Sønnen døde av MDMA – slik er livet til foreldrene nå

Ekteparet opplevde alle foreldres mareritt. Fra å være en velfungerende familie, til over natten å miste sin eldste sønn.
Ekteparet opplevde alle foreldres mareritt. Fra å være en velfungerende familie, til over natten å miste sin eldste sønn.

En tur til England ble skjebnesvanger for 21 år gamle Haakon fra Svelvik. Alt så lyst ut. Livet som student i Trondheim var godt. Han hadde gode venner og han var nyforelsket.

Ti dager etter at Haakon reiste på ferie til Broomfield i England, fikk familien den tragiske beskjeden om at sønnen var innlagt på et sykehus. Haakon lå i koma. Moren satte seg på første fly. Ett døgn senere døde han i armene hennes.

Haakons hjerte slo for siste gang, etter at han prøvde MDMA for første gang.

– Å balansere hverdagene er tungt, vedkjenner Mona Bratland (47).

Verken Mona eller ektemannen Arne Bratland (56) klarer å fungere som normalt. Savnet og lengselen etter sønnen er intens, og det er vanskelig å stå i det daglige. De traumatiske omstendighetene ved sønnens død har medført depresjon, angst og posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Når de forteller åpenbarer det seg en dyp sorg og emosjonell smerte, og de fastslår at det er en tung jobb å bygge opp et godt indre forhold til livet som skal leves.

Et tema de mener får altfor lite oppmerksomhet.

ABC Nyheter har fulgt ekteparet en stund. Hjemme i Svelvik, nordøst i Vestfold, lager sur vind opprørt vann i Drammensfjorden. Det hvite huset er rammet inn av selve postkortbildet av nasjonalromantiske sørøstvendte jorder og pæretrær.

Vårsola varmer. Gresset knaser under føttene. Mona har lave skuldre. Stemmen bærer lett av gårde.

Ekteparet opplever mindre jag i disse tider, noe som er en stor overgang fra måneder med reisevirksomhet der sjelsettende foredrag står som kulisser for de fremmøtte.

– Det er godt med en liten pause nå, betror Mona og fortsetter.

– Jeg har trengt litt roligere dager. Men å formidle har vært en viktig driver. Selv om jeg kjenner på nervøsitet hver gang jeg skal på scenen, og selv om det til tider har mye, vet jeg at dette har gitt meg styrke til å stå i sorgen.

– Det var dette som fikk meg ut av stolen og ut i aktivitet, supplerer Arne.

Ingenting kan bringe Haakon tilbake, tapet er meningsløst. Men Arne erfarer at måten de valgte å definere sin virkelighet på, har hatt klare og positive konsekvenser. Etterspørselen etter foredrag og de positive tilbakemeldingene har vært avgjørende.

Brukes for å «åpne seg opp»

– Men MDMA er som å leke russisk rulett med livet, mener Arne.

Det setter dype spor at en stadig økende andel av dagens unge romantiserer narkotika. En bekymring som har gitt Mona og Arne en svak medvind i ryggen. Et bidrag til en retning der det tragiske har tvunget frem biter av gammelt engasjement.

(Saken fortsetter under bildet)

Det spores en stor kjærlighet og styrke mellom Mona og Arne, og de har jobbet hardt for å støtte og forstå hverandre.
Det spores en stor kjærlighet og styrke mellom Mona og Arne, og de har jobbet hardt for å støtte og forstå hverandre.

– Jeg klarer til en viss grad å ta pauser fra sorgen gjennom å formidle vår i historie og et viktig budskap. Det føles riktig og det føles godt. Men jeg orker ikke være så sosial lenger, og jeg strever med å komme meg tilbake i arbeid, fortsetter Mona.

Foredragene gir litt energi, beskriver de samstemte. Mona og Arne har fortalt historien sin 199 ganger gjennom foredrag, hvorav 36 er folkemøter. De taler til ungdommer, og til foreldre.

Anslagsvis har godt over 10.500 publikummere deltatt på folkemøtene. Nylig mottok de pris for arbeidet, fra Norsk narkotikapolitiforening.

– Det er det mest fryktede scenarioet en kan tenke seg

Det spores en enorm styrke og bånd mellom ekteparet, og de formidler den sterke og nakne historien i et gripende gjenklang. Arne stryker Mona over skulderen, mens hun tar pauser mellom setningene for å hente seg inn. Samtaleemnene skifter som bråe kast i kroppen. Mona gråter i det ene øyeblikket, smiler i det neste. Etterfulgt av en befriende latter.

– Man kan aldri forberede seg på hvordan man skal leve livet sitt etter at ens barn er borte, medgir Mona og fortsetter.

– Det meste har føltes meningsløst. Men å snakke om det som har skjedd gir mening i alt det meningsløse. Haakon tok et valg, på lik linje med mange andre unge i dag.

– Han tok MDMA, et stoff det har blitt hevdet skal være ufarlig, legger Arne til.

Han undrer seg over om enkelte virkelig har tatt innover seg det havet av lidelser som tar bolig i familier, etterlatte og unge mennesker, som følge av lefling med narkotika. Enkelte gir inntrykk av at det er ufarlig å bruke ecstasy og GHB, bare du gjør det på den rette måten. Andre hevder de gir faktabasert informasjon, mens sannheten er at de underkommuniserer risiko.

– Ingen kan vite hvordan kroppen vil reagere på narkotika. Det oppleves derfor som et hån mot en familie som har mistet et barn.

(Saken fortsetter under bildet)

Mona og Haakon i hagen, på konfirmasjonsdagen til yngstemann.
Mona og Haakon i hagen, på konfirmasjonsdagen til yngstemann.

«Jeg tar ikke bare Emma, jeg tar god Emma»

Ordene er hentet fra en ungdom som jevnlig tar MDMA. Bedre kjent som Emma. Eller Molly, E, Adam eller knips. Ifølge Folkehelseinstituttet er den største faren med stoffet at man ikke vet hva man inntar. I USA anslås det at hele 87 prosent av brukerdosene faktisk ikke er MDMA i det hele tatt.

– Ecstasy kalles «empatidopet» – det reduserer angst, og gjør oss sosiale og glade i hverandre, legger Arne til.

– Er det er derfor det er så inn i tiden? spør Arne.

–Fordi vi i en krevende og veldig stressende hverdag trenger drahjelp for å våge å komme med kjærlighetsytringer, og at det kan være vanskelig å vise følelser uten å være ruset.

Når det gjelder dødelige overdoser påstås det at dette ikke er mulig når det gjelder MDMA.

Men forskere ser dødsfall hvert år.

– Alle tenker «at det skjer ikke oss», men det kan jo det

Lidelseshistorien til familien Bratland på fem fra Svelvik, åpenbarer seg med dramatiske innhogg i følelsene. Når Mona og Arne forteller om den omfattende reisen de hadde i forkant av Haakon sin død, og sorgen i ettertid, treffer det erkjennelsen om at dette er en virkeligheten som kan slå inn med sterk kraft i alle familier.

Når Arne åpner opp om en varm og klok gutt som fant retningen sin i grafisk design, høres en sympatisk ung mann med sterk rettferdighetssans. Haakon trer frem nysgjerrig og kunnskapsrik, og sommeren 2016 har 21 åringen funnet seg til rette i et studentkollektiv i Trondheim. I årets niende måned i 2017 tar han en studiepause, og drar på en 10 dagers ferie til England. På nettet har han nylig truffet en jente, og de har noe fint på gang.

I løpet av ferien endrer han status på Facebook: Haakon og Harmony (17) er kjærester.

En følelse av eufori

Det er torsdag kveld. Haakon og kjæresten tar MDMA. En reise inn i kroppen sammen med C11H15NO2, MDMAs kjemiske navn, forteller at stoffet aktiverer kroppens belønningssystem og gjør deg full av energi, kjærlighet og selvtillit.

Var det slik at Håkon og kjæresten var forespeilet en opplevelse av uovervinnelighet og uendelige mengder energi? Kanskje søkte han å oppleve mer intense følelser sammen med kjæresten. For hva er vel bedre enn glede? Kjærlighet? Empati?

Men stoffet kan også gi indre blødninger. Kramper. Organsvikt.

Fikk telefon fra Utenriksdepartementet

Samtidig, hjemme i Norge går livet ved det vanlige for foreldrene Mona, Arne og de to yngre søsknene, Kirsti og yngstemann Petter. Kvelden har senket seg og i huset hviler ro. Om morgenen ser Mona et tapt anrop fra sønnen, men hun får ikke svar da hun ringer tilbake.

– Telefonen hadde stått på lydløs, forteller Mona og fortsetter.

– Arne prøvde også å få kontakt med Haakon, men det var ikke noe svar å få. Vi bestemte oss for å prøve igjen etter en time, før vi eventuelt skulle kontakte det lokale politiet.

Hjemme hos familien Bratland står det alltid en hvit rose og tente lys ved et bildet av Haakon.
Hjemme hos familien Bratland står det alltid en hvit rose og tente lys ved et bildet av Haakon.

Fredag er så smått kommet i gang da Arne mottar en telefon fra Utenriksdepartementet. Han er på vei til jobb da stemmen i andre enden forteller at Haakon ligger på sykehus i Essex i England. Tilstanden er alvorlig. På Broomfield hospital går det en kamp for å redde 21 åringens liv. Han har sirkulasjonssvikt. Han har indre blødninger, og det er fare for massiv organsvikt.

– Vi fikk etterpå vite at de mente det dreide seg om «drugs», og at vi måtte komme så fort som mulig, forteller Arne.

Foreldrene visste at Haakon hadde røyket marihuana etter han flyttet til Trondheim, det hadde han fortalt. Men dette var noe helt annet. Kroppen til Mona presser henne ned i knestående på kjøkkengulvet. Alt står stille. De er i akutt krise. En dyp redsel og panikk griper tak i foreldreparet, og utfordringene de står ovenfor overgår alt av tilgjengelige ressurser. Likevel måtte kreftene skjerpes.

– Mona, nå må du være sterk!

– Vi stod i et vakuum av mangel på informasjon og fakta. Den lammende følelsen av å ikke være hos Haakon, men langt unna. Panikken som oppstod når jeg ikke kom meg fort nok av gårde, eller visste hvor jeg skulle gå og hva jeg skulle gjøre, sier Mona og legger til.

– Samtidig som vi stod i en dyp fortvilelse og redsel for å ikke rekke frem.

Arne kremter lett og renser stemmen, så puster han tungt og ser bort på Mona. Tårene er ikke langt unna hos noen av dem.

– Jeg sa at «Mona måtte være sterk!»

Arne er skjerpet og bestiller flybilletter til Mona, mens han blir hjemme med de to yngste. På Gardermoen står Mona alene. En innsnevret og begrenset tenkning svømmer om kapp med intens angst og redsel. Hun gråter og strever med å områ seg. Med hjelp fra flyplassens ansatte og SAS, etterfulgt av drosjesjåføren på Heathrow, sitter Mona omsider i baksetet på den svarte London-drosjen. Bilen tråkler seg gjennom Broomfield, langs store, grønne jorder, i et frodig Engelsk landskap.

Endelig er hun ved sykehuset i utkanten av byen.

Les også: Adrian hadde ikke noe annet valg enn å bli tidlig voksen

– Nå er mamma her, alt ordner seg!

Hun tenker at den sterke umiddelbare kjærligheten, det båndet som forener mor og barn skal reparere. Hennes kjærlighet for sønnen er ubetinget og evig, og Mona tenker at dette vil gå bra. For nå er hun her.

Bak et forheng, i en seng, på Intensivavdelingen ligger Haakon. Hvit i huden. Kald. Ekkoet av maskiner som piper, summing fra helsepersonell, overrekkelse av ny informasjon og kiming fra telefoner som ringer. Alt slår pulserende vibrasjoner inn i Monas frykt. Hun ser han ligge der stille. Blikket hennes går som kryssild der det forsøker å identifisere. Søkende lander det på hånden hans som stikker ut under dynen. Hun klemmer den. Han gråter ikke. Han reagerer ikke på morens stemme. Han bare er. Mona er sliten. Redd. Sulten. Fanget i en loop. De samme tankene, de samme følelsene, om igjen og om igjen. Hun ber desperate bønn om å få beholde sønnens liv.

Ekteparet bearbeider sorgen hver dag, og opplever at det lindrende fremdeles er langt unna. De tar en time av gangen.
Ekteparet bearbeider sorgen hver dag, og opplever at det lindrende fremdeles er langt unna. De tar en time av gangen.

– Bare ett hjerteslag til. Vær så snill!

Men i stedet for at dopet løftet Haakons følelser til himmels, blir Haakon Bratland erklært død på et sykehus i England søndag 30. september 2017 klokken 22.40, etter å ha tatt sin første dose MDMA.

Kun 21 år gammel.

I dyp sorg, en omgripende fortvilelse og panikk står Mona og Arne tilbake uten sin eldste sønn. Søsknene har mistet sin storebror. Familie og venner lider et ubegripelig tap på grunn av et tilsynelatende uskyldig valg.

Etter at Haakon har trukket sitt siste åndedrag på sykehuset, skal skjemaer underskrives. Alene, på et sykehus i et annet land, skal Mona signere på døden til sitt eget barn. En fjern virkelighet å skulle tenke på de formaliteter og praktiske gjøremål som et dødsfall fører med seg.

En ubeskrivelig smerte av sorg

– Det var viktig for meg å være sammen med han, selv om det var uten kontakt. Han måtte få vite at jeg var der helt til slutten, sier Mona og legger til.

– Men det var like fullt et viktig døgn.

Mona beskriver en lykkelig familie på fem. De var foreldre til tre fantastiske barn. Livet var godt. Plutselig var de bare foreldre til to.

– Det er en smertefull virkelighet.

Mona må bli i Broomfield en natt til og får tilbud om omsorg og praktisk hjelp fra sjømannskirken, ved presten Dennis Larsen. Utover dette har ikke familien et støtteapparat hjemme i Norge. Ingen psykososialt kriseteam kommer familien i møte, og nå som ekteparet stod i en alvorlig krise må de selv søke å finne neste steg. Den alvorlige beskjeden fra Utenriksdepartementet var ikke ledsaget av helsepersonell som søker kontakt gjennom en aktiv og oppsøkende tilnærming. Ingen instans er automatisert for praktisk hjelp og oversikt over situasjonen. Mona og Arne må selv skape struktur og sammenheng, mens de står i en altoppslukende redsel og sorg.

Les også: – Folk som er fanget i sin egen sorg, kan få bedre hjelp

Kroppen til Haakon ble et åsted

– I og med at han døde i utlandet, står det ingen kriseteam for å ta deg i mot. Slik det ville gjort hvis det inntraff en ulykke her i Svelvik, sier Mona.

Etter å ha mistet et barn opplever mange en sterk lengsel, tomhet og tristhet. Det handler om å lære seg å mestre alt på nytt, og det krever hjelp. Mona og Arne beskriver en sorg så dyp, som om den sitter fast i kroppen. Det oppleves som om man kun er et tomt skall uten noen funksjon. Men Mona og Arne måtte fungere videre. De måtte ut av gråten og fortvilelsen.

Da Haakon døde, ble kroppen hans til et åsted, og den ble ikke frigitt før saken var ferdig etterforsket. Arne beskriver at de har følt seg hjelpeløse, som om de er avvist uten å direkte være avvist.

– Politiet etterforsket saken, men ingen ble straffeforfulgt

Haakons død ble definert som en ulykke. Det ble konkludert med at han døde av multippel organsvikt og indre blødninger som følge av en overdose MDMA. Arne håpet det lokale politiet skulle opprette sak.

– To ting stod sentralt i dette: Kunne det nøstes opp i hvem som formidlet stoffet, og kanskje dette var en brikke i en pågående etterforskning. Var det mulig å finne bakmenn? spør Arne.

– Men vi har ikke lykkes i å få noe informasjon om saken til Haakon, eller noe større generelt, forteller han videre.

Når norske borgere dør i utlandet, må pårørende være forberedt på selv å ha direkte kontakt med eventuelle forsikringsselskap, lokale begravelsesbyråer og et norsk begravelsesbyrå. Utenrikstjenesten dekker ingen utgifter i forbindelse med norske borgere som dør i utlandet. Haakon hadde ikke reiseforsikring og da er det de pårørende som må betale utgifter i forbindelse med hjemsendelse.

– Det var surrealistisk å forholde seg til. Der satt vi på nett og søkte etter rimeligst mulig frakt for å få hjem vår døde sønn. Pris måtte avgjøre hvordan han skulle bli fraktet. Haakon ble kremert i England, og sjømannspresten fraktet urnen hjem, forteller Arne.

– Det var krevende økonomiske hensyn, og det var smertefullt å administrere. Vi hadde mer enn nok med å håndtere sorgen, samt forberede en begravelse her hjemme, og heldigvis fikk vi god praktisk hjelp fra Den norske ambassaden i London, Sjømannskirken i London og begravelsesbyrået i Trondheim.

Kommentar: Sorgen vi ikke snakker om

– Folk må få bedre hjelp, ber Mona

To personer her hjemme i Norge, en politioverbetjent i Drammen og soknepresten i Svelvik, har stilt opp for Mona og Arne Bratland i ettertid. De opplever at både kommune og helseapparatet har vært fraværende. Ekteparet erfarer at de kunne vært bedre rustet hvis de hadde fått et psykososiale kriseteam, uforbeholdent, på døren. Som ga støtte og la til rette for det praktiske.

– Familier i slik krise trenger omsorg, og de bør slippe å bruke krefter på å lete etter den riktige hjelpen.

Før Haakon døde jobbet Mona deltid med psykisk utviklingshemmede i Svelvik kommune, og Arne var selvstendig næringsdrivende. Siden krisen i offshoreindustrien, hvor han mistet jobbet, livnærte han seg på hjemme- og vaktmestertjenester. Men etter sønnens bortgang, har verken Mona eller Arne vært i jobb.

– Vi har levd på mine arbeidsavklaringspenger. Det er ikke mye, sier Mona og legger til.

– Vi mottar honorar for foredragene. Men det ikke nok til at vi kan leve av det, og det er heller ikke en forutsigbart inntekt.

– Vi har stått i hver vår prosess for å håndtere sorg og følelser, og vi har jobbet hardt for å støtte og forstå hverandre. Sorg lar seg ikke slite ned. Øyeblikk av uangripelig sorg kan presse seg på, like fersk nå som da, sier Arne.

– Behovet for informasjon og kunnskap er umettelig der ute, fastsetter Arne

Mona og Arne er to helt vanlige mennesker med en blytung og bitter erfaring. Foredragene har vært en viktig redningsplanke. Når de reiser rundt i landet for å fortelle ungdom og foreldre at MDMA kan være mer skadelig, og farlig, enn det gis et inntrykk av, opplever de en form for terapi.

– Farepotensialet for alle rusmidler, inkludert MDMA, avgjøres av type rusmiddel, mengde som inntas, og hver enkeltes sårbarhet. Men hvordan vite hvem som er sårbar?

Haakon og Harmony tok nøyaktig samme dose. Han døde.

Å møte mennesker i sorg: – Du kan være en unik ressurs, bare ved å være deg selv

Vil unngå rykter

En annen grunn til at ekteparet har valgt å være så åpne, bortsett fra å gi folk innsikt og bredere forståelse for alvoret, er å unngå at rykter oppstår.

– Haakon tilhørte ingen rusmiljø. Han tok en skjebnesvanger avgjørelse, som fikk fatale konsekvenser.

– Vi ber om at alle foreldre tar innover seg den epidemien av rusmidler som herjer landet akkurat nå. Det er ute av kontroll, og det er ingen annen måte å beskytte barna våre på enn å ta samtalene om narkotika, påpeker Arne.

Arne refererer til flere episoder der nysgjerrighet og naivitet hos unge har ført dem inn katastrofale valg. Som da en dansk 15-åring i 2018 døde av hjerneskade etter å ha inntatt det narkotiske stoffet MDMA.

Rusmiljøene rundt om i landet er i endring. Det sees som in å røyke hasj blant unge. Det er ikke outsidere og hippier som er forbeholdt cannabisens svev. Det er de ungdommene som blir sett på som forbilder og ledere i ungdomsmiljøene som leder an.

– Det er blitt status å bruke narkotika. Tilstedeværende foreldre og klare rammer, er et bra utgangspunkt for å forebygge dette.

– «Til helgen skal jeg prøve MDMA!»

Haakon var som unge flest. Som 21 åring hadde han forventninger til livet. Han var fornøyd og hadde staket ut en kurs med sine eminente data kunnskaper. Over flere år hadde han bygget seg kunnskaper om spill, og hans kreativitet la til rette for studier som skulle føre han inn i arbeidslivet.

– MDMA har blitt populært, og mange tror at det har en relativt lav skadeprofil. Men en fare ved bruk av rusmidler generelt er at det ikke er gitt at alle reagerer likt ved bruk av samme rusmiddel, avslører Arne.

Han etterlyser bredere informasjon fra myndighetene om narkotika, og refererer til at det er en større sosial aksept for bruk av enkelte narkotiske stoffer nå enn for noen år siden. Det er viktig at voksensamfunnet er tydelige grensesettere, og at de påvirker barn og unges holdninger på en god måte. Slik kan vi være med på å sikre at vi også i fremtiden kan ha et lavt bruk av narkotika i Norge.

– Jeg husker røykekampanjene, hvorfor finnes ikke dette om narkotika?

– Jeg er født på 60-tallet og gikk på skole på 70-tallet. Da var det massemediekampanjer i Norge av dette formatet, fortsetter Arne.

Det er et stort gap mellom de forventningene samfunnet har og det som er en realitet. Ekteparet var selv uvitende om det narkotiske stoffet MDMA. Arne erfarer at foreldre ikke begriper hvordan narkotika i dag brukes, hva den består av, eller hva de skal se etter.

– Det offentlige kan gjøre mye for å legge til rette forholdene, men det kan ikke erstatte den nødvendige nærheten mellom foreldre og barn. Men i fellesskap med barn og unge kan vi demme opp mot bruken av narkotika.

Ekteparet har møtt ungdommer i ettertid som forteller åpent om bruk av narkotika, og da spesielt hasj og MDMA. Bruken bekreftes både av Kripos og de som hvert år forsker etter narkotiske stoffer i avløpsvann fra europeiske byer, blant annet Oslo. NIVA-forskerne ved VEAS-anlegget, Norges største renseanlegg, tar prøver av avløpsvann og måler hvor mye de kan finne av spor av narkotiske stoffer. De mener at mengdene de finner viser hva som faktisk brukes og som skylles ned i do etter en tur gjennom kroppen. I 2018 viste prøvene at MDMA er en heftig trend over hele Europa, og at Oslo fremdeles var en av byene som har mest amfetamin og metamfetamin per hode.

Hasj, kokain og MDMA har utgjort en stadig større del av beslagene de siste årene. Felles for alle stoffene er også at de har en vesentlig høyere styrkegrad, i tillegg er de mer potente enn før.

«Nå vet jeg hva jeg skal slutte med»

En av ungdommene som satt i salen under et foredrag, fortalte til Mona at historien om Haakon gjorde sterkt inntrykk. Jenta hadde planlagt å ta MDMA til helgen, men at det ikke kom til å skje nå. Hun hadde fått seg en skikkelig øyeåpner og var skremt over hvordan MDMA fremstilles som fantastisk uten å nevne det som kan være farlig.

De har akkurat lagt bak seg flere uker med foredrag. Selv om det siste halve året har vært blytungt er de like fullt opptatt av å få muligheten til å snakke om at narkotika kan være farlig. De er en viktig motvekt til normaliseringen av MDMA og dets lovnader om de gode følelsene.

– For meg er det meningsfullt når ungdom og foreldre takker oss og sier at de har fått en vekker. Vennene våre stilte opp i starten, men vi har forandret oss, og nå kommer ingen på besøk lenger. Derfor blir foredragene både terapi og en sosial berikelse, avslutter Mona.

På veggen henger det flere bilder av en lykkelig familie på fem. Mona og Arne sammen med eldstesønnen Haakon, datteren Kirsti og yngstemann Petter. Haakon fikk aldri oppleve å eksistere i verden i mer en 21 år. Han døde fordi han tok et katastrofalt valg. Tilbake sitter mor, far, og to søsken i en bunnløs sorg. Et altomsluttende og gjennomgripende skifte i deres indre følelsesliv, deres verdensbilde, deres relasjoner og hvordan de skal gripe an enhver situasjon i livet. Familien på fire lever i en veksling mellom sterke, nesten uutholdelige følelser.

Av og til, i korte glimt, er livet bra igjen

– Det er et før og et etter, og det tar tid å akseptere den nye hverdagen.

På en liten hvit kommode står enda et bilde Haakon. Det lyse håret omkranser et ansikt. Han smiler til fotografen. Til høyre for bilde står en hvit rose og Mona har nettopp tent et nytt stearinlys.

– Vi tilbringer mye tid hjemme, sier Mona og ser på Arne.

Arne stryker Mona på kinnet. Og smiler.

– Vi har det veldig godt her.

Mer fra ABC Nyheter
Siste fra forsiden
Populært