppsidealet har blitt større

Hva er det som får en generasjon av unge menn til slavisk å jakte på dette kroppsidealet? Nagata mener at det mannlige kroppsidealet har blitt større og mer kraftig de siste tiårene. Og kroppstypen har til og med presset seg inn på barnerommene: Studier viser at leketøy som actionfigurer har blitt mer muskuløse de siste 25 årene.

Men det har ikke alltid vært slik. På 70-tallet var normen veldig slanke, nesten androgyne menn, som Mick Jagger og David Bowie, forteller Roberto Olivardia, spesialist hos Harvard Medical School.

– Det å være muskuløs ble sett på som noe militaristisk, i en tid hvor man i USA hadde store demonstrasjoner mot krigen i Vietnam. Dermed ble den kroppstypen sett ned på og avvist av ungdomskulturen.

Les også: Derfor kan trening hjelpe mot det farlige magefettet

– Men så kom 80-tallet, med pro-militære folk som Ronald Reagan, og menn som Arnold Schwarzenegger og Sylvester Stallone. Det hyper-maskuline, militaristiske, veldig sterke mannsidealet ble eksportert ut i verden gjennom filmer som «First Blood» (1982), «Predator» (1987) og «The Terminator» (1984).

WWE-legenden Hulk Hogan flekser for publikum under et arrangement i 2018. Foto: AFP
WWE-legenden Hulk Hogan flekser for publikum under et arrangement i 2018. Foto: AFP

Fribrytingsorganisasjonen WWE ble grunnlagt i 1980, og utøvere som Hulk Hogan ble kjendiser. Sent på 90-tallet kom en slankere, men fremdeles veldig muskuløs estetikk på moten, mye takket være Brad Pitts opptreden i filmen «Fight Club».

Dagens muskelmenn stirrer ned på oss fra reklameplakater for superheltfilmer, i form av stjerner som Chris Hemsworth og Jason Momoa. Sistnevnte tidligere denne måneden latterliggjort på nettet, etter at fotografer knipset han mens han slappet av på ferie, ørlite grann ute av superhelt-form. På TV poserer deltakerne i Love Island for kameraet i sine bittesmå badebukser, som tydelig viser de perfekte sixpack-magene deres.

Men, på samme måte som moteblader ikke er en årsak til anoreksi, men bidrar til et usunt miljø der det oppfordres til ekstrem slankhet, kan man ikke legge skylden for de sykelige trendene som feier gjennom helsestudioene våre på Hulk Hogan, Dwayne «the Rock» Johnson og Chris Hemsworth. Ifølge det britiske helsevesenet vet man foreløpig ikke hva som er årsaken til kroppsdysmorfi, men genetikk, kjemisk ubalanse i hjernen eller en traumatisk opplevelse tidligere i livet kan være med og spille en rolle.

Les også: Fedmeforsker vil avlive slankemyte

– Jeg var alltid den lille gutten i hjørnet

Man kan også utvikle kroppsdysmorfi dersom man ble mobbet eller misbrukt som barn, noe studenten Nathaniel Shaw (28) vet så altfor godt. Han ble mobbet på ungdomsskolen, fordi han var tynn og vever.

– Jeg var alltid den lille gutten i hjørnet som ingen snakket til, sier Nathaniel.

Løsningen ble kroppsbygging.

– Området i Nottingham der jeg vokste opp er ganske røft, så man trener for å kunne beskytte seg selv. De bokstavelig talt store guttene får gå i fred, ingen bøller med dem. I begynnelsen var det målet mitt, å bli større kroppslig sett, slik at folk tok meg seriøst.

Jason Momoa poserer på den blå løperen i forbindelse med premieren på filmen Aquaman. Foto: Vianney Le Caer / AP
Jason Momoa poserer på den blå løperen i forbindelse med premieren på filmen Aquaman. Foto: Vianney Le Caer / AP

Da han begynte på videregående, 17 år gammel, hadde han en plan: Trene hele vinteren, slik at han kunne avduke en veltrent og muskuløs kropp når sommeren kom. Men da han en kveld kastet skjorta mens han spilte fotball, var det en jente som sa at han hadde «flat brystkasse». Nathaniel tok umiddelbart på seg skjorta igjen. Han følte seg fortsatt ikke bra nok. Den ubetenksomme kommentaren knuste den skjøre selvtilliten hans, og gjorde ham enda mer bestemt på å trene seg stor.

Nathaniel Shaws liv ble en rutine: Helsestudioet, så hjem for å spise enorme porsjoner med tunfisk, pasta og ost, røre seg minst mulig slik at han sparte på energien, og så gjenta det hele. Han fjernet seg mer og mer fra et normalt liv. Lå lenge om morgenen, og gikk glipp av eksamener. Han ble deprimert.

Jason Nagata mener jakten på det muskuløse idealet tar over livene til dem det gjelder.

– Det blir en besettelse, og de greier ikke å opprettholde et normalt dagligliv. Dette kan føre til depresjon, at man er borte fra skole eller jobb, og ikke greier å gjennomføre grunnleggende oppgaver i hverdagen.

For alle andre så Nathaniel Shaw ut som en tanks, med 80 kilo fordelt på 170 centimeter. Men det var ikke slik han så seg selv.

– Når jeg så meg selv i speilet på treningsstudioet, syntes jeg at jeg så helt forferdelig ut. Mens alle andre sa at de ønsket at de var like store som meg.

Les også: Spør psykologen: Jeg er redd for å bli skuffet og avvist. Hva skal jeg gjøre?

– Man selges en falsk virkelighet

Muskeldysmorfi er en sykdom der alt kommer an på øyet som ser. Selv om de som rammes av det lever i den virkelige verden – en verden full av skjeer med proteinpulver, stønn av anstrengelse og vekter – tilbringer de mesteparten av tiden sin i en innbilt virkelighet, hvor de er ubeskrivelig store. Bicepsene deres er som sprekkeferdige vannmeloner, hver muskelfiber er tydelig definert.

Men selv om de lykkes med å oppnå en slik fysikk, er det ikke nok. Så snart de når ett muskulært ideal, dukker det opp et nytt. Amatørvektløfteren Rich Selby (27) fra Cardiff forklarer det med et gammelt ordtak; «Fra det øyeblikket du går inn på et treningsstudio, er du til evig tid ‘liten’».

– Hver eneste muskel kan bli større. Jeg kan bli slankere. Du ser på deg selv og føler at alt på kroppen din er smått og svakt. Jeg har ikke brystmuskulatur, jeg har ikke armmuskler … du måler deg selv opp mot en umulig standard.

Sosiale medier reflekterer denne standarden, sier Miles.

– Man selges en falsk virkelighet. Jeg kan være i skikkelig god form, rett før en bodybuilderkonkurranse, bruke forskjellige triks og filter for å få fysikken min til å se enda sprøere ut enn den allerede er, lagre en haug med bilder og laste dem opp slik at det ser ut som at jeg alltid ser sånn ut, året rundt.

Enkelte tyr til illegale substanser for å få idealkroppen. Tony (23) jobber for et farmasøytisk selskap i Dallas. Han begynte å bruke illegale substanser for å øke ytelsen sin, slik som testosteron, equipoise og androlone, for to år siden. Stoffene skapte en ond sirkel: Dess mer han injiserte, dess mer forandret kroppen seg. Og dermed injiserte han enda mer.

– Folk reagerer med «wow, han der er bygget som en tanks», og får mer respekt for deg. Jeg tenkte «søren heller, jeg tar enda mer så jeg blir enda større».

Dette er noe mange av de erfarer: Muskeldysmorfi forsterkes av de positive reaksjonene fra andre menn på treningsstudioet.

– Når man er stor og sterk får man mye respekt, bekrefter Selby. Menn kommer bort til ham og spør hvor mye han tar i benkpress. Noen ganger forsøker de å starte en slåsskamp. Selby tror det er derfor enkelte blir avhengige; de er usikre, og trenger bekreftelse fra andre. Han sier han selv har muskeldysmorfi, men tror han har det under kontroll fordi han har god selvtillit.

Muskeldysmorfi kan ha ødeleggende ringvirkninger på livene til dem det gjelder, sier Miles.

– De mellommenneskelige forholdene faller ifra hverandre, men du er så opphengt i endorfinrushet og bekreftelsen fra treningskameratene, at du knapt merker det. Du blir på mange måter en drittsekk, men du innser det ikke selv. Det sluker ikke bare all tiden og fokuset ditt, men også den menneskelige siden av deg. Og det er en ensom tilværelse, der du bruker all din tid på å tilberede proteinrik mat. Men siden du overtrener går du likevel rundt og er sulten og sur, og sover dårlig.

Blant de unge mennene som deltok i Nagatas undersøkelse hadde 2,8 prosent brukt illegale steroider, og man anslår at opp mot en million briter tar ytelsesfremmende midler. Nagata forteller at bruken av steroider kan føre til hjertelidelser, problemer med nyrene og skader på leveren. I tillegg er det risiko for mentale problemer.

– Brukerne kan bli ekstremt irritable og aggressive, oppleve paranoia og bli voldelige.

En besettelse som kan bli fatal

Tony er en av mange unge menn som har brukt slike substanser for å bli større. Han var fullstendig klar over risikoen, og donerte til og med blod for å få ned blodtrykket. Men han brydde seg rett og slett ikke, sier han selv. Mens han var av og på midlene, opplevde Tony voldsomme humørsvingninger. Han fikk sparken fra jobben i en jernvarehandel etter at han skrek til en medarbeider på pauserommet. Til slutt var han så frynsete mentalt sett at han sluttet helt med stoffene. Det var i mai i fjor.

Hva er det som får folk til å spille russisk rulett med en sprøyte fylt av steroider? Selby tror folk drives til desperate virkemidler fordi de ikke greier å skille personlighet fra utseende.

Det er en besettelse som kan bli fatal. Freddie Dibben var bare 28 år gammel da han døde i 2017. Dødsårsaken var forstørret hjerte grunnet bruk av middelet Clenbuterol. Faren Clifford (69) var den som fant han.

– Aller vanskeligst var det å gå ned igjen på kjøkkenet og fortelle det til moren hans. Det kommer jeg aldri til å glemme.

I likhet med Tony hadde Freddie opplevd humørsvingninger. Faren minnes at han for eksempel kunne bjeffe til ham når de skrudde på bilen hans, men han trodde det bare kom av stress på jobben. Freddie hadde jobbet nattevakter hos teppefabrikken Wilton. Kollegaene kalte ham «gaffeltrucken» fordi han kunne løfte så tungt.

Clifford hadde følt seg heldig som hadde en sønn som var så opptatt av helsen, og trodde ikke han hadde noen grunn til å bekymre seg. Freddie var ivrig på treningsstudioet, og sluttet til og med å røyke da foreldrene ba ham om det.

– Han laget all maten sin fra bunnen av! Han hadde to kjøkkenvekter som han brukte til å veie alt han lagde, alle grønnsakene, alt sammen. Han noterte til og med ned hva han spiste og hva han gjorde. Alt, bortsett fra de forbannede stoffene han brukte, sier Clifford med en bitter latter.

Illustrasjonsfoto: NTB scanpix / Shutterstock
Illustrasjonsfoto: NTB scanpix / Shutterstock

Og det er et av problemene med muskeldysmorfi, at det ikke vises på deg. En vekt eller to på kjøkkenet, plastbokser med kylling og brokkoli i sekken … For de fleste er ikke dette ting som får varsellysene til å blinke. Og når man ser ut som man er hugget i marmor, er det vanskelig å tenke at noe kan være galt. Det er bare når man ser bak fasaden at man skjønner at disse levende statuene i virkeligheten sakte, men sikkert ødelegger seg selv.

Det er en epidemi som foregår i stillhet – Olivardia anslår at så mange som 10 prosent av alle menn som trener på helsestudio lider av muskeldysmorfi, uten å oppsøke hjelp. I det siste har Tony begynt å bruke illegale substanser igjen. Han insisterer på at det er mulig å gjøre det på en sikker måte. Clifford, som fortsatt har Freddie sine kjøkkenvekter, vil nok være uenig i det.

Oversatt av Henning Scherer Skjørsæter /ABC Nyheter /Pressworks © Guardian News & Media Limited

Personvernpolicy